TUSEN ØNSKER

Bildekilde: Bokelskere.no

«Ikke plukk den, lille venn, det er ugress», hører hun en annen stemme si. Og dermed forsvinner både stemmene, hånden - og bestevennen hennes. Ugress, hva er det? tenker Lucy.

I mai sendte forfatteren Cathrine L. Wilhelmsen meg deres nyeste bok Tusen ønsker (2017) som kom ut den 26 april. Hun har sammen med illustratør Petter Winther gitt ut to bøker sammen fra før (Perlehviskeren (2015), og Natthaven (2016)). Cathrine har også gitt ut en bok sammen med Elisabeth Talen (Beatrix og dunklumpene, 2016). På bloggen til Sydenbarna står det (trykk her for link til siden):

"Cathrine L Wilhelmsen har vært så stor og djerv at hun har satset på eget bokforlag; et bokforlag som ikke har kommersielt fokus men som gir rom for annerledeshet og viktige temaer - også de tabubelagte temaene. Tenk dere det!"

Om dere tar et raskt søk på bloggen her inne vil dere finne de tidligere anmeldelsene mine, dere vil se jeg fra før er positiv til forfatterskapet til Cathrine og illustrasjonene til Petter, så når jeg skulle begynne på Tusen ønsker følte jeg intet annet enn glede.I e-posten til meg står det Tusen ønsker er for barn fra tre år og oppover, og det er en bok "om hvor vanskelig, men også fint, det er å være annerledes". Det er en fabel, noe som betyr det er en fortelling der dyr - eller planter som det er i dette tilfellet - har fått menneskelige egenskaper og har noe viktig å lære oss.
På fremsiden er det et sommerlig bilde av en løvetann blant grønt gress. Men løvetannen ser litt melankolsk ut? Hva har hendt? Jeg blar om, tittelen står enkelt og alene, svart på hvitt, og under der ser jeg en formfull humle: det er så fint utført og gjør jeg blir glad av å se på. 

Begynnelsen gjør meg nysgjerrig, hvem er det som bor under bakken, lytter til historier, men stort sett sover? Det er en av de mest effektive begynnelsene jeg har lest. Den drar meg rett inn, rører følelser i meg og klanger fint å lese. Under bakken bor frøene, humlene passer på dem. En dag vokser frøene opp, de strekker seg opp mot himmelen. Humledronninga har forberedt dem: de vil ikke se identiske ut, alle har de forskjellige form og farg. Noen er lange og blå, og noen er som Lucy og ser ut som en sol. Lucy er en løvetann. Hun er lykkelig og glad sammen med alle vennene sine i rundt seg helt til dagen kommer da vennene hennes forsvinner: de blir plukket men Lucy blir igjen helt alene; menneskebarna får beskjed av de voksne om å la henne være - for hun er et ugress. Lucy blir lei seg og har lange, tunge dager. Hun visste ikke hva ugress var, hun visste ikke hun var annerledes før noen sa det. 

• Passer jeg inn?
• Er det lov å være annerledes?
• Skal jeg skamme meg over å bare være meg?
• Vil noen være vennen min selv om jeg ikke er som alle andre?
• Vil det komme bedre dager?

Åh! Det er hjerteskjærende. Tusen ønsker (2017) tar opp et alvorlig tema: fordommer! Å være ensom! Å være lei seg! Å bli utestengt! Å føle seg annerledes, å føle seg "feil laget"! Lucy må lære det er greit å være akkurat den man er, at om ikke alle forstår deg så er det alltids noen som elsker deg for akkurat den du er. Om du så er et ugress eller er overvektig, har vanskelig for å lese og lære, stammer, eller er høyere enn alle andre. Som leser lærer vi av Tusen ønsker at du betyr noe, at du er ønsket. At en har lov til å være seg selv. Dette er viktig å snakke med barn om og hele tiden minne dem på det gjennom hele oppveksten og helt til voksen alder. 

• Det kan faktisk motvirke mobbing 
• Bedre selvtilliten til barnet (og den voksne!) 

Petter Winther bruker sterke farger i bildene. De er med på å sette en ny stemning som passer for hver enkelt omvending av en side, for eksempel er det varmt og lun steming på siden som forteller om frøene som fortsatt sover under bakken; her har Petter brukt gule og brune farger, det føles godt og trygt å se på bildet der frøene sover. Petter får frem riktig stemning og følelse fra meg som leser ved bruk av fargene og bildene sine.
Når du blar om ser du to sider. Den ene siden er hvit med vakre illustrasjoner laget med svarte, tynne streker. Svart på hvitt. Den siden har også teksten og den siden tror jeg er for de voksne. På motsatt side er det fargerikt og større, og den tror jeg er for barna. Jeg liker sidene med de svarthvite illustrasjonene best; det er sikkert det typiske - barn tiltrekkes av farger for det stimulerer og fenger dem, de vil naturligvis hvile øynene på de sterkeste sidene - mens voksne som er mer sensitive velger siden med mest ro og orden. Jeg mener ikke å analysere utformingen av Tusen ønsker; men jeg mener - hvordan kan jeg ikke gjør det? Alle de tre barnebøkene Cathrine og Petter har gitt ut sammen er et kunstverk både i tekst og bilder og bok. 


En lun og god barnebok som er perfekt å lese før sengetid - og når som helst ellers. Det er en barnebok som gjør godt. 

Nå som jeg har kost meg med boka og skrevet og tenkt på den, skal jeg gi den til vennen min Thor-Daniel, han har to små jenter; de har allerede fått de tidligere bøkene jeg har fått tilsendt av Cathrine etter at jeg har lest og skrevet om dem. Jentene hans liker de veldig godt, spesielt Beatrix-boken.


Tusen ønsker av Cathrine L. Wilhelmsen
med illustrasjoner av Petter Winther
1. utgave, 1. opplag 2017
WilhelmsenWinther 2017
www.wilhelmsenwinther.no
ISBN 978-82-690371-4-2
Bokkilde: tilsendt gratis lesereksemplar 

SE OGSÅ:

Sydenbarna var på lansering av boka (trykk her for link). 
Intervju med Cathrine L. Wilhelmsen i Aftenposten (trykk her for link)
Bokanmeldelse av Belinda bak bloggen Bokvrimmel (trykk her for link)
Kan kjøpes her (trykk for link)
Bokanmeldelse av Tine bak bloggen Tine sin blogg

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg.