Jeg leser i august #2

Hinsides helvete av Antonio Lobo Antunes ✰✰✰✰✰

I mars leste jeg” La de gamle drømmene dø” av John Ajvide Lindqvist. Det er en bok pakket med forskjellige tekstsamlinger, både noveller og radioprogram som Lindqvist har skrevet. Med andre ord litt av hvert. I La de gamle drømmene dø er det en novelle som heter ”Kjenner du Rudi Schimmerz?” og den liker jeg aller best av alle tekstene i boken. Lindqvist skriver at Kjenner du Rudi Schimmerz er den første historien han noen gang fullførte og at den er inspirert av Antonio Lobo Antunes i siste redigering av teksten. Lindqvist skriver også det er typisk for Antunes med ”den stilistiske ideen om å la alle tider eksistere samtidig.” Siden jeg liker novellen inspirert av Antunes så godt bestemte jeg meg for å skrive ned forfatteren og dra på biblioteket og låne en bok. Det ble en bok som heter Hinsides helvete.

Det er alltid fryktinngytende å starte på en ny bok. Tanker som ”vil jeg forstå hva som står på papiret?”, ”vil jeg like boken?” kverner rundt i hodet mitt. Da jeg startet på Hinsides helvete var jeg redd. Jeg hadde lest saker og ting om den på nettet og i tillegg hadde jeg Lindqvists ord på at den hopper i tid og dermed også er mest sannsynlig forvirrende.
På baksiden av den innbundne romanen står det at ”Antunes har en ordfantasi og en innfallsrikdom som slår og sjokkerer.” Og dermed er alt som kan sies sagt. Dette så jeg selv allerede i det første kapittelet. Det gikk flere uker før jeg plukket opp den lille romanen igjen (etter å ha lest bare ett kapittel), og da jeg endelig gjorde det slo det meg at første kapittel var så forvirrende å huske at jeg måtte begynne på nytt. Min andre tanke før jeg kom så langt som å begynne å lese side nummer to var at dette er en roman som må leses i en setting eller i løpet av kort tid, hvis ikke vil historien flyte over og inn i hverandre i et hav av små historier og der blir det umulig å padle tilbake til land uten å finne sammenhengen først eller lese hele romanen på nytt.

Hovedpersonene (som vi aldri får vite navnet til, det har ikke noe å si) er utdannet lege og bor i Lisboa (hovedstaden i Portugal). Han sitter i en bar med en begynnende halvmåne på hodet med en fremmed kvinne og forteller historier fra krigen han ble sendt ut i for seks år siden. Romanen på nesten to hundre sider er hans muntlige fortelling til den stille, lyttende kvinnen som vi aldri får høre si ett ord. Han og mange andre portugisere ble sendt til Angola i Afrika (han som feltlege) der det var rød sand så langt øyet kunne se, jungel og eukalyptustrær som tar vare på seg selv og hjemme er det en gravid kone som også må klare seg uten hans selskap og legen (vi vet fortsatt ikke navnet hans) vil ikke være i Afrika, vil ikke være i Angola, han vil ikke stå med blod opp til albuene, han vil ikke se han som spiste frokost med ham om morgenen bli lagt i en likkiste om kvelden. De befinner seg hinsides helvete. Krigen har gjort legen til ”en tungsindig og dyster ungkar som ingen ringer til, og som ingen venter noen oppringning fra.” Da jeg leser om hans opplevelser i krigen begynner jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor, ”Å gurgle tjære”, der en gutt som bor på barnehjem i Tsjekkoslovakia blir tvunget til å delta i krigen. Snart fører tilfeldighetene til at han jobber for den andre siden, og har det egentlig noe å si, begge sider kjemper for noe og det er like blodig på begge sider. Etter hvert som historien utvikler seg mister krigen og alt mening og gutten sitter foran på panseret på en tanks som kjører rundt og ser etter rømte dyr fra et sirkus. Jeg lånte Å gurgle tjære på biblioteket fordi jeg likte omslaget som var fult av mange forskjellige dyr. Sjelden har jeg lest en så mørk og trist bok og det demret for meg der jeg satt sammen med Antonio Lobo Antunes roman at Hinsides Helvete tilhører samme kategori som Å gurgle tjære.

