Ingenting om absolutt ingenting

Det er varmt. Jeg river alle klærne ut fra skapet ned på gulvet og blar meg gjennom plagg etter plagg. Enten er plaggene svarte ellers så er de ensfargede i sterke farger som rød, blå eller rosa. Jeg føler ikke for å gå i svart eller være en fargeklatt i sola. Jeg sukker og setter meg på senga. River meg forsiktig i håret og mumler slutt å være så tykt hodebunnen min smelter au. Jeg stiller meg i dusjen i truse og topp for bare å barberer de sterke leggene. Tar på meg en svart tights, en svart singlet. En svart kjoleaktig tunika med blonder fremme ned til magen og åpen i ryggen. Under alt sammen en bikini. Jeg moser det korte, tykke bustete håret mot hudebunnen med flere svarte spenner som skjules i alt håret. Ser etter solbrillene mine men husker jeg ga de bort til K i fylla forrige helg. Hvorfor er jeg så gavmild i fylla, hva var det jeg tenkte på, jeg har jo ikke råd til å kjøpe noen nye på lenge. Jeg rusler ut, skuler på måsene og må lukke øynene for den sterke solen noen sekunder. Svimmel. Solbrillene mine klynker jeg før jeg går over gaten og inn på butikken. Der bruker jeg den siste hundrelappen jeg eier og har på å kjøpe en sigarettpakke. Nå kommer jeg til å sulte sier jeg inni meg til butikkgutten. Han hører ikke. Han er ny og fortsatt ikke godtatt av meg. Min tillit må du jobbe for unge mann, det nytter ikke å spørre meg om kvittering, å nei da du, du skal vite at jeg ikke vil ha kvittering. Når han leter febrilsk etter røyken jeg ber om blir jeg så oppgitt at jeg vurderer å hente en måke og kaste den på han. Jeg har fortsatt ikke glemt da han sto i veien for meg da jeg skulle kjøpe tamponger og ikke hadde vett nok til å bevege seg videre mens jeg plukket ut den pakken jeg vil ha. Ikke at jeg er så sjenert men det ble i det hele tatt kleint da han sto og fulgte med og ventet på at jeg skulle bli ferdig. Etter å ha sett på at han leter seg frem etter sigarettene fra bunnen og opp, han har kommet halvveis og køen er lengre konkluderer jeg med at han er straffet nok for i dag og sier den er øverst helt til høyre. Han svetter. Jeg skuler på solbrillene til hun bak meg. Hun bruker de ikke engang tenker jeg. De bare ligger der, på hodet hennes. Kjerring. Hun har sikkert aldri gitt bort et par solbriller i hele sitt liv, jeg ser det på henne. I det jeg går smiler jeg til butikkgutten og damen med solbrillene i tilfellet de hørte det jeg tenkte. Kanskje jeg mister sprettrumpa og Ole Brumm magen som står ut som en gravid flodhest når jeg er mett, noen munker faster i en uke, det kan jeg klare også. Det eneste jeg er bekymret for er at uten ordentlig mat kan jeg ikke trene og får jeg ikke trent blir jeg som en tiger i bur. Jeg kan alltids rusle veldig, veldig sakte rundt omkring og forbrenne minst mulig kallorier ved ikke å hoppe i luften etter måkene, ta tak i føttene deres og la de dra meg bortover noen meter før jeg lander på bakken, snurrer de rundt og rundt før jeg kaster de så langt jeg kan på bilene. 

