søndag 29. oktober 2017

JULIA OG NORDLYSET



Bildekilde: wilhelmsenwinther.no
Cathrine tok kontakt med meg på e-post (stjernekastblogg@hotmail.com) og spurte om jeg ønsket å motta et lesereksemplar av hennes nyeste barnebok. Denne gangen samarbeider hun for meg med et nytt bekjentskap: Christoffer Paulsen. På hjemmesiden til forlaget står det Christoffer er illustratør, skuespiller og regissør. Cathrine har tidligere skrevet barnebøkene Perlehviskeren (2015), Natthaven (2016), Beatrix og dunklumpene (2016) og Tusen ønsker (2017). Hun har jobbet med illustratørene Petter Winther, Elisabeth Talen og nå Christoffer Paulsen. Bokforlaget WilhelmsenWinther har de startet og drifter selv. Som dere kan se av alle titlene de allerede har rukket å gi ut på kort tid (!) er dette mennesker som ikke er redde for å ta i et tak og som har en stor skapelsesevne. Det alle bøkene deres har til felles og som forlaget deres står for er følelsene som barn går og bærer på, og hvordan å kunne håndtere disse. Barnebøkene formidler at følelser - positivte og negative - er ikke farlige og trenger ikke å gjemmes bort. Dette er viktige sakere a' dere. Ikke bare for barn. Men oss alle. Jeg kan ikke tenke men noe viktigere enn den psykiske helsa hos mennesket. Å kunne fremme god helse starter ikke i tyveårene. Det starter i barndommen og hvordan vi føler oss - eller riktigere: hvordan vi håndterer følesene våre (!) bestemmer hvor friske vi er, hvordan vi har det; hvordan vi behandler andre og viktigst: hvordan vi behandler oss selv.
Jeg mener barnebøkene Cathrine har skrevet og gitt ut er fremmende for barns helse. Fine og spennende er de også.


Julia og nordlyset er en magisk fortelling. Frempå boka står det en liten klistrelapp med teksten "Magiske eventyr om følelser" og deres nyeste tittel er intet unntak. Boka som møtte meg i postkassen har en nydelig fremside som sender tankene mine til vinteren. Historien om Julia er en julefortelling. Det er julekvelden og fortellingen begynner stressende: Julia må på do! Hun må tisse! Hennes pappa er selveste julenissen og hun og familien hennes er magiske nisser som ikke skal vise seg for mennesker. I år er Julia for første gang gammel nok til å bli med i sleden og gi bort julegaver. Det er på høy tid for nissepappa har det travelt og er veldig sliten av tidspress og jobb. Alle hender små er med og hjelper til. Slik går det ikke.

Julia må tisse før avreise, løper på do, jeg som leser virkelig føler på den stressende situasjonen, det er et så kjent fenomen, det at en alltid må tisse når en har det kjempe travelt. Innen hun kommer løpende ut er sleden, reinsdyra, søsken og pappa dratt. Den sorgen og ensomheten som treffer den lille jenta på 4 år er hjerteskjærende. Der står hun ensom og forlatt, tvunget til å være alene hjemme for noen timer. På selveste julekvelden.

 Historien tar opp tema som ensomhet, det å være minst i flokken og kanskje viktigt: det å føle at en er for liten i størrelse og alder til å kunne hjelpe til, være med i felleskapet, å ha noe å gi! Julia beviser før boken er slutt at hun betyr noe og at hun er til god hjelp. Men før den tid trenger Julia også hjelp. Hun er sint og trist i begynnelsen men kommer frem til at hun skal klare å gjøre noe for å hjelpe nissepappa. Et snøbarn dukker opp og tar Julia med på en spennende og vakker reise. Mer enn det skal jeg ikke avsløre. (Psst! Vi hilser muligens på en Kong Nordavind og en Dronning Nordlys). 


Der bor familien Frost, og der er familien Kulde, de leker jeg ofte med. Og der bor familien Sludd de er ganske sutrete og grinete og ikke så morsomme å leke med, egentlig. 