Legen er en ufrivillig okkupant i et fremmed land, han deltar i en krig han ikke tror på og alt han ser rundt seg tynger han ned. Horisonten er pyntet med mangotrær og eukalyptustrær ellers er det lite pynt. Etter hvert som historien til legen som sitter og forteller til kvinnen i en bar (hvor sannsynlig er det at en kvinnfolk hadde orket å sitte og høre på en fremmed mann fortelle en hel roman på nesten to hundre sider på en kveld, jeg bare sier det) utvikler seg blir legen mer og mer sint på regjeringen sin, politikerne, dommerne, politiet, angiverne og biskopene; alle dem som sendte dem ut i en krig han ikke trodde på og ikke ville delta i. Han kjenner hatet mot de rike som slapp å sende de voksne sønnene sine ut i krig og han kaller dem mordere de som satt trygt hjemme i Lisboa og nippet i vinglass og stakk nåler i et kart over Angola og sendte dem på kryss og tvers over elendigheten. De sendte oss hit, og dermed drepte oss her, i Afrika, lar oss sulte og se sulten, lar oss drepe og bli drept, lar oss tråkke på miner, forså når vi kommer hjem uten ben og armer – nekte å se på oss, nekter å se oss i øynene. Det var ikke motstanden, det er ikke de med geværene i hendene som skyter som er morderne. Det er regjeringen, det er de som sitter og trekker i trådene. De dreper. Dette tenker legen når han befinner seg i Angola i Afrika. Han savner datteren sin med de grønne øynene. Kona. Hele krigen er for han meningsløst. Etter å ha kommet hjem sliter legen med selvfølelsen. Han føler seg dårlig fordi han ikke gjorde motstand mot sitt eget land. At han ikke satte ned foten, han som er så heldig og fortsatt har to føtter. Krigen ble med han hjem og han ser den overalt, ikke bare når han lukker øynene. Legen kaller krigen idiotisk, han sier han oppholdt seg syvogtyve måneder i ”Judas rævhøl, syvogtyve måneders angst og død hinsides helvete”.

Jeg forstår det nå som boka er lest, jeg forstår hvor Lindqvist vil hen når han skriver ”den stilistiske ideen om at alle tider eksisterer samtidig”. Akkurat den setningen kan jeg utenat, jeg trenger ikke å se i den lille brune notatboken i skinn(som jeg kjøpte på en festival) hvordan det er skrevet. Jeg har lest det så mange ganger og grublet på hvordan det er mulig og nå vet jeg det, Antunes har visst meg det. Det er en forvirrende stil å lese, spesielt for meg som leser som en skillpadde fordi jeg skal få med meg absolutt alt, likevel er det veldig bra. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si; det slår an.
Sitater:

Kanskje ville du hvis du tok i meg, plutselig oppdage enhjørningen; hvis jeg slo armene om deg, ville du bakse med forskremte armer, som en sommerfugl spiddet på en knappenål, seig av ømhet. Vi kunne kjøpe billetter til det toget som kjører rundt i dyrehagen, fra dyr til dyr, med opptrekksmotoren sin, som om det var rømt fra et eventyrslott ute på landet, og i forbifarten kunne jeg peke på isbjørnenes grotte, gulvtepper til gjenbruk. Som de rene øyenleger kunne vi studere bavianenes anale bindehinnekatarr, med øyenlokkene som er betent av hissige hemorroider. Vi kunne kysse hverandre utenfor løveburet, foran dyrene som er møllspiste som gamle frakker og snurper leppene sammen over tannløse gommer. Jeg kunne ta på brystene dine i den skrå skyggen fra revene, du kunne kjøpe en ispinne til meg under bajasenes podium, mens klovnene hevet øyenbrynet og gav hverandre ørefiker som en tragisk saksofon understreket. Slik kunne vi ha gjenvunnet litt av den barndommen som ikke tilhører noen av oss, og som absolutt vil skli utfor og bli borte med en latter som en sjelden gang og i en slags tross når oss som et fjernt ekko.

Hvis jeg var sjiraff, ville jeg elske deg i taushet og stirre ned på deg med en heiskrans melankoli, elske deg på den klossete måten som er så karakteristisk for alle høye skapninger, gomlende som tyggegummi på et tankefullt blad, sjalu på bjørnene, maurslukerne, nebbdyrene, kakaduene og krokodillene, og møysommelig bøye halsen ved hjelp av senenes trinser og bore hodet mot brystet ditt i skjelvende ømhet.

det var slutten på januar, det regnet, og vi skulle dø, vi skulle dø, og det regnet, det regnet, og jeg satt i førerhuset på lastebilen ved siden av sjåføren, med bereten ned i øynene, så på en endeløst dirrende sigarett i hånden og tok fatt på dødens pinefulle lærertid.

De romanene jeg ennå ikke hadde skrevet, hopet seg opp i hodets loftsværelse, som gamle apparater når de er plukket fra hverandre i en haug med kaotiske deler som jeg aldri mer kunne greie å sette sammen,

trollmannen slurpet blod fra halshogde høner, grådig og brutalt.

Skal du ikke suge av appelsinskallet og spytte det i askeberget, som et stykke gusten og tørr oktobersol

en svart bh som dingler fra en stol lik en flaggermus som venter på skumringen der den henger i bjelken på loftet.

 "nei, det er alvor, vi lever i et land som ikke finnes, det har overhodet ingen hensikt å lete etter det på kartet, for det finnes ikke,": jeg lette etter det på kartet likevel jeg, jeg prøver jo å bli bedre i geografi! 

Da jeg satt på en tilfeldig benk og koste meg i skyggen med romanen kom disse duvende forbi. Det ser gøy ut.

Visste du..

at for det beløp noen dagers krigføring i Vietnam kostet, kunne man ha kompost-gjødslet all dyrket mark i De forente stater?

Jeg leser i august #1, tegninger fra One sketch a day & bokmåltid #1

Plantenes hemmelige liv av Peter Tompins og Christopher Bird ✰✰✰✰✰

Plantenes hemmelige liv låner søsteren min meg i den overbevisning om at jeg kom til å like den og hun hadde helt rett. Selv kjøpte hun pocketboken på biblioteket på skolen da hun fortsatt gikk på videregående. Hun har også alltid vært en lesehest. Til forskjell fra meg leser hun all slags type faglitteratur i tillegg til romaner og annen litteratur. Jeg leser også faglitteratur dog ikke så mye av det som henne. Jeg har lest en bok om Sverige under vikingtiden og middelalderen, en bok om sminke og Norges beste profesjonelle sminkører med bilder, jeg plukker opp 1001 filmer og plater du må se og høre før du dør fra bokhylla rett som det er for å lese anmeldelser (jeg liker faktisk å lese det) og få tips til filmer og musikk. Jeg har lest en bok om slankepresset i USA og hva det gjør med kvinner, jeg har lest en liten bok om stress og suksess, en bok om hunder og hvordan å lese deres kroppsspråk, jeg har lest en bok om hundrerasen Portugiske Podengos og jeg har lest en om karma, en bok som gjorde så sterkt inntrykk på meg at den har forandret meg som person for alltid. På innsiden av den litt over tre hundre sider pocketboka Plantenes hemmelige liv er den priset til tyve kroner. Jeg liker å vite hvor mye ting og tjenester koster, jeg er litt sykelig opptatt av det. Jeg vil vite hvem som bestemmer hvor mye noe er verdt og hvorfor. Har du kjøpt deg noe nytt og viser det til meg vil jeg mest sannsynlig ødelegge stemningen med og spørre deg om prisen på varen av ren nysgjerrighet og dermed minne deg på den mye mindre lommeboken di n(uten at det er hensikten, men det skjer hver gang). Hvem er det som bestemmer hvor mye noe er verdt egentlig? Hvor mye er et menneskeliv verdt? Slikt filosoferer jeg over og tenker så dypt og lenge på at jeg ofte har hodepine når jeg kommer til overflaten igjen for å trekke luft. Hvorfor koster det penger å adoptere når det er gratis å få og lage barn? Hvor er logikken? Tilbake til Plantenes hemmelige liv, den er den første boken jeg har lest om planter (bortsett fra barneboken Den hemmelige hagen, sukk, den er så fin!) og den første boken jeg fullfører i august selv om jeg begynte på den i juli. Det tar tid å lese faglitteratur. Jeg har faktisk ikke lest noe annet ved siden av heller.

Plantenes hemmelige liv handler om planter, deres egenskaper og energien de utstråler. Det fortelles om forskere for mange tusen, hundre år siden og helt fram til det tyvende århundre og deres forsking på planter. Det er interessant. Det er blitt bevist at planter kommuniserer med hverandre og at planter har hukommelse. Dette gjør at de kjenner igjen sine eiere. Forskere har bygget apparater og fester elektroder til bladene til plantene og lest av reaksjonene de gir på en måler som tegner grader på papir. Det fortelles også at planter oppfatter musikk og at det stimulerer veksten deres. Forskere tror at planter kommuniserer med hverandre uavhengig av avstand og språk på en frekvens som vi mennesker fortsatt ikke kan registrere med kropp eller maskiner men at hvis vi finner ut hvordan de gjør det kan vi bruke samme metode til å prøve å få kontakt med liv på andre planeter. Dette er interessant lesning og underveis var jeg fengslet. Jeg er så henrykt at jeg dro til Plantasjen og kjøpte meg to planter, en Crassula Mix og en Ficus Microcarpa Gin. Jeg vil også kjøpe meg en Orkide. I begynnelsen da jeg leste boken så var jeg plaget av tanken om at det som stod var hokus pokos men det tror jeg ikke nå som boka er ferdig lest. Jeg er overbest om at planter lever (selvfølgelig) og at de kan registrere hva som skjer i deres omkrets og kanskje har de også en form for intelligens. Det er magisk. Ikke har boken bare fått meg til å gå til innkjøp av planter, jord og potter, den har også inspirert meg til å tegne planter i min lille grønne bok som heter "One sketch a day" som jeg bestilte fra Amazon.com i juli. Plantenes hemmelige liv handler ikke bare om planter, forskere og forskning. Den handler også om elektrisitet, fysikk, psykologi, universet og gårdsbruk. Dette var et godt lesetips fra søsteren min, hadde det ikke vært for henne hadde jeg aldri lest Plantenes hemmelige liv og dermed ikke hatt flere planter i leiligheten eller tegnet en plante nesten hver dag i flere dager nå. Jeg hadde aldri kommet på å lese denne boken selv, ikke om boka ble gitt ut gratis på gaten en gang. Jeg gir den fem stjerner! Jeg kan fortsatt ikke levere den tilbake til søsteren min, først skal jeg tegne av noen flere planter fra den i boken min som kalles "One sketch a day". Jeg må også se ferdig fire filmer søsteren min låner meg (aner ikke hva de handler om) og lese ferdig den tykke tegneserieboka basert på sangene til Tori Amos før jeg leverer alt på en gang. Det blir en tung bærepose. Ser så tydelig for meg at jeg kommer drassende og pesende med posen, legger den fra meg på gulvet og sier nonchalant: "takk for lånet! Alt lest, sett og fordøyd thank you very much" Sitater og bilder på slutten her:

Sitat:

Hva fremtiden enn måtte bringe, mener Vogel at hans forskning av planter kan hjelpe menneskene til å erkjenne sannheter som lenge har vært oversett. Ved å utvikle et enkelt undervisningsutstyr, som han nå er i gang med å konstruere, mener han at han kan hjelpe barn til å lære å frigjøre sine følelser og iaktta resultatene på en målbar måte. ”Dermed kan de lære kunsten å elske,” sier Vogel, ”og bli overbevist om at når de tenker en tanke, frigjør de en veldig makt eller kraft i rommet. Ved å vite at de er sine egne tanker, vil de lære å bruke tenkningen til å oppnå åndelig, følelsesmessig og intellektuell vekst. ”

Akkurat som mennesker ble plantene beruset når de fikk innsprøytninger med whisky eller gin; de sjanglet som fylliker, besvimte og kom deretter til hektene igjen, med åpenbare tegn på tømmermenn.




”Ingen av mine lemmer kan fornemme noen ting på egen hånd, ” skrev Fechner; ”det er bare jeg, ånden i hele meg, som kan sanse alt som hender meg.”




Bøker om hva mennesker kan bruke elektrisiteten til fyller i dag mer enn 500 hyllemeter i den amerikanske kongressens bibliotek; men hva elektrisiteten er og hvorfor den funksjonerer er fremdeles et like stort mysterium som på Priestleys tid.

Dette sitatet fikk jeg meg til å tenke på karakteren som Kirsten Dunst spiller i filmen Melancholia. En planet nærmer seg jorda og kan finne på å kollidere med oss og hun som Kirsten spiller blir så syk i kropp og sjel, hun føler at noe ikke stemmer da alle andre er helt fine. Sitatet:

Mange parapsykologer betrakter mennesket som en integrerende del av livet på jorden og i universet. Mennesket er, sier de, forbundet med kosmos via sitt bioplasmiske legeme og reagerer både på endringer i planetene og på andres sinnstilstander og sykdommer, på tanker, følelser, lyd, lys, farger, magnetfelter, årstider, månefaser, tidevann, uvær, sterk vind og endatil på støynivåer. Hvis det skjer en endring i universet og i miljøet, sier parapsykologene, skapes det en resonnans i menneskekroppens vitale energi som igjen påvirker det fysiske legemet.

Som den serbiskfødte amerikanske oppfinneren Nikola Tesla sa før sin død: ”Den dagen vitenskapen begynner å studere ikke-fysiske fenomener, kommer den til å gjøre større fremskritt på ti år enn den har gjort i alle de århundrer den hittil har eksistert.”

 En sopp.