                Jeg setter meg på en benk og tar opp Åndenes hus fra vesken. Jeg bruker seks minutter på to sider. Blar om. Leser videre. Solen smelter hodebunnen min og jeg tenker på karakterene i boken. De er så rotete av seg. De kaster bort pengene på tull og setter ikke pris på slottet de bor i. Jeg drar hjem etter tyve sider. Det får være nok sol for i dag. Jeg vil tross alt ikke risikere å bli solbrent eller å bli tatt for å være en dagdriver. Jeg går hjem. På veien kjøper jeg meg en stor sjokolade; det er lenge til neste gang jeg kan kjøpe slikt og legger den kjærlig innerst i kjøleskapet. Jeg henger opp nyvaskede ullsokker; det er lenge til de trenger å vaskes igjen. Jeg tar av meg nesten alt jeg har på og slenger meg på sofaen før jeg spretter opp igjen og studerer verdenskartet. Svalbar. Legger meg ned igjen og kjenner svettedråpene på ryggen. I det jeg løfter opp Åndenes hus for å lese videre mister jeg romanen på nesen som en påminnelse om at jeg må svare på e-poster. Etter å ha skrevet Vennlig hilsen tre ganger og lest ti sider i Åndenes hus har jeg lov til å ta en sigarett igjen. Etter å ha lest ti sider til stiller jeg meg i planken på gulvet i tredve sekunder. Etter å ha lest ti sider til drikker jeg et stort glass vann. Etter å ha lest ti sider til setter jeg med ned med laptopen på fanget og skriver ingentin om ingenting. Etter å ha trykket Publiser stiller jeg meg i planken på gulvet i tredve sekunder til. Etterpå tar jeg oppvasken og sykler en time på treningssykkelen. Jeg gjør akkurat det jeg vil gjøre. Jeg vil ikke ut på kino eller ta en øl fordi å gjøre noe er å bruke penger. Penger jeg ikke har. Jeg vil ikke sitte på en veranda og skravle til solen går ned. Jeg vil stå i planke, jeg vil sykle, jeg vil lese Isabel Allende. Dette er ikke trist. Det som er trist er at uansett hvor jeg ser når jeg er ute er ting ting ting. Jeg vil ikke ha ting, det eneste jeg vil ha er et par solbriller og kanskje en time på en hudklinikk for å vokse leggene da jeg aldri klarer å manøvrere barberhøvelen uten å begynne å blø. Jeg vil ikke ut å gå opp åsen min når det er så varmt. Dette er ikke trist, det er bare varmt og jeg ville ikke vært ute og brukt penger om jeg hadde hatt penger akkurat nå heller.  Nå vet jeg hva jeg vil bruke pengene mine på og ting ting ting er ikke det jeg vil ha. Bortsett fra et par solbriller. Hva var det jeg tenkte på.

Jeg skal bli ferdig med Åndenes hus før mai er ferdig.  Jeg har igjen over hundre sider. Jeg leser, står i planke og planlegger å faste som en munk om noen dager.

Det eneste som holder meg tilbake fra alt jeg ønsker er frykt.
Når skal jeg slutte å være redd.
Hvor kommer frykten fra?
For meg var frykten den følelsen jeg lærte å kjenne aller først etter sulten.

Det må jeg gjøre noe med.

Boken på vent #6 BROBYGGERNE av Jan Guillou

Brobyggerne fikk jeg anbefalt av en kompis. Av Guillou har jeg lest Ondskapen (en favoritt!) og trilogien om Arn i tillegg til den 'uavhengige' oppfølgeren Arven etter Arn. Jeg har også lest I arns fotspor som er en sakprosa og ikke alene skrevet av Guillou. Faktisk har han bare skrevet forordet (?) om jeg husker rett. Jeg fant ut da jeg laget dette innlegget at Brobyggerne er en del av en serie. Dette er første bok. Dandy er nummer to. Da jeg fant ut det ble jeg lettere umotivert da jeg er sykt lei av serier. Det er så mange timer lesning og mye å holde orden på for oss som leser alt kronologisk og som foretrekker å lese ferdig hele serier. Noe jeg gjør. Jeg er fortsatt ikke ferdig med krimserien til Mo Hayder, Jo Nesbø og James Lee Burke.