Den følelsen det gir å kunne få hjelpe noen skal ikke undervurderes. Det er godt for hjerte og selvbilde. Selv om en er liten kan en hjelpe stort. Det er så godt å få hjelpe! Å få være med! Å få uventet hjelp når en trenger det som mest!

Bildene jeg liker best er de som er lune og koselige.

Bildekilde: https://wilhelmsenwinther.no




Det er ikke alle bildene jeg liker like godt. Jeg vet ikke hvilken teknikk som er brukt, men jeg tror jeg vil beskrive dem som animerte med et dataprogram? Ordet animert er sikkert feil; jeg får assosisasjoner til hvordan barnetv er idag kontra hvordan det var da jeg var liten. Da jeg var liten så det ut som filmene var tegnet og fargelagt på papir (det så slik ut, men om de faktisk var det er noe annet) mens idag ser barnetv ut som det er tegnet og laget ved hjelp av noe dataprogram. Resultatet finner jeg ikke like sjarmerende men de er likevel koselige. Bildet over av gutten liker jeg kjempe godt! Eksempel på et bilde jeg ikke finner like sjarmerende og bra (tatt bilde av boka med mobilen):




Det er ikke det at jeg synes bildene som ser "datalaget ut" er stygge. Langt i fra. Jeg bare foretrekker de andre. Bortsett fra et bilde på side 42 som jeg ikke liker til tross for at det ser faktisk ut som det er laget for hånd. Årsaken til at jeg ikke liker det bildet spesifikt er at jeg synes det ser malplassert ut, jeg ser ikke helt hva det er og tenker det må da bli for abstrakt for et barn? Mørkt og skummelt synes jeg det er også. Hvis vi ser bort fra det; det er så mange lune og gode bilder i barneboka, skulle gjerne lagt ut alle men dere burde heller ta en titt på boka, følge forlaget på Instagram og se på nettsiden deres.

Det er mye tekst. Boka er på 54 sider men mange av dem er illustrasjoner og de sidene er ikke alltid fylt helt opp med tekst, men mange sider har mye tekst; tekststørrelsen er dog stor og lett å lese. Unødvendig av meg å skrive det - boka er ment å leses høyt - og jeg tror ikke det er tenkt at alle sidene i barneboken skal leses på en gang.

Passer for barn fra 4 år og oppover (og voksne).

Julia og nordlyset av Cathrine Wilhelmsen
Illustrert av Christoffer Paulsen
1. Utgave, 1. opplag 2017
WilhelmsenWinther
ISBN 978-82-690371-6-6
54 Sider
Barnebok
Norge
Bokkilde: Lesereksemplar

Trykk her for å se nettsiden til forfatteren og her kan du også kjøpe boka
Anmeldelse fra Birthe bak bloggen Jeg leser.
Anmeldelse fra Tine sin blogg
Anmeldelse fra Belinda bak bloggen Bokvrimmel





Jeg har også en Musikkblogg

fredag 27. oktober 2017

DEN SISTE STRIDEN AV C. S. LEWIS



Lydspor: låten Warrior fremført av Aurora. 






Rundt dem var skogen helt stille. Den var faktisk talt altfor stille. På en vanlig natt i Narnia burde det ha vært lyder - et tilfedlig muntert «god natt» fra et pinnsvin, tutingen fra en ugle over dem, kanskje en fløyte i det fjerne som fortalte at fauner danset, eller noen bankende, hamrende lyder fra dverger under jorda. Alle de lydene var tause: tungsindighet og frykt hersket over Narnia. 

Fra side 733. 


Jeg har lest den syvende og siste boken i Legenden om Narnia. Melankolsk. Narnia-bøkene betegnes som barneklassikere, men de er ikke i 1001-lista. Jeg leser bøkene på norsk. Jeg låner alle de syv Narnia-bøkene i en samlet utgave av Kine (link til bloggen hennes) og bøkene i den utgaven er i den rekkefølgen Lewis anbefaler oss å lese dem. Den siste striden kom ut i 1957, det er den syvende Narnia-boka Lewis ga ut og den syvende Narnia-boka i serien jeg leser.
Romanen begynner ikke med noe kart over landet slik som i alle de andre bøkene. Det gjør ikke så mye, kartene har en på minne etter å ha studert de inngående i de tidligere bøkene.
Dette er Narnias siste dager.


Vi møter et esel som heter Virre, han er snill og naiv. Han har en venn som ikke er snill, han er en ape og heter Listig. Utspekulert og ekkel er han. Apen tvinger Virre til å kle seg ut som Aslan Den Store Løven da han finner et gammelt løveskinn liggende. Kostymet blir festet til eselet Virre og slik blir mange dyr lurt til å tro at Aslan - som ikke har vist seg frem på flere hundre år - er kommet tilbake. Apen bruker makten egoistisk og snakkende dyr blir solgt som slaver til landet Calormen. Dyrene går med på det, det er jo Aslans befaling, de har selv sett Aslan med egne øyne og apen sier det er Aslan som befaler. Ingen gjør opprør. Trær hugges, snakkende dyr drepes. Ingen ønsker å tro på apen Listig men ingen våger å motsi Aslans ordrer. Som historien går frem er det ikke ikke bare apen som styrer Narnias fremtid, mektigere og farligere - og noen som er langt mer intelligent står bak apen og trekker i trådene. Narnia skal legges under landet Calormen.

Den siste striden er ingen hyggelig bok. Morbid. Trist. Men også spennende! At noe så mørkt er ment for barn og ungdommer er vanskelig å tro på; samtidig: en skal ikke undervurdere barn, det har bøker som Harry Potter og Den Mørke Materien vist oss. Barn tåler såpass. Og jeg? Jeg måtte legge fra meg boka i ren sorg flere ganger. Tårer dryppet ned på boksidene. Det er en alvorlig historie, brutalitet detaljert skildret og gamle venner fra mange bøker tilbake lider . . .

Men det finnes håp. Kongen Tirian gjør opprør og prøver å redde Narnia. Han får hjelp av gamle venner av oss lesere, disse har vi møtt før! Jill! Eustace! Vi møter også en enhjørning.

Jeg har skrevet ned underveis:

Herrigud så mørkt og trist og nedslående dette er. Så spennende! Så blodig. Denne historien kveler hjertet mitt. Skal virkelig historien - hele serien avsluttes slik? 

Den siste striden har en avansert politikk. Det handler om religion, rett og galt, håp og tap, vennskap og fiender, kamp og lidelse, Aslan og kjærligheten. Jeg lurte på om politikken er for vanskelig for et barn. Igjen må jeg ta meg i det å ha slike tanker. Det er slett ikke for avansert. Det er et vesen som er så urovekkende at Heksa Hvit blir en bamse-kosemose sammenlignet. Det grøsser nedover ryggen min og jeg fryser over hele kroppen. Den siste boken i serien er ikke for sarte sjeler og akkurat det at jeg som voksen også blir beveget (og redd!) gjør at bøkene i serien om Narnia virkelig skal betegenes som klassikere. Det er så mye vondt som skjer, jeg ville egentlig ikke lese boka ferdig. Hvordan skal dette ende? 

Det er en god avslutning på romanen og hele serien, men jeg synes avslutningen varer for lenge; det var en langtrukken avskjed. Denne serien har vært med meg på mange turer med hunden, den har blitt lest inne og ute. Store deler av året 2017 er det Narnia som har blitt lest. Jeg kommer ikke i mål med alt jeg ønsket å lese i år. Likevel er jeg kjempe fornøyd med leseåret 2017: jeg har blant annet lest hele trilogien om Kristin Lavransdatter, alle bøkene i serien om Narnia og i disse dager leser jeg klassikeren Lolita av Vladimir Nabokov for første gang. Jeg har ingenting å klage på på lesefronten.



