lørdag 24. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #24




kjære du/ 
det var en annen her, som deg/ 
for bare noen dager siden/ 
han tok mange av tingene våre/ 
det har gjort oss sinte og redde/ 
det har (for øyeblikket) gjort livene våre bedrøvelige/ 
når det er sagt/vi vet det er stor urettferdighet i verden/ 
vi vet at ting burde vært annerledes/ 
og vi tror ikke at du hadde stått der du står nå/ 
og lest denne lappen/ 
hvis du ikke på et eller annet ufrivillig vis måtte/ 
og vi klarer oss/ 
tross alt/ 
men vi håper allikevel at du kan ombestemme deg/ 
at du fra og med i natt kan slutte å stjele fra andre mennesker/ 
og leve mer normalt/ 
men samme hvor du måtte lande;/ 
vær så snill å ikke skade oss/ 
og ikke skad andre/ 
og ikke skad deg selv/ 
hilsen (navn)  
og (navn)


Deler av diktet (04:55) på side 68 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen.



Jeg har også en 


OG EN 




fredag 23. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #23




elva i august  
en muskel som ligner en himmel  
og trærne og gangstien mellom trærne  
og ei bro vi gikk under 


Deler av diktet (en dum liten fest) på side 58 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen 



Jeg har også en 


OG EN 




torsdag 22. desember 2016

GJENFERD AV JO NESBØ - HARRY HOLE #9

Lydspor: Plata Lark's Tongues in Aspic av King Crimson




Bildekilde: Bokelskere.no




Det var tre år siden sist han hadde stått her. Alt var nytt. Ingenting var forandret.





Fra side 18.




Nå var det lenge siden jeg har lest en Harry Hole-bok! Jeg fikk låne de siste jeg ikke hadde lest (har lest alle når jeg skriver dette!) av Kine (link til bloggen hennes). Dette er den niende boken av ti utkommet. I følge VG (link her) skal det komme en ny bok i 2017. Det er fint, flott, det kribler i magen.



Leder for Voldsavsnittet ved Oslo Politidistrikt, Gunnar Hagen, lente seg bakover i kontorstolen sin og studerte mannen i lindressen. Det var tre år siden, den sydde flengen i ansiktet hadde vært blodrød, og han hadde sett ut som en ferdig mann. Men nå så hans tidligere underordnede frisk ut, hadde fått et par hardt tiltrengte kilo på kroppen, og skuldrene fylte ut dressen. Dress. Hagen husket drapsetterforskeren i olabukser og boots, aldri noe annet. Det andre uvante var klistremerket på jakkeslaget som fortalte at han ikke var ansatt, men besøkende: HARRY HOLE. Men stillingen i stolen var den samme, mer liggende enn sittende.





Fra side 36.




Harry har vært nykter i tre år. Han har bodd i Østen og livnært seg som pengeinnkrever. Han har kommet tilbake til Norge for å hjelpe sønnen til sin tidligere flamme. Oleg. Han sitter i buret for å ha skutt og drept en annen narkoman; en 19 år gammel gutt og som var Olegs bestevenn. Nå har Oleg også blitt narkoman. Harry hadde vært som en stefar for gutten da han var liten; han føler fortsatt et ansvar for ham, har aldri glemt ham, alltid elsket han. Nå vil han hjelpe ham. Finne ut hva som virkelig har hendt mens han har vært borte.
På gata er det tomt for heroin. Men noe nytt har kommet på banen. Det kalles fiolin - litt det samme - bare renere, bedre og med mindre dødsprosent. Hvor kommer det fra? Ingen vet noe, bare et navn nevnes: Dubai. Ingen vet hvem vedkommende bak fiolin er, eller hvordan han eller hun ser ut.