Jeg har funnet en ny blogg å lese

Dere som har blitt litt kjent med meg vet jo dette men for dere andre vil det sikkert høres teit ut. Enkelte blogger liker jeg å lese fra start til slutt. Ikke i en sitting men gjerne over lang tid. Leser et par innlegg om gangen og sparer linken til en uke eller en dag senere forså å fortsette der jeg slapp. Akkurat slik vi leser bøker. Vi begynner med begynnelsen og avslutter med siste side. Den nyeste bloggen jeg har funnet er bloggen til Moshonista. Denne damen er skikkelig sprek! Jeg får masse energi av å lese bloggen hennes. Alltid i ettertid føler jeg på hvor deprimert og lat jeg er. Hvis jeg vet på forhånd at jeg skal lese i bloggen hennes trener jeg først. For ikke å få dårlig samvittighet. Eller, som jeg skal nå, trene etter å ha lest bloggen. Jeg liker måten hun skriver på. Jeg innbiller meg språket hennes er like rask som hun må være selv.

Her er det nyeste bildet som ble tatt av meg i helgen. Jeg har dessvere ikke kledd meg ut som en vampyr for anledningen. Jeg bare ser sånn ut for tiden tydeligvis. Det minner meg på at etter å ha trent og dusjet skal jeg smøre meg inn med juksebrunfarge. Ikke sjans jeg sitter i ro i sola. Jeg vil heller være oransje. Av en eller annen grunn blir folk mer fornærmet av å se noen som er bleke om sommeren i Norge enn oransje. Så da må jeg bare tilpasse meg da. Evolusjon? Hø...hø. Det er visst også helt sosialt akseptert å kommentere folk er bleke men å si til noen de har fått så mye farge de snart er brunhudet er ike lov. Eller å bemerke til noen de må slutte å røyke for det er usunt er greit; men å kommentere noen er tykke og trenger du egentlig å spise den kaken? Det er ikke lov. Ja ja. Om dere ser en oransje dame rusle bortover gaten er det bare meg som prøver å blende inn i samfunnet på best mulig måte.

Sagt det før, sier det igjen

Den beste siden er Norske Hemmeligheter. Jeg elsker det!

I dagene som vandrer veksler jeg mellom å ha det greit og ha det litt leit. Jeg er ikke så lei meg for det. Jeg setter så pris på dagene og møtene men mennesker som er de fine! Jeg filosoferer og prøver å minne meg selv på å ikke tenke og gruble for mye. Jeg setter meg selv i aktivitet, finner gleden i musikken og synes det er kjekt å ut å bare gå tur med musikk på øra med spillelisten på shuffle. Jeg har lagt på meg og er lei meg. I stedet for å gråte koser jeg med magen min og tenker jeg er rik. Se så mye god mat og godteri jeg har spist som gjør at jeg har mulighet til å legge på meg! Jeg trener litt. Av og til stiller jeg meg i 'planken' på gulvet. Trener magen og armene. Står 30 sekunder i planken for annenhvert kapittel jeg leser. Jeg kjøper appelsiner og spiser en om dagen. Det er godt. Av og til tar jeg telefonen når det ringer. Av og til angrer jeg på å ha tatt den etterpå. Jeg dagdrømmer om å ha en hund å kose med. Han skulle hett Kompis og ikke ha noe i mot å få klipt neglene. Han skulle spist sko og sover på sofaen. Ingen er perfekt. Om han hadde fantes hadde jeg varmet tærne mine i pelsen på magen hans mens jeg leser. Jeg leser romanen Åndenes hus. Jeg er halvveis. Den er lang. Forseggjort. Tenker den er for lang, ikke at fire hundre sider er mye men at jeg føler meg ferdig med historien etter to hundre sider. Likevel vil jeg gjerne lese den ferdig. Det er så mye jeg vil skrive men synes det er skremmende når jeg får det til. Det hender jeg går de fire etasjene ned og ut på gaten og setter meg på trappen utenfor døren og tar noen røyk. Ser på bilene og menneskene som går forbi. Slik som de i India som henger i nabolaget sitt. Puster inn byluften og er lei av å røyke ut av kjøkkenvinduet eller i sofaen.

Det går fint nå. Minner meg selv på hvordan det var og blir glad av at det er bedre.