Skolen er over, ferien har begynt. Drømmen er slutt, dette er morgengryet. 

Fra side 798. 


Den siste striden av Clive Staples Lewis
Originaltittel: The Last Battle
Originalt utgitt i 1957
Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag 5. opplag 2006
Oversatt av Tormod Haugen
ISBN: 978-82-05-34546-1
102 Sider
Bokkilde: låner den av Kine
Storbritannia
Barne og ungdomsbok
Fantasi
Tilhører en serie

En snakkende hund fra Narnia. 



Nå er høsten her folkens, husk å gjemme dere i skjerf, lurer, busker,
tykke strømpebukser
og høyhalsede gensere.


Jeg har også en Musikkblogg






onsdag 25. oktober 2017

DILLER AUGUST OG SEPTEMBER 2017



1. I august holdt jeg på å bli helt gal. Jeg bor i fjerde etasje, på hybel som jeg leier. I flere måneder var det en pipelyd som gikk konstant. Den kom fra ute og den holdt på å gjøre meg sinnsyk. Jeg sov dårlig, ble veldig sensitiv og irritabel. Gråt en del. Siden lyden fortsattte å vedvare trosset jeg den sosiale angsten og presentasonsangsten (hvem er jeg, en liten dritt, uten høyere utdannelse, et håpløst tilfelle som bare tar opp plass (sånn er det ikke lov å tenke)) og pratet med folk - naboer, butikkarbeidere i byggene rundt og etterhvert som jeg fikk navn og telefonnummer - husvertene. Ingen ville annerkjenne at lyden kom fra dem. Jeg ringte mange. Jeg skrev mange sms-er. Jo mer jeg jobbet, jo mer bevisst ble jeg på lyden, og jo mer jeg snakket om det jo mer frustrert ble jeg. I flere måneder pågikk en lydforurensning og ingen har tatt tak!
Jeg kom i mål. Etter mange telefonsamtaler med en mann som ikke var enig i at lyden kom fra ham, etter mange sms-er, og hjelp fra min egen husvært ble det ordnet. Lyden kom fra ham. Synd ingen ville høre på lille meg uten penger og status. For jeg hadde jo rett. Og nå er det. STILLE.




2. På mobilen min har jeg mange filmsnutter av mørke kvelder der lyset på mobilen er på mens jeg filmer, du ser gress og du ser hundebæsj. Mange slike filmer ligger på mobilen min. Jeg glemte å ta med hodelykt, alltid, eller å kjøpe en liten lommelykt, også kjent som "en bæsjelykt" blant hundeeiere. Så jeg brukte mobilen som lommelykt. Idag - i oktober - , for dere som ønsker å vite det (og det vet jeg mine lesere gjør) har jeg endelig fått tak i en bæsjelykt. Den er rosa og skinnende og liten (plass til den i lomma).



3. I august har jeg notert at jeg ikke gjorde det jeg skulle og at jeg hatet meg selv. Jeg er glad jeg skriver dette i oktober, nå er selvhatet bare det vanlige og jeg gjør det jeg skal gjøre.



4. Når jeg går tur med en hund med problematisk adferd kan jeg ikke gå med propper i ørene og lytte til lydbok. Jeg kan ikke se ned på mobilen mens jeg går. Jeg må følge med på omgivelsene konstant (ja, det er energikrevende for jeg bor MIDT I BYEN), lese hunden og alltid "være på-en". Så hva gjør jeg da, det kan faktisk bli ganske kjedelig å gå tur hver dag, mange ganger om dager. Jeg forstår hunden synes det er aller toppers. Men enkelte dager føles det meningsløst å bare gå og gå og gå . . .  Så jeg plukker tomflasker, putter de i Ikea--sekker på bua, panter dem og tar pengene momentant på posten der jeg putter de inn på kredittkort-kontoen som jeg betaler ned. Kontoen har jeg stengt så der går det bare nedover. Tilfredstillende og turene med huden blir miljøvennlig og faktisk ganske morsomt. Det har gått så langt at folk som går tur med oss plukker tomflasker FOR MEG også. Alle vil se flaskene først. DER ER DET EN! Anbefales, folk er noen svin. Jeg har ikke oversikt over hvor mange hundrelapper jeg har betalt ned bare på grunn av pantflasker jeg plukker her og der i skog og by på turer, men det er ganske mange . . .