 Planter oppfatter musikk og lyder på høyere frekvenser enn mennesker oppfatter. Det stimulerer veksten deres og gjør at de trives. Med andre ord kan du gjerne la radioen stå på når du forlater plantene dine. Det gjør jeg.

 Det er jo så populært med bokfrokoster. Det blomstrer av dem på nettet. Jeg skiller meg ut ved at jeg ikke spister spesielt sunn mat, jeg spiser hva jeg vil og trener som få. Majones er deilig. Det er billig kneipbrød også. Og i kaffen skal det være masse melk og sukker. Jeg er en godtemoms. Ikke var dette tidlig på morgenen, jeg spiser sjelden frokost slik, men en slags lunsj i ett, to tiden. Jeg ble sittende og lese og tegne til fem tiden helt til søsteren min kom på besøk og ville ha middag og at jeg fikset håret hennes. Nå er jeg en luring, det var vel jeg som dyttet på henne både middag og insisterte på å la meg få fikse håret hennes.

 Sent en fredag kveld med ett glass rødvin på kjøkkenbordet.

 En tegning jeg gjorde av roser hjemme til S tidligere i år.

 På besøk hjemme hos moren min hadde hun redd opp sengen til meg med blomster. Det var passende for meg som har planter sittende fast i hodet.

I knew it!!! 

Jeg tegner av og til og One sketch a day #2

Det er ikke så ofte, men av og til da synes jeg er ordentlig koselig og avslappende. Jeg har kjøpt meg en bok som heter One sketch a day, der kan jeg samle alle tegningene mine på ett sted. Det blir en bok som kommer til å bli morsom å arve bort til etterkommerne mine. Målet er ikke å tegne en tegning hver dag, målet er å tegne oftere. Jeg kommer fra en kunstnerisk familie der alle er begavet. Utenom meg. S sier at det er viss sjarm over amatørtegninger og når hun sier det sitter jeg og nikker og smiler. Derfor har jeg lov å legge ut mine små streker fordi det er ikke ment som skryt men som sjarmerende og gøy. Noen sier at alle har lov til å synge uansett hvilken stemme de har. Det er jeg ikke enig i. Men alle har lov til å tegne! Bilder!

 Fargelegger samtidig som jeg ser siste sesong av Gossip Girl. Guilty pleasure. De har mange kule klær og sminke daee.

Tanntråd. Fingrene de..er ekle å tegne.

Lykketroll.

Teksten er sanger jeg skrev ned underveis da jeg leste High Fidelity. Jeg laget en spilleliste i Spotify da jeg var ferdig med boken. Det var tidskrevende. Det er mine øyne.

Det er ikke alle bildene jeg fikk til å snu rett veien. Det får bare være.

Sommerfugler.

Min første tegning i min "One sketch a day-bok."

En tegning flinke S gjorde av meg. Jeg ser så kul ut, som en karakter i Sin City eller noe. Digger det.

En skisse min begavede mamma gjorde av meg i vinter.

Jeg skriblet med pennen samtidig som jeg snakket i telefonen. Rev av en papirbit der det står noe dere ikke får se. Hihi.

Bokhyllen min

Jeg har lenge tenkt å legge ut bilder av bøkene i bokhyllen min. Hyllen er svær, hvit, er fra Ikea og kostet åtte eller ni hundre kroner. K og M kjøpte den for meg da de skulle dit. K hjalp meg til og med å sette den opp, noe jeg er glad for, jeg hater puslespill.

Denne haugen låner jeg av C. Det er ni filmer som hun har valgt ut uten min innblandning. Noen av dem har jeg sett før og ser om igjen. Noen har jeg aldri hørt om. Plantenes hemmelige liv og Comic Book Tattoo leser jeg nå.

Bøkene jeg fant i en dumpster, kastet av Norli.

Haugen jeg lånte på biblioteket. I Vargens tid måtte jeg levere før jeg fikk lest den, noe som bare har hendt meg en gang før på to år. Hell's Angels og Gaza Blues leverte jeg idag. Hinsides Helvete leser jeg nå. Jeg har også levert og lest alle bøkene av Morten Wintervold. Ja, dette bildet er litt gammelt. Dette planla jeg å gjøre for lenge siden. Latskap rett og slett.

Dise er mine. Sapfo kjøpte jeg på biblioteket brukt.

Ringenes Herre og Den mørke materien ønsker jeg å lese om igjen. Stakkars, de kommer aldri til å bli prioritert. Jeg har lest alle bøkene i hylla her. Powder to the people selger jeg for fem kroner, vil du ha den si fra, men du må betale porto også da.