Boken på vent #5

Det er ordentlig lenge siden jeg har deltatt i denne spalten. Det grunner i at jeg blir rent stresset av tanken på å ikke få lest bøkene jeg skriver om her. Jeg føler om jeg har skrevet om de her, må jeg lese de også, og det raskt. Og det har gått 50/50. Jeg har lest 2 av 4. American Gods og Indianarar har jeg lest. Bibelen som er et av mine lesemål i år å bare begynne på, har jeg ikke engang åpnet. Sjelens herre  skal jeg ikke begynnes på før Jotnenes hjemkomst er lest.

Jotnens hjemkomst er jeg spent på om jeg i det hele tatt vil like. Det er blandede føler om den ute i bloggverdenen. Tone liker den ikke. Støvkorn liker den. Det var SE som anbefalte den til meg. Den er allerede lånt på biblioteket og venter på at jeg skal bli ferdig med Åndenes hus. Den er første bok i en trilogi der all bøkene har kommet ut. Og jeg måtte i krim-avdelingen på biblioteket for å finne den. Det er alt jeg vet på forhånd. Ikke har jeg lest noe av forfatteren tidligere heller. Om du har lest boken tar jeg gjerne i mot dine tanker om den, eller om du har skrevet om romanen spytt gjerne ut en link i kommentarfeltet.

Smakebit på en søndag #13 DREP IKKE EN SANGFUGL av Nelle Harper Lee

Soundtrack: Florence and The Machine med sangen Bird Song.

Jeg leste ferdig den korte romanen Drep ikke en sangfugl natt til syttende mai. Jeg liker den. Den er: fin, spennende, lett og klok. Jeg leste den ut på fem dager, kunne om jeg hadde vært flinkere i denne jævlige mai-måned lest den ut på tre eller fire. Jeg låner romanen av C. I uken som kommer må jeg bortom døren hennes rundt hjørnet, klatre opp alle trappene og henge boka i en pose på døren hennes sammen med den siste sesongen av House. Smakebit:


Jem tok et foriktig tak under sengen med feiekosten. Jeg kikket over fotstykket for å se om det kom ut en slange. Ingen kom. Jem stakk kosten lenger inn.
- Grynter slanger?
- Det er ikke noen slange, sa Jem. - Det er noen.




Nå leser jeg Åndenes hus av Isabel Allende. Den har vært på leselisten min siden ungdomsskolen (om jeg husker rett). Også den har jeg lånt av C. Hun må ha kjøpt den brukt for det står et ukjent navn på innsiden og bindingen er ødelagt fremme. Fortsatt leselig selv om den er slitt! Åndenes hus er en favorittbok til Birthe, blant annet. Så langt har jeg lest ca. en side. Den skal jeg lese mye i dag. Jeg tror også jeg skal finne frem 'ferdigpakken' med muffins fra Toro og lage de (med blåbær og sjokoladebiter inni). Og drikke iskald hvitvin rett fra kjøleskapet. Men først skal jeg høre på Spotify-musikken min samtidig som jeg ta oppvasken. Ute skinner solen og det er drit varmt. Men jeg vil ikke ut. Jeg er ikke i humør for sol. Jeg hater sommeren, det er så varmt å trene. God søndag alle boklesere; kos dere i dag! Klem, klem, farvel!

Fra diktet BOKFØRING av Sigitas Parulskis i boken Marmorhunden.

Til Tone

Fordi jeg er enig i at dikt på engelsk kan være vanskelige.


Da vi møttes av Ren Powell, gjendiktet av Eirik Loden

Det var oktober
Jeg husket det fordi det er den første
måneden med tosifret tall
og bjørkene begynner å felle blader
og de tynne tennene på riven klimprer
som bluegrass-musikk

Det var søndag
Jeg husker det fordi vinden
hadde blåst i øret mitt hele formiddagen
og larmen av kirkeklokker hadde skrapt kanalen naken
Og den myke ettermiddagen runget av den dype
brummingen av ordene dine

Historien din var krydder og metaller jeg ikke kjente til
Historien din vandret lik årene på håndbaken din
da du klemte underarmen min for å understreke noe
eller be om hjelp. Vet du, jeg stålsatte meg for å tåle det
- om-modellert av mønsteret i dine fingeravtrykk
spiraler som for all tid snor seg utover?

Til Melusine

Fordi du ble nysgjerrig på hvordan dette diktet er videre.

BUSKEN av Sigitas Parulskis

hvordan skal mennesket kunne stå imot
en natt som denne, når jasminen blomstrer

å om hjertet bare hadde bein å gå på
om så bare en eneste hårete søyle

og om munnen bare hadde to ord
to ord som møtes på en stein

bare to hvite blomster lagt
i nattens sammenslåtte bok

hvor skal mennesket snu seg nå
nedspikret i den trange evigheten

Fra diktet BUSKEN av Sigitas Parulskis i boken Marmorhunden.

Diktet It Wasn't the Flu av Ren Powell

I was there
when Keiko died.

I was turning my ankles on the slick rocks
along Taknes fjord. Lonely and abondoned 
not me, but him. 
Homesick and agoraphobic
not me, but him.

He beached himself at my feet
at my pink rubber boots, his rubbery
white belly, glistening. A thin silver zipper

from between his pectoral fins to his fluke
opened, tooth by tooth.

And out flew sixty thousand June bugs
each with a thread tied to
each of its legs. 

I grabbed three hundred sixty thousand threads
and was lifted out of my pink boots, 
over the orca, over the North Sea,
the oil platforms, Scotland and Ireland
and home. 

Fra boken An Intimate Retribution.

One sketch a day #14

 

Jeg synes egentlig ikke det er morsomt å skisse lengre og har mest lyst til å overlate det til de som kan. Likevel gjør jeg det for å ikke bli gal i hodet. De sier å tegne er bra for helsen. Dette vet jeg ikke noe om, men det er med på å distrahere meg når det er på det mørkeste. Uansett så gjør tegningen, det å gjøre noe du ikke kan, at du blir disiplinert. Slik om Alexey i Anna Karenina. Slik som House og hans rare påfunn og ting å bruke penger på. Så jeg bare fortsetter. Jeg har alltid likt å plage meg selv; da jeg var liten sorterte jeg alle bøkene i huset i alfabetisk rekkefølge, som stor leser jeg alltid ferdig bøkene jeg har begynt på selv om jeg ikke liker boken, jeg sier nei selv om noen vil spandere noe, jeg drikker på tom mage, jeg lytter til jazz for å forstå selv om jeg blir svimmel.

Ikke spør. Grusomt. Ikke alle dager det går!

Smakebit på en søndag #12 AN INTIMATE RETRIBUTION av Ren Powell

Smakebiten er et dikt av Ren Powell fra boken An Intimate Retribution. Boken kom til meg på denne måten.

When We Met

It was October 
I remember because that is the month
that goes into digits 
and the birches start shedding their leaves
and the slender prongs of the rake twang
like bluegrass music 

It was Sunday
I remember because the wind
had been blowing in my ear all morning
and the clanging of the bells had scraped the canal raw
And the tender afternoon was loud with the deep
hum of your words

Your story was spices and metals I couldn't identify
Your story wandered like the veins on the back of your hand
when you pressed my forearm for emphasis
or help. Do you know I hardened to bear it?
-recast by the friction ridges of your fingertips
whorls that spin ever-outward?

Fra diktet PROFETI av Sigitas Parulskis.

En æra er over

I natt så jeg ferdig siste episode av den siste sesongen av House. Jeg så serien fordi S kommer alltid tilbake til House i samtalene våre. Jeg kjøpte de to siste sesongene fordi jeg ville se med norsk tekst. Jeg gir bort de tok sesongene til C fordi jeg ikke vil eie ting og fordi hun manglet bare dem. Det føles uansett mye bedre å kjøpe serie-boksene enn å laste de ned ulovlig. Senere i dag, formiddag når døren til bygget hun bor i er åpent skal jeg klatre opp alle trappene og henge den siste sesongen på døra hennes i en pose ved siden av krykkene jeg lånte da jeg skle på konserter i Lita-skoene mine og slo foten vond i over en måned etterpå. En æra er over. Nå skal jeg fortsett å se Supernatural, en serie jeg ser fordi K alltid kommer tilbake til den serien i samtalene våre.

