 |
| Jeg skannet fremsiden. |
«Vi må forakte oss selv og miste oss selv hvis vi skal bli frelst.»
«Ja.»
«Gud ser den minste fugl falle.»
«Ja.»
«Den minste terning trille på bordet.»
«Ja.»
«Du vil alltid vite hvilke valgmuligheter du har gitt terningen.»
«Ja.»
«Terry, grunnen til at du må ha tro på terningen er enkel.»
«Ja.»
«Terningen er Gud.»
«Terningen er Gud,» sa hun.
Fra side 222.
Romanen Terningmannen har vært på leselisten min i noen år.
Nå ville jeg lese den. Jeg bestilte den på biblioteket og dagen etter var den
hentet ut av magasinet og plassert i reserverthyllen så det bare var for meg å
hente den. Etter det var gjort satte jeg meg til å lese teksten bak boken og i
brettene på sidene. Det viste seg romanen har to oppfølgere: Fuck, enda en
serie. Helst skulle jeg fullført noen av bokseriene jeg allerede holder på med
før jeg begynner på en ny. Men nå var det for sent. Jeg hadde allerede
bestemt meg for å lese denne boken nå. Den var her, på fanget mitt. Den skal
leses.
Det er to muligheter: du bruker Terningen, eller du lar Terningen bruke deg.
- fra Terningens bok
Fra side 392.
Jeg leste et kapittel og syntes boken er tung. Jeg håpet den ble lettere. Den ble lettere selv om fortsatt er det tyngde der. Nå liker jeg at jeg må jobbe litt; at det er noe motstand når jeg leser. En kan ikke løfte bare lette vekter hele tiden. Da blir en ikke sterkere. Romanen minner meg tidlig om romanen Frihet av Jonathan Franzen; den hørte jeg på engelsk som lydbok. Franzen skrev også om en rik middelklasse-mann som opplever en skremmende midtlivskrise. Franzen har også et godt språk. Franzen skrev også om en gift mann med to barn, en kone, stabil jobb, penger på bank, hjem, bil, utdannelse. Hovedpersonen vår i Terningmannen heter Luke Rhinehart (han som har skrevet boka, ja). Han er utdannet psykolog. Han kjeder seg til døde. Livet hans er perfekt og han dør på innsiden. Han får en ide. Terninger skal få bestemme hva han skal gjøre. Luke Rhinehart setter opp valgmuligheter fra 1 til 6 og kaster terningen. Det den lander på skal han gjøre. Dette gir så mye mersmak for Luke at han fortsetter forsiktig i månedene som kommer. Kjedsomhet-problemet hans er løst. Han trapper opp, lager regler for seg selv og blir virkelig avhengig av terningene sine. I begynnelsen holder han alt for seg selv. Det utvikler seg helt dit at Luke ikke klarer å slutte å bruke terningene. Han gjør ingenting uten å først å ha rådført seg med dem. Det er blitt en tvangshandling. Målet hans er å knekke alle vaner og mønstre i seg selv; Luke skal fjerne personligheten sin. Alt - han selv og alt han gjør skal være uforutsigbart. Terningene bestemmer. Sånn bortsett fra at det er Luke som skriver opp valgmulighetene. Så helt uforutsigbart er det jo ikke, helt tilfeldig er det ikke. Men han lager regler: det skal være minst en valgmulighet på listen som han ikke har lyst til å gjøre. Det skal ikke være for lett for ham. Som tiden går blir det flere regler og Luke bestemmer seg for å inkludere flere mennesker i terningteorien hans men også å skrive en Terningbok som skal veilede og lære andre mennesker å bruke terninger. Det klikker for Luke Rhinehart. Veldig sakte og veldig sikkert.
Som rendyrket amerikaner hadde jeg lysten til å drepe i blodet. Det meste av mitt voksne liv hadde jeg båret på en frittflytende aggresjon som en ballong som kunne blåses opp på et øyeblikk.
Fra side 428.
Jeg synes oversettelsen gjort av Bodil Engen er god! Jeg synes også at romanen er intelligent. Den fikk meg til å tenke hele tiden mens jeg leste. Jeg satte spørsmålstegn til innholdet, jeg tok meg selv i å sette meg ned og fortelle storesøstrene mine om handlingen og Luke. Jeg fortalte dem om «hullene», som at det aldri kan være helt tilfeldig når det faktisk er Luke som styrer terningene sine. Det er jo han som bestemmer valgmulighetene. Videre har jeg gjort meg opp tanker rundt anarki og kommet frem til at jeg ikke liker det. Jeg blir litt kvalm når jeg tenker på en verden uten regler. Jeg, med min sosiale angst, agorafobi, presentasjonsangst, livssangst og periodiske depresjoner synes ikke noe om Luke Rhineharts plan om å gjøre verden til en Terningverden. Jeg finner Terningmannen av Luke Rhinehart (George Cockroft) litt tung. Ikke så tung at jeg ikke kom meg gjennom den men den gir litt motstand da den har mange sider og har en del dødpunkt som likevel ikke er direkte kjedelige; mer omstendige. Jeg måtte konsentrere meg mens jeg leste, det var ikke en av de romanene der det «går av seg selv». Det ble med andre ord en del tvangslesning. Det liker jeg jo, tross alt! Romanen er pakket med humor og jeg lo høyt flere ganger selv om det må sies at noe var alt for alvorlig til å le høyt av. Det er mye sex (detaljert) både med for unge jenter og svært upassende personer som for eksempel pasientene hans. Det er mye alvorlig her som gjorde meg sint mens jeg leste. Jeg synes det er kjempe rart boka ikke er filmatisert!!!! Jeg leste flere steder på Bokelskere.no og Goodreads flere mennesker synes Terningmannen er morsom. Litt morsom er den – men for meg er den mer sinnsyk, tankevekkende og intelligent.
Den store fordelen ved å være oppdratt i en voldskultur er at det ikke egentlig spiller noen rolle hvem du dreper – negre, vietnamesere eller moren din. Hvis du bare kan komme på en grunn til å drepe, føles det bra.
Fra side 429.
Terningmannen av Luke Rhinehart (psev. (George Cockroft))
Originalens tittel: The Dice Man 1971
Norsk utgave Aventura Forlag A.S 1995
Originalt utgitt 1971
ISBN 82-588-1036-7
509 Sider
Bokkilde: Lånt på biblioteket
Roman
Serie
Nord-Amerika
Originalens tittel: The Dice Man 1971
Norsk utgave Aventura Forlag A.S 1995
Originalt utgitt 1971
ISBN 82-588-1036-7
509 Sider
Bokkilde: Lånt på biblioteket
Roman
Serie
Nord-Amerika
Jeg har gått forbi denne boken noen ganger uten og se på den. Kanskje jeg skal gi den ett forsøk :) coveret er kjempe lett og huske ;)
SvarSlettKult! Veldig lett å legge merke til omslaget på i det minste denne utgaven; vet det finnes en nyere utgave på norsk som er rød med en hvit (?) terning på fremsiden. Det hadde vært gøy om du også hadde lest og skrevet om den. Jeg synes boka er god. En kvalitetsbok!
Slett