 |
| BILDEKILDE: BOKELSKERE.NO |
«Er dette Holger Haglunds soppkurs?»
Stemmen hennes var smeltende myk, men med en hard kjerne, omtrent som Dajm.
Fra side 17.
Den karismatiske soppkongens sønn (2009) var den romanen som
hadde stått lengst ulest i bokhyllen min. Jeg fant den i dumpsteren til Norli i
bakgården min (vi delte bakgård før) sammen med ganske mange andre titler. Dette
er den siste som gjensto å bli lest av alle de jeg plukket med meg hjem. Jeg
hadde aldri lest noe av den svenske forfatteren før. Ikke hørt om henne en
gang.
Med hodet høyt hevet og meg i armene skred mor inn i damenes nakenbad og etterlot far bak det høye plankegjerdet, der han umiddelbart ble jaget bort av de selvutnevnte kvinnelige vaktene som så det som sin oppgave å holde mannlige smugtittere på avstand.
Jeg har vage, slett ikke ubehagelige minner fra min barndoms eneste møte med havet: Nakne kvinnekropper tett inntil hverandre som en selkoloni på svabergene. Høye brygger, og en bratt tretrapp som forsvinner ned i grønt, grumsete vann.
«Kjenner du?» sa mor da jeg med et fast tak rundt hendene hennes dyppet meg ned i de skvalpende bølgene.
«Det er salt. Liker du det?»
Fra side 46.
Gunnar beundrer og elsker sin far. Faren er en selvlært soppekspert som holder populære kurs i skogen i helgene. Sammen bor de ganske skjermet fra andre mennesker. Det er liksom bare far og sønn. Moren har rømt tilbake til havet. Hun liker ikke skogen og faren liker ikke havet. Barnslig. Faren er god på sopp og kvinner; sønnen ønsker å bli som sin far; nå som han er 22 år gammel og fortsatt bor hjemme har han ikke helt fått det til enda. Han er jomfru og er litt merkelig. Han forelsker seg i en dame i førti åra som kommer for å delta på et av soppkursene til faren hans. Dama er eksotisk, sexy og rå. Dessverre liker hun faren hans best og de to ender opp sammen. Gunnar begynner å hate faren. Der han før har beundret faren er han nå bare sjalu. Sjalu, desperat og sint.
Regnet øste ned dag etter dag så stiene ble forvandlet til bekker. Soppen råtnet og ble spist av snegler. Det luktet død i skogen.
Fra side 133.
Jeg blir ikke helt klok på karakteren Gunnar. Den lille romanen Den karismatiske soppkongens sønn minner meg om bokserien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Det er mye i den lette historien som kan leses mellom linjene. Stakkars Gunnar hadde hatt godt av å leve blant flere mennesker. En blir rar av å være for mye alene. Bare spør Elling. Han vil nekte men det er ikke mindre sant. Boka er jo morsom, den er sånn tragikomisk. En alvorlig undertone inn i humoren. Inn i skogen. Romanen er kjempe lettlest. Jeg synes slutten ble for enkelt. Den er på litt over to hundre sider og jeg leste den ut på bare to, tre dager. Gunnar minner meg ikke bare om Elling, men Nagel i Mysterier av Knut Hamsun også; sånn som her:
Jeg gikk rundt og rundt i skogen. Det var vått og kaldt, men jeg var varm av hevn. Jeg snakket høyt for meg selv og slo knyttneven mot granstammene. Nå i ettertid innser jeg at jeg var litt gal.
Fra side 167.
Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson
Oversatt av Hege Frydenlund
Schibsted Forlag, 2009
Original tittel: Svampkungens son, 2007
ISBN: 978-82-516-2669-9
235 Sider
Roman
Sverige
Kilde: Min egen, stjålet fra søpla
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Trivsel!