Ingen av disse TV-seriene elsker jeg. Jeg finner feil ved dem og tidvis kjeder jeg meg. De er Ok. De er ikke Six Feet Under, Dexter eller Nurse Jackie. Men det er viktig å opprettholde noe å ha til felles i et vennskap. Det er uansett bare så mange ganger man kan høre om en ting før man ikke vil smake det selv, kjøpe det selv eller prøve det selv.

Fra boka Faen ta tyngdekraften, skrevet av Silje Nørsett.

Skyggen av fugleburet på veggen.

Smakebit på en søndag #11 INDIANARAR av Rune F. Hjemås

Dagens smakebit er fra novellesamlingen Indianarar av Rune F. Hjemås. Boka leste jeg ut forrige helg. Den er overraskende morsom. Og på nynorsk. Ikke at det er overraskende, mange som skriver på gamlemåten. Helt greit det, jeg synes det er vakkert. Så lenge jeg slipper å skrive det.

Eg ønske plutselig at noe dramatisk skulle skje, aller helst ei ulykke. Eg skulle ønskje det skjedde ei ulykke her akkurat no, tenkte eg, og eg gjorde ikkje noe for å stanse tanken. La den komme, tenkte eg, din tanke er fri. Eg såg for meg ein kollisjon, og seinare utarta det seg, eksplosjonar og brannar, eg var heilt utan skam der eg gikk. Men rundt meg var alt fredelig. Ein katt smaug seg langs hjula til ein parkert bil. Ei kvinne med rullator åla seg sakte bortover fortauet.

Fra boka Indianarar av Rune F. Hjemås. 

BØKER LEST I APRIL

Soundtrack: Russen med russebuss utenfor mitt hus. Donk donk donk.


Lydbok:

DR. JEKYLL OG MR. HYDE av Robert Louise Stevenson. Denne lastet jeg ned og lyttet til gratis ved å bruke tilbudet til Ordflyt. Nå er det så jævlig lenge til neste gang jeg skal lytte til lydbok om jeg i det hele tatt skal lytte til lydbok igjen. Tviler. Å lese is the shit. Når jeg tegner kan jeg lytte til musikk i stedet. 

Barnebok:

FABELDYR OG HVOR DE ER Å FINNE AV SALAMANDER FISLE av J. K. Rowling. Nå har jeg igjen bare å lese HARRY POTTER - EN FILOSOFISK TROLLMANN (klein tittel) i Prosjekt Harry Potter. Boken EXPLORING HARRY POTTER av Elizabeth D. Schafer var på leselisten helt til jeg leste boken inneholder mange feil som for eksempel der forfatteren skriver at det er Jane Austen som har skrevet Jane Eyre. HAHA. JEG LER. Med en tittel mindre på Prosjekt Harry Potter-leselisten måtte jeg så klart erstatte den slettede med en ny. Det ble den nyeste voksenromanen til Rowling. Ikke at den har noe med HP å gjøre- den havnet der fordi det er den eneste boka av Rowling jeg ikke har lest. Og fordi jeg ville kjøpe min aller første bok på lesebrettet. Og fordi jeg ville lese den. Og jeg ville lese den fordi alle andre leser den. Jeg lå kanskje etter med å lese HP (jeg var tyve år da jeg leste den første boken) men tro ikke jeg skal ligge etter med å lese THE CASUAL VAGANCY. Å nei da du, nå er jeg hip, nå er jeg er med!

Novellesamling:  

INDIANARAR av Rune F. Hjemås. Slik havnet den hjem til meg. Det minner meg på at natt til åttende mai må jeg snoke i søpla til Norli igjen. Novellene er morsomme og på nynorsk. Jeg leste ut boken på en dag. 