Harry lukket døra etter ham. En lukt av gammel mann og aske hang igjen i rommet. Han gikk bort og skjøv vinduet opp. Lydene av byen fylte straks rommet; det svake, jevne bulderet av trafikk, jazzmusikk fra et åpent vindu, en fjern politisirene som steg og sank, en ulykkelig som skrek ut sin smerte mellom husfasadene utenfor, fulgt av glass som knuste, vinden som raslet i tørt løv, klaprende kvinnehæler. Lyder av Oslo.





Fra side 103.




Harry har bare noen få kontaktpersoner på mobilen. De kan telles på to hender. Det har jeg også. Jeg liker å holde det enkelt. Resten har jeg på Facebook eller søker opp på Gulsider de sjeldne gangene jeg skal ha tak i dem. Jeg tror ikke Harry Hole er typen til å ha Facebook. Harry er ikke politi i Gjenferd; han etterforsker på egen hånd med god hjelp fra sine gamle venner. Gjenferd gledet jeg meg alltid til å lese i og den er vanskelig å legge fra seg. Jeg synes den er intelligent, den gir motstand og det er lærerikt også å lese om heroin og narkotikamiljøet i Oslo. Romanen får meg til tenke og følge nøye med i teksten. Mikael Bellman er fortsatt med; han er en like spennende og godt skrevet romankarakter. Det er en brenner - noen som er politi og som ødelegger bevis - på politihuset. En korrupt jævel. Det er virkelig mange gåter Harry må løse denne gangen og det er sykt spennende hele tiden! Mens Harry lister seg rundt i skyggene på jakt etter sannheten sitter jeg ytterst på sofaen. Jeg synes Gjenferd er en av de beste Harry Hole bøkene; ikke like god som Rødstrupe, men bedre enn Frelseren. Dette er mine tre favoritter. Men nå må det sies at alle bøkene om Harry Hole er bra da.




«Sånn,» sa Berntsen og dro til seg drillen som døde med et snerr. Jeg la øyet inntil hølet. Så ikke en dritt. Enten hadde noen slått av lyset eller så hadde vi ikke kommet oss gjennom veggen. Jeg snudde meg mot Berntsen som tørka av boret. «Faen slags isolasjon er dette?» spurte han og holdt opp en finger. Det så ut som eggeplomme og føkkings hår.


Fra side 225.


Gjenferd av Jo Nesbø
2. Opplag 2014
Originalt utgitt i 2011
H. Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-35337-6
455 Sider
Norge
Krimbok
Seriebok
Bokkilde: Låner fra Kine









Jeg har også en 


OG EN 






ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #22




han var et sted i går  
og skal et annet sted i dag 
og i morgen, hvem vet?  
verden er enkel fordi den den er stor  
mennesker vanskelige fordi vi får plass i små senger  
på smale rom  
bak låste dører  
vet du hvor lite et nøkkelhull er?


Deler av diktet (ulykker) på side 44 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen.



Jeg har også en 


OG EN 





onsdag 21. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #21



så skal de si: nå legger vi oss  
så skal de legge seg  
så skal de ligge inntil hverandre  
hodet hans mot ryggen hennes  
som to trøtte roere etter en olympisk tusenmeter  
så skal han våkne fordi en fot har havnet utenfor  
så skal han hente teppet på stua  
og legge seg til igjen  
og for andre gang huske en snart helt forsvunnet høst  
hun satt utenfor hotellet og frøs på beina  
han spratt opp og tok seg av det  
så fortsatte de bare å sitte  
slik de nå fortsetter å ligge  
utenfor hverandre  
innenfor seg selv 


Deler av diktet (21:05) på side 37 i God morgen og god natt av Nils Øivind-Haagensen.



Jeg har også en 


OG EN 




tirsdag 20. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #20




drømmer at jeg er et postkontor 
drømmer at  
jeg sorterer meg selv  
kroppen tar unna  
førti tusen brev i timen  
den har dype brønner og  
åpne landskap 


Fra side 11 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen.



Jeg har også en 


OG EN 




mandag 19. desember 2016

ADVENTSKALENDER TUSEN OG SEKSTEN #19




P.S. hvis du vil 

hvis du vil skrive romaner 
(sier Haruki)  
må du legge deg litt før ni 
og stå opp litt før fire  
så tømmer du hodet  
helt blankt  
så skriver du det som kommer  
det som fyller deg  
av seg selv  
du kan holde på i fire, fem timer  
så tar du deg en løpetur  
eller svømmetur 
du trenger krefter  
så kan du lese litt  
spise middag  
slappe av og  
legge deg litt før ni  
og stå opp litt før fire  
blanke ut igjen  
ta imot  
noen ganger tar det seks måneder  
noen ganger et år  
noen ganger to  
hvis du vil skrive romaner 


Fra side 74 i Haruki og jeg av Nils-Øivind Haagensen 



Jeg har også en 


OG EN 




søndag 18. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #18




men det at ikke alle er tilstede 
betyr ikke nødvendigvis at noen mangler


Deler av diktet vi snakker om bjørnunger av Nils-Øivind Haagensen i boka Haruki og jeg, side 57.



Jeg har også en 


OG EN 




lørdag 17. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #17




Daisy leser og leser og regner  
og regner  
hun synger i kor  
hun løper mellomdistanser  
hun skifter kjærester regelmessig  
enkle forhold 
greie brudd  
som å skifte nummer på en kodelås  
hun er glad i alle dager foruten søndag  
hun er glad i alle mennesker 
men litt redd de med store svarte skjegg  
hun er glad i hunder og katter og  
hester og marsvin  
hun arver bokhylla til moren  
hun jobber deltid  
sparer penger og drar  
på sin første lange reise bare 16 år gammel  
hun kjøper en stor rød trillekoffert  
på topplokket skriver hun:  
DAISY  
 
hvor drar hun?  
Singapore, kanskje?  
med båt?  
fly  
men jeg er redd for å fly  
åkei, båt  
en stor båt, full av mennesker 
med restaurant og nattklubb  
og storband  
jazz hele veien  
og kaldt singaporsk øl 
og så vidt litt hav  
hun er både veldig våken og varm og trøtt 
hun snakker ikke med noen  
ei veldig god reise 

hun leser stadig flere bøker  
hun løser stadig flere regnestykker  
hun flyr ute om kvelden  
hun liker steder med biljardbord  
hun lærer seg flere språk  
hun lager parodier og kunstfilmer  
og skriver lange brev for hånd  
hun ser porno på kino 
hun liker den harde sorten  
s&m, bondage, dogging 
hun liker torden og regn  
hun liker sykepleieruniformer 
hun liker først hårklemmer så hårspenner  
hun må ha noe sånt som 1600 av dem  
hun liker å forstå seg på folk  
men ikke at de forstår seg på henne  
hun har en ganske liten stemme 
i en ganske stor munn 


Deler av diktet vi snakker om bjørnunger av Nils-Øivind Haggensen i boka Haruki og jeg, side 52.



Jeg har også en 


OG EN 




fredag 16. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #16




vi snakker om dumme spørsmål  

vet du hvem  
Toshihiko Seko er? 
(sier Haruki) 
han har løpt maraton i OL 
og trener det japanske  
løpelandslaget 
og jeg intervjua ham en gang 
like etter at han la opp 
hender det, spurte jeg  
at en løper av ditt kaliber 
ikke har lyst til å trene? 
gruer seg til å løpe? 
heller vil sitte stille og  
slappe av? 
Seko så på meg en god stund 
så sa han: det skjer 
hver dag  

vet du hvem  
Lukas Moodysson er? 
(sier jeg)  
har du lest bøkene hans? 
jeg intervjua ham en gang
i forkant av en utgivelse 
vi snakka om Gud og verden og  
alt som skjer og  
hva det gjør med oss og  
så mye vi tenker og  
så lite vi gjør og  
så dumme vi er og  
jeg spurte om han heller  
hvis han kunne velge  
ville levd et vanskeligere liv  
så vanskelig at det ble enkelt  
at det ikke var annet å tenke på 
enn å tigge og  
flykte og  
skaffe seg mat  
han svarte: 
et vanskeligere liv?  
nei  
 
en gang  
spurte jeg kona 
(sier Haruki) 
om hun trodde  
som jeg gjorde  
at serveringjenta 
vi spiste middag ute  
gikk uten bh  
jeg mente ikke noe med det så klart 
 jeg hadde ikke lyst på henne  
jeg bare syntes det var litt 
upassende  

en gang  
på ferie med hun som  
var jenta mi den gang  
(sier jeg)  
sykla ei anna jente forbi oss  
prikk lik henne  
men med veldig store bryster  
så du?  
(sa jeg)  
var ikke det deg  
med muger? 

men jeg forsøker jo  
å svare også   
i livet mitt i alle fall 
jeg får masse spørsmål hele tida  
og svarer som om jeg ikke har gjort  
noe annet  
men når jeg skriver  
er jeg et spørsmålstegn  
jeg ser på noe  
som jeg vet godt hva er  
og tenker: hva er det der?  

vet du hva 
jeg liker best av alt?  
(sier Haruki?)  
å ligge  
i pysjen  
i senga  
ved siden av kona mi  
og hun spør  
som hun ofte gjør  
sover du?  
noen ganger  
er jeg våken nok til å svare 
neida, hva er det  
mens andre ganger  
har jeg allerede sovnet  
borte  
og jeg forestiller meg  
at hun ser og ser på  
den sovende kroppen min  
og venter på svar

det kan  
jeg tenke på  
hele dagen 


Diktet vi snakker om dumme spørsmål på side 46 i Haruki og jeg av Nils-Øivind Haagensen.



Jeg har også en 


OG EN 




torsdag 15. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #15




jeg hørte noe 
om Van Morrison forleden 
(sier Haruki) 
liker du Van Morrison? 
Moondance? 
Astral Weeks? 
noen fortalte meg at han kaller 
de fleste stedene han spiller 
for ingen steder 
hvor skal du spille i kveld, Van? 
ingen steder 
 og i morgen?
ingen steder 
og dagen etter det? 
ingen steder 
skal dere spille et ordentlig sted snart? 
neste torsdag, da spiller vi i London 
for Van Morrison fins det  
bare noen veldig få steder i verden 
alt annet er ingen steder, ingenting  
men det betyr ikke at han spiller dårligere  
eller legger mindre av seg selv igjen på scenen  
på disse ingenstedene 


Deler av diktet vi snakker om oppfølgere i Haruki og jeg av Nils-Øivind Haagensen, side 39.



Jeg har også en 


OG EN 




onsdag 14. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #14




selv når jeg gjorde de enkleste ting 
var det som om jeg ikke visste hva jeg gjorde  
når jeg tok av meg jakka 
når jeg åpna ei dør 
når jeg dempa lyset 
tok en hodepinetablett 
kneppet igjen skjorta  
vaska et fat 
skubbet senga inn til veggen  
jeg kjente ikke igjen bevegelsene mine 
jeg forsto ikke kroppen 
jeg tenkte at tankene mine  
var en annens  
og bare fordi  
det var midt på natta

jeg mista en hel  
vennegjeng på grunn av søvn  
(sier jeg) 


Deler av diktet vi snakker om søvn av Nils-Øivind Haagensen, på side 13 i Haruki og jeg.



Jeg har også en 


OG EN 




tirsdag 13. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #13




EG ER SORG OG GLEDE 
 
Skap meg ikkje om med skugge. 
Eg vil vera den eg vart.  
Eg er sorg i kvite klede, 
eg er gleda kledd i svart. 


Skap meg ikkje om med glede. 
Eg vart den eg ville bli: 
Konge i eit ukjent rike,  
slave i mi eiga tid


Av Tor Jonsson 
Diktet fant jeg i antologien Ren poesi av Ellen Wisløff (red.) 

mandag 12. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #12




Kvar morgon finn enkemann (73) fram 
fotoalbumet og stansar ved bildet der kona 
(1938 - 2011) lener seg fram for å kviskre  
noko i øyret hans. 


Av Frode Grytten 
Diktet fant jeg i diktantologien Ren poesi av Ellen Wisløff (red.)






søndag 11. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #11




GODT Å VITE 

Eg trudde det var eg  
som heldt handa di 
så fast

Men no 
når eg løyser grepet 
er du like nær 


Av Marit Tusvik 
Diktet fant jeg i antologien Ren poesi av Ellen Wisløf (red.) 



lørdag 10. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #10




ROMMET 


Vi tror vi kjenner hverandre 
Men plutselig og uforvarende  
gjennom en dør på klem, får jeg se deg 
slik du bare kjenner deg selv 
Du sitter bakoverlent, sliten  
med lukkede øyne, i ditt eget rom 
Mens lyset siver ut av deg 


Av Stein Mehren 
Diktet fant jeg i antologien Ren poesi av Ellen Wisløff (red.) 




fredag 9. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #9




SANNHET


Det er når
verdens fineste menneske
nettopp viser seg
å bare være et menneske 
at hun om mulig
blir enda finere 


Av Trygve Skaug
Diktet fant jeg i antologien Ren poesi av Ellen Wisløff (red.)




torsdag 8. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #8




lyset 
du treng  
finst 


Av Helge Torvund
Diktet fant jeg i antologien Ren poesi av Ellen Wisløff (red.)




onsdag 7. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #7




(01.30) 

deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes


Av Isabell El-Melhaoui 
Teksten fant jeg i boka Ren poesi av Ellen Wisløff (red).



Jeg har også en 


OG EN 




tirsdag 6. desember 2016

HVER GANG DU FORLATER MEG AV LINNEA MYHRE

Lydspor: sangen Inn i deg av Gabrielle.




Bildekilde: Bokelskere.no






Hun skulle greie dette. Å bli like tynn, hun også. Ville han se henne da?





Fra side 57.






Jeg blir alltid så glad hver gang det kommer nytt om en ny bok fra Myhre. Jeg liker bøkene hun har gitt ut. Denne, den nyeste også. Jeg lånte den på biblioteket.



Hovedpersonen er en jente som er dødsforelsket i en norsk musiker. Han bor i USA og i Bergen. Pendler i mellom. Men han er mer borte enn i Bergen. Hun vet hun burde men hun klarer ikke å slutte å treffe ham. Tenke på ham. Savne ham. Han er månen og hun er stjernene. Hun prøver flere ganger å avslutte forholdet. Han har også avsluttet det en gang. Men det går aldri. De finner alltid sammen igjen. Hun har spiseforstyrrelser og er svært selvdestruktiv. Spesielt i begynnelsen irriterte hennes hang til å hate seg selv meg. Irritasjonen gikk over jo lengre inn i boka jeg kom. Men ønsket mitt om en ryggrad, om selvstendighet, om å leve for sin egen del var der hele tiden. Kanskje irriterer hun meg for jeg var henne en gang. Og jeg skal aldri tilbake dit. Hun mangler liksom en stolthet , sin egen identitet. Det er som hun ikke lar seg selv finnes uten ham. Når han er borte, er hun borte også. Tenk å forsvinne så komplett inn i en person; at det eneste som står igjen er en vektløs skygge uten egne tanker, meninger og handlinger. Hun er nok ikke alene om å ha opplevd det. Hun er så usikker på seg selv. Jeg synes mer synd på henne enn hun irriterer meg; jeg føler karakteren er en person det var lett for meg å like og bry meg om. Gutten bryr jeg meg ikke om. Jeg orker ikke engang å skrive om hvordan han behandler henne. For meg handlet ikke denne historien om ham. Men henne.





Man forlot ikke en man elsket, på et hotellrom i totalt mørke, for å dra hjem og våkne alene.





Fra side 133.




Det er tidshopp i historien som forvirrer mer enn den gir meg. Fordi fortiden, hverdagen der er helt like de i nåtiden. Hun gjør det samme. Tenker det samme. De slår opp. De blir sammen. I første halvdel kjedet jeg meg. Men jeg vet ikke helt hva som hendte for når jeg ble ferdig med boken likte jeg den så godt at den fikk favorittstempel på profilen min hos Bokelskere. Hele historien er ganske ensformig. Det skjer ikke mye. Det er hverdagene som beskrives. Viser seg det falt i smak hos meg, tross alt. Et sted kysset han henne "i panna" i steder for "på panna". Det var jo unødvendig. Jeg burde ikke snakke, jeg har flere skrivefeil enn de fleste.



Jeg synes Linnea skriver like godt som i de forrige to bøkene. Linnea Myhre har en stemme selv om hovedpersonen mangler en. Det vanskelige rundt mat er beskrevet ypperlig og fenger meg. Også mye av det er gjenkjennbart uten at jeg noen gang har fått en diagnose på det. Men har hatt et anstrengt og vanskelig forhold til mat i perioder. Perioder jeg ikke trodde jeg skulle komme ut av. Men det går over, alltid. Ikke av seg selv så klart. En må jobbe. Så det selvdestruktive og den altoppslukende forelskelsen kjente jeg meg godt igjen i. Det er de av oss som vil oss selv mer vondt enn godt. Som har mindreverdighetskomplekser og et selvhat som kan spre seg som ild i tørt gress. Da jeg stemte Fremskrittspartiet gjorde jeg det av ren og kjær selvdestruksjon.
Myhre skriver fortsatt med humor i alt det mørke. Det er sånn type svart humor som jeg bare elsker. Linnea Myhre skriver sånn at jeg faktisk ser skikkelig frem til å sette meg ned og lese i boka. Det er ganske fint for jeg tvangsleser stort sett ellers. Roman var vanskelig å legge fra seg også. Jeg håper Linnea gir ut flere bøker! Hurra!






Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre
1. Opplag 2016
Tiden Norsk Forlag, Oslo
ISBN 978-82-10-05507-2
179 Sider
Bokilde: lånt på biblioteket
Roman
Norge










Jeg har også en 


OG EN 


ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #6




(02:23)


og noen netter
føles det som om 
alle menneskene
som noensinne
har sittet i 
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg 


Av Nils-Øivind Haagensen 
Diktet fant jeg i boka Ren poesi av Ellen Wisløff (red.)



Jeg har også en 


OG EN 




mandag 5. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #5




FORTELL MEG! 


Fortell meg
at jeg er noe

at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.


Ikke fortell meg 
det jeg gjorde, 
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde
eller skulle gjort.
Nei, ikke
fortell meg det.


Fortell meg heller
at jeg er noe, 
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det. 


Jeg trenger det,
skjønner du,
jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger


en søyle av trygghet
å lene meg mot
gjennom livet.
Jeg trenger det, 
skjønner du, 
for det er så værhardt å leve! 


Av Ragnhild Bakke Waale
Diktet fant jeg i boka Ren poesi av Ellen Wisløff (red.)



Jeg har også en 


OG EN 




søndag 4. desember 2016

ADVENTSKALENDER TO TUSEN OG SEKSTEN #4




Gi meg en time utenfor døgnet. Gi meg en åttende dag, til å gjøre opp for meg, til å komme i balanse: dette regnskapet som aldri stemmer før døden har føyd til sin sum. 


Av Lars Saabye Christensen
Teksten fant jeg i boka Ren poesi av Ellen Wisløff (red.)



Jeg har også en 


OG EN 





Biografiske tegneserier blant annet