Den var skrevet for hånd, ikke trykt. Håndskriften var klar og jevn. Under linjen var bokstavene skrevet med tykke sjøyfer, og over linjen strakte de seg opp i tynne streker. Bokstavene var store og lettere å lese enn de trykte. De var så vakre at Lucy stirret på skriften et helt minutt og glemte at hun skulle lese den. Papiret var sprøtt og glatt, og en deilig duft steg opp fra det. Og i margene og rundt de store fargelagte bokstavene ved begynnelsen av hvert trolldomsformular, var det tegninger.
Det var ingen tittelside eller tittel i det hele tatt. Trolldomsordene begynte på første side, og til å begynne med var det ikke noe særlig viktig å finne dem. Det var legebot mot vorter (vask hendene i et sølvfat når månen skinner) og mot tannverk og krampe, og noen ord om å fange en bisverm. Tegningen av mannen med tannverk var så levende at hun kunne ha fått tannverk selv hvis hun så altfor lenge på den. De gylne biene som var spredd rundt om hele det fjerde trolldomsformularet, virket et øyeblikk som om de virkelig skulle til å fly.
Lucy kunne nesten ikke rive seg løs fra den første siden, men da hun bladde om, var den neste tegningen like interessant. «Men jeg må bla videre, » sa hun til seg selv. Og hun fortsatte de tretti neste sidene som kunne ha lært henne hvordan hun kunne finne skjulte skatter, hvordan hun skulle huske glemte ting, hvordan hun skulle glemme ting hun ville glemme, hvordan hun kunne finne ut om noen sier sannheten, hvordan hun kunne påkalle (eller forhindre) vind, tåke, snø, sludd eller regn, hvordan hun kunne framkalle fortrollet søvn og hvordan hun kunne gi et menneske eselhode (slik de gjorde med stakkars Bottom). Tenk om hun bare kunne ha husket alt sammen. Jo lenger hun leste, desto vidunderligere og virkeligere ble tegningene.
Fra boka Reisen til det ytterste hav av C. S. Lewis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Trivsel!