Roman: 

ANNA KARENINA av Leo Tolstoy. "Anna, for God's sake! what is the matter with you?" Jeg skriver navnet hans på engelsk, jeg. Håper det går greit. Den aller første boken jeg leser på lesebrettet mitt! Den er overraskende lettlest. Så lettlest at jeg fikk til å lese den på engelsk! Jeg er så stolt. Fordelen med å lese på lesebrettet er at du ikke blir så motløs av tykkelsen på boka med en gang. Underveis var det ikke tid til å skrive notater. Jeg måtte bare lese. Alle andre bøker ble satt til side. Alt jeg så var mitt nye lesebrett og Leo Tolstoy. Jeg var forelsket. Er jeg det fortsatt? Nei, men positivt overrasket: ja! Min favorittkarakter er Alexey Alexandrovitch. Anna Karenina beskriver han som sjelløs og som en slags robot. Det er akkurat det jeg falt for ved han: han fikk så mye ut av dagen fordi han alltid fulgte timeplanen sin uten å ta seg unødvendige hvilepauser. Han fikk arbeidet gjort og han fikk lest en hel masse! Hva skal vi med alle disse følelsene uansett; se nå bare på Anna Karenina, det gikk jo... jeg skal ikke si det. Underveis har jeg skrevet ned i notatboken: Russiske navn er faens så vanskelige! En tåpelig bemerkning men det gjør det ikke mindre sant for det om. Å lese Tolstoy er som å klatre i et høyt tre: ikke glatt og smidig som en ape men elegant og stødig som en leopard. Treet er høyt - boken er lang. Når jeg hadde lest 69% (lesebrettet holdt tellingen, love it!) er jeg lei. Jeg har tanker som hvordan er det mulig å fylle historien 30% til? Alle de som elsker hverandre har funnet hverandre. Utgaven jeg lastet ned lovlig og gratis på nettbutikken til Kobo har ikke overskrift i begynnelsen av kapitlene; jeg har gått glipp av noe der. Et sted i Anna Karenina beskriver Tolstoy Lenins tanker om et musikkstykke han ikke forstår seg på og jeg er ganske sikker på at det er selve romanen Anna Karenina Tolstoy beskriver der. 

Dikt: 

FAEN TA TYNGDEKRAFTA av Maria Børja og Kristian Rishø. Også denne boken havnet til meg på denne måten. Boka inneholder vinnerdikt skrevet på Dagbladet av ungdommer. Boken inneholder også intervju med ungdommene og analyser av diktene deres gjort av profesjonelle. Det er ikke forferdelig.  

Statistikk:

• En skotsk forfatter, en britisk, en russisk, en norsk, egentlig flere norske siden Faen ta tyngdekrafta er en antologi. Siden den er utgitt i Norge og med bare dikt av norske statsborgere telles den som en norsk forfatter. Altså en skotsk forfatter, en britisk, en russisk, to norske.
• 2 bøker fra 19. århundre, 3 fra det 21. århundre. 
• 3 menn, 1 kvinne, antologien telles ikke siden den er det den er. 
• En diktantologi, en novellesamling, en lydbok, en barnebok, en roman. Hah! 
• Jeg har ikke betalt for en eneste en! To lastet jeg ned gratis og lovlig (Anna og Dr. Jekyll), to stjal jeg (Faen og Indianarar) en lånte jeg på biblioteket (Fabeldyr).
• En terningkast 2, to terningkast 3, en terningkast 4 og en terningkast 5. Ingen sekser. 
• Boken jeg liker best er Indianarar, boka jeg likte minst er Dr. Jekyll og Mr. Hyde. 
• 4 forfattere (antologien telles fortsatt som en) jeg ikke har lest noe av før, en jeg har lest noe av før (Rowling). 

Tema: 

Alle er vi syndere (Anna Karenina og Stephan som er utro) med en medfødt unaturlig ondskap (Dr. Jekyll) eller et naturlig dyrisk driv (Fabeldyr).