Slik som dette ser jeg ikke ut. Dette er meg med masse sminke
og med ekstrem filter på mobilen. 

5. Skrive om, tenke på og lese serien om Narnia av Lewis. Nå - i oktober - er jeg ferdig med hele serien. Akk.




6. Se ferdig sesong 4 av Fear The Walking Dead.

Bildekilde: Pinterest.com
7. På tur med hunden fant jeg en ganske kraftig svart kam noe som passet jeg bra for jeg har faktisk tenkt på å kjøpe meg en kam i sikkert 10 år men aldri kommet på det når jeg er på butikken, haha! Jeg vasket og desinfiserte den og hei ryddig hårskille.


8. Jeg leste i romanen Iris og Ruby av Rosie Thomas. Har skrevet om den her inne.



9. Familiedrama. Det Tolstoj sa.


10, Annabelle 2: Creatin på kino


Bildekilde: Pinterest.com


11. Vår vingård i Bourgogne på kino 


Bildekilde: Pinterest.com


12. Dokumentarfilmen Barndom av Margreth Olin

13. Jeg så en helt nydelig rosa himmel.

14. Jeg først hørte, så; hørte meg frem, og der så jeg en hakkespett i en furuskog.

15. Den nye filmatiseringen av It på kino. 

Bildekilde: Pinterest.com


16. På tur med hunden fant jeg en pakke med sigaretter i seg. Jeg har jo sluttet så den ga jeg min søster. For å være ærlig var klokka 23-00 ish en lørdagkveld, det var "nattaturen" vår før senga, søstra lå og sov så jeg la den i sykkelkurven hennes og sendte henne en sms om funnet.

17. På tur med hunden fant jeg et sitteunderlag. Det var fint for det jeg har er av tovet ull og ikke vanntett. Hadde ikke flere. Men idag, når jeg skriver dette, har jeg forlagt sitteunderlaget jeg fant et sted, noen andre har sikkert funnet det og forhåpentligvis tatt det i bruk.

18. Regn. Sol. Regn. Sol. Regn.

19. Plukke bringebær på turene rett i hånd momentant til munn.

20. Mestring!

21. Lite husarbeid, ehhe.

22. Håpløs hund, håpløs eier.




23. Fint vær, skynde seg ut.

24. Gilmore Girls på Netflix.


Bildekilde: Pinterest.com

25. Trainspotting 2!

26. Skrekk-dramaet It follows

Bildekilde: Pinterest.com

27. Filmen 28 days. Sett den før, er en favoritt. Digger Sandra Bullock.

Bildekilde: Pinterest.com
På bruktbutikk kjøpte jeg noen få bøker. Ehhe. Betalte bare
100 kroner for alle disse . . .




Takk for oppmerksomheten! Nå skal jeg legge meg i sengen og lytte til lydbok til jeg sovner.



Jeg har også en Musikkblogg





torsdag 19. oktober 2017

SØLVSTOLEN AV C. S. LEWIS



Bildekilde: Bokelskere.no


Det var en grå og trist høstdag, og Jill Pole stod bak gymsalen og gråt. 


Fra side 577. 



Jeg ville egentlig ikke lese Narnia nå, jeg ville lese videre i romanen Iris og Ruby av Rosie Thomas på lettoen min men lesebrettet måtte lades; da fant jeg ut jeg like godt kunne begynne på neste Narnia-bok siden leselysten var der. Snedig som det er med lesebrett: de kan ikke stoles på. Ikke som en fysisk bok som alltid er der for deg. Uansett.
Narnia-bøkene betegnes som barneklassikere, men de er ikke i 1001-lista. Jeg leser bøkene på norsk. Jeg låner alle de syv Narnia-bøkene i en samlet utgave av Kine (link til bloggen hennes) og bøkene i den utgaven er i den rekkefølgen Lewis anbefaler oss å lese dem. Sølvstolen kom ut i 1953, det er den fjerde Narnia-boka Lewis ga ut og den sjette Narnia-boka i serien jeg leser.

Jill Pole og Eustace Scrubb går på samme skole, en "eksperimentskole" der mobbing blir godtatt. De er egentlig ikke venner men samarbeider for øyeblikket om å rømme fra sine medelever som mobber dem. Eustace forteller Jill om et sted han kaller Narnia, han var der i boken Reisen til den ytterste hav. Sammen drar de dit og Jill møter Aslan som gir henne et viktig oppdrag.
Det har gått 70 år i Narnia siden Eustace var der sist, tiden går jo annerledes i andre verdener vet dere. Prins Caspian som Eustace møtte for kort tid siden og dro på en båtreise sammen med er når han kommer tilbake blitt en gammel mann og er fortsatt konge. Det er meningen Jill og Eustace skal oppsøke kongen, Jill har fått beskjed av Aslan å se etter fire tegn, men Jill kludder de til, glemmer dem og blander dem. Kongen rekker å dra på sin siste reise før de får snakket med ham. Kongen sørger da hans eneste sønn forsvant for lenge siden og dette er hans siste forsøk på å finne ham. Oppdraget Aslan ga henne og Eustace er å finne prisen som ble borte. Narnias befolkning sørger, det er ingen som forventer kongen skal returnere så gammel som han er blitt.



Kentaurene var svært høflige på en alvorlig, ærverdig, moden måte, og mens de galopperte gjennom Narnias skoger, fortalte de uten å snu på hodet om urters og røtters virkning, planetenes innflytelse, Aslans ni navn og deres betydning, og andre interessante ting. Men uansett hvor ømme og skranglete de to menneskene ble, ville de gi hva som helst for å få oppleve den ferden enda en gang, å få se Narnias lysninger og skråninger som gnistret i snøen som hadde falt sist natt, å bli møtt av kaniner og ekorn og fugler som ønsket dem en god morgen, å få puste inn Narnias luft igjen og høre stemmer fra Narnias trær. 


Fra side 690. 


Jill og Eustace får hjelp fra de mest sjarmerende skapninger: Ugler! En myrvrikker som heter Dysterpytt! Barna og Dysterpytt drar ut på en reise, en vandring sammen for å finne prinsen; disse litterære vandringene liker jeg godt (Alice's Adventures in Wonderland, LOTR, Den mørke materien, T. S. Spivets utvalgte verker) . Sølvstolen inneholder et oppdrag, et mysterium, onde skapninger, kamper mot naturkreftene, masser av humor, magi, flotte skapninger - en kjempe fin fortelling!

Sølvstolven ble en av bøkene jeg liker best i serien ved siden av Løven, heksa og klesskapet og Hesten og hans gutt. Jeg har lest ferdig den siste boka i serien: Den siste striden, den skal jeg skrive om snart. Jeg kan si med en gang at den ble ikke en favoritt som med de tre jeg har nevnt over.
I alle de syv bøkene i serien om Narnia er det Pauline Baynes som har illustrert små tegninger her og der. De er fantastiske!


Bildekilde: Pinterest.com
Bildekilde: Pinterest.com

Sølvstolen av Clive Staples Lewis
Originaltittel: The Silver Chair
Originalt utgitt i 1953
Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag 5. opplag 2006
Oversatt av Tormod Haugen
ISBN: 978-82-05-34546-1
124 Sider
Bokkilde: låner den av Kine
Storbritannia
Barne og ungdomsbok
Fantasi
Tilhører en serie






Jeg har også en Musikkblogg



Biografiske tegneserier blant annet