HAIENE - MIN FØRSTE BOK LEST AV JENS BJØRNEBOE

I grunnen tror jeg at alle sjøfolk lider av vannskrekk. Vi har – før eller siden – sett sjøen i fullt raseri, og vi glemmer det aldri. Synet av det opprørte hav, hvor det bryter på ti til femten favners dyp, hvor den hemmelige havbunnen viser seg naken i all sin ondskap, obscønitet og heslighet, er mere enn et menneske kan tåle. En eller annen franskmann har sagt at det er en ting han takker Gud for; at han er blitt forskånet for synet av den nakne menneskesjel. Synet av havbunnen er verre.

Side 226.

Jeg har lest min første bok av Jens Bjørneboe! Helt tilfeldig er det den siste boken han fullførte, og publiserte. Romanen fant jeg i kjelleren til mine foreldre sommeren to tusen og tolv. De flyttet fra hus til leilighet i en annen by. Hele huset skulle pakkes. Jeg gikk gjennom bøkene jeg fant i kjelleren og valgte ut de jeg ville arve. Haiene ble en av dem.

Jeg sto kø for å låne Dukkene av Mo Hayder på mitt lokale biblioteket. Enda var det noen uker til den kunne hentes. Hva skulle jeg lese mens jeg ventet? Det ble altså Haiene. Jeg lå med feber og hoste, jeg har aldri vært så syk siden jeg var spedbarn. Jeg fikk penicillin av legen min, som jeg heller aldri har tatt siden jeg var en liten jente. Jeg syntes ikke det hjalp så veldig, i det minste ikke i øyeblikket. Jeg ble trøtt, slapp, og hadde vondt i hodet. På et tidspunkt sovnet jeg på do.

Det var møysomt å lese Haiene. Den er ikke så tung i språket og innholdet er interessant. Men jeg fikk min første leksjon i hvor viktig pusten er for lesingen. Da det var tungt å puste, var det også tungt å lese. Jo åpnere luftveier jeg hadde, jo raskere leste jeg. Pusten vår er alt, det er rytmen i vårt liv. Men jeg ble da ferdig med romanen, med og uten pust.

«Mr. Jensen, har De gal?»«Nei, Sir. Ifølge professor Dr. Bleulers innledende lærebok I psykiatri er jeg ikke gal, bare litt nervøs, Sir.»

Side 45.

Historien handler om en sjømann. Han elsker og hater havet, frykter den og tilber den. Han eier ikke hus på land, lever av og for å arbeide på havet. Han er 2. styrmann, en bra stilling, høyt oppe. De seiler ut med frakt på båten Neptun. Forholdet mellom mann og båt er en kjærlighetshistorie.

De sjeler som drukner ufrelste og udøpte kommer tilbake som haier, - naget av evig sult og begjær.

Side 86.

Det som viser seg å være typisk for Haiene er stemningen som skildres, og stemningen skildres uhyggelig på båten. Historien starter med en slåsskamp på dekk mellom to menn lavere ned på rangstigen. Det slår meg at ingen bryter inn i kampen og avslutter den, alle står bare og ser på, venter på utfallet. Det kan virke som det er en regel på havet som tilsier at man ikke skal blande seg inn i to menns kamp. Jeg syntes det var idiotisk og tenker at det der er en typisk mannfolk-ting. Vold og stolthet.

Begynnelsen er kjedelig å lese. Det er endeløse, tørre beskrivelser av en seilbåt og dens detaljer. Alt beskrives og nevnes, fra seilene til knutene, i hver minste bestanddel. Gjesp.

Det blir ikke bedre med det første; så kommer filosofien til Jens, vår hovedperson. Han tenker og grubler på verden og universet og alt den inneholder. Det kommer frem han ser på havet som verdensrommet og Sancta Venere, seilbåten han elsker, er jordkloden. Mannskapet er jordas befolkning. Deres måte å behandle båt og hverandre på er en metafor for hvordan vi mennesker behandler jorden vår. Ganske godt tenkt av Bjørneboe.

En stund lignet den ene dagen den andre, og jeg følte av og til en stor fred og en dyp lykke. Allikevel var det ting som plaget meg. Først og fremst hadde jeg fått en fiende om bord, en virkelig fiende.

Side 57.

Det er en stor brutalitet som skildres om bord på båten. Noen av mannskapene er rett frem uhyggelige og ekle. De skremte meg. Mr. Peder Jensen, vår hovedperson sliter med angst store deler av sin tid på båten, han er livredd for å bevege seg blant mannskapet. Han holder seg på lugaren sin når han ikke arbeider. Men han tvinges til å jobbe tett inn på mannskapet da han i tillegg er med på å styre båt også er skutas doktor. Han har nok pasienter å se til, voldelige som de er.

Peder Jensen irriterer da han er en selvmotsigende og pompøs type. Likevel har han min sympati og jeg synes han er en god og snill mann. Ikke minst rettferdig. Da han får seg fiender på skuta kan det helt sikkert diskuteres om det er selvforskyldt eller ikke. Da var en ung gutt som ikke fikk seg ned fra masten, livende redd. 1. Styrmann vil ikke la mannskapet klatre opp og hente ham ned. Ondskap. Peder Jensen griper inn og ber enn sterk mann klatre opp og hente ned gutten. 1. Styrmann blir forbannet, han ligger over Peder i kommandoen og Peder har ingen rett til å ta styringen. 1. Styrmann legger Peder for hat. Senere skal han få seg flere fiender. 

Selv synes jeg Peder selv skulle ha klatret opp og hentet gutten. Ikke sendt noen andre. Det sier også en av mannskapet til ham.

Jens Bjørneboe kritiserer England svært mye:

Det har ofte forundret meg at nettopp England, verdens rikeste og mektigste land, herskeren over et imperium som strekker seg kloden rundt, behersker av verdens bank- og børsvesen, seierherre på alle jordens hav, - steller så dårlig med sine egne undersåtter, sine egne barn.

Side 62.

Peder Jensen lurer på om kapteinen har sjel; jeg lurer på om noen av mannskapet har sjel. Mørke og utrivelige er de alle sammen. Haiene kan beskrives som en lett skrekkbok. Det er ikke sjelden den minner meg om klassikeren Fluene, der også er det en flokk mennesker (små barn vel og merke) som er overlatt til seg selv og sine egne regler i en tid. Det blir kaos.

Haiene: her er rasisme, her er havet, flukt, drap, blod, storm og uettferdighet. Her er filosofi og poesi. En kjærlighetshistorie mellom en mann og en seilbåt.

«Men jeg har ikke noe sted, Pat. Jeg har ikke hus, og jeg har ikke hjem. Jeg har ikke engang en seng og en brygge. Jeg har ikke noe sted eller noe hjem å gi deg, Pat.» 

«Har du ingenting, styrmann? »

«Nei, - ingenting, Pat. » Han ventet en stund, så slap han langsomt taket rundt halsen min, og lekte med appelsinen. Så smilte han:
«Da er jeg rikere enn deg, styrmann. » «Hvordan da? » «Du har ingenting, - og jeg har deg.»

Side 77.

Haiene av Jens Bjørneboe
Gyldendal Norsk Forlag 1974
Trykket i Norge i 1976
ISBN 82-525-0500-7
1.Opplag
Den Norske Bokklubben
261 Sider
Kilde: Min egen, arvet

Fosterkattene mine som tilhører Dyrebeskyttelsen.