KVINNEN VED JORDAS KANT AV GUNHILD HAUGNES

Lydspor: House Carpenter av SubRosa

Bildekilde: Fra forlaget

Her skal så visst ingen Hvitekrist komme, her råder Tor, Frøya, Odin og de andre norrøne gudene.

Fra side 29.

Denne romanen på over tre hundre sider er "basert på historiske fakta og fri diktning". Forlaget sendte den til meg på e-post som en PDF-fil. Jeg har sittet med den gamle bærbare datamaskinen jeg fikk ta over fra mamma på fanget og lest. Bok to i serien kommer i juni i år; den heter "Jenta med de grønne øynene".

Vi er i Grønland i år 1000. Det er vikingtid. Frøydis bor på Brattalid: den rikeste gården på Grøndland. Hun er den yngste i familien, den eneste dattera, den eneste som ikke er ektefødt. Hennes far er den berømte Eirik Raude. Hennes mor var en frille og har vært død lenge. Frøydis blir behandlet som en frille av sin stemor gjennom oppveksten. Men hun er ikke en som legger seg under. Hun har arvet sitt sinnelag av faren; hun er stolt, sint, lidenskapelig, hissig og sterk. Det er skrevet saga om høvdingen Eirik Raude, det sies det er ham som oppdaget Grønland. Frøydis er den første som ble født i Grøndland. Hennes bror Leiv er det også skrevet saga om. Det var han som oppdaget Vinland. Forskere tror Vinland er det vi idag kaller Nord-Amerika. Leiv Eiriksson fikk i oppdrag fra kongen Olav Tryggvason å bringe kristendommen til Grønland. Å beskrive skillen som oppstod mellom folket i landet synes jeg Haugnes har fått til kjempe bra. Det var de som ble kristne og holdt til med presten i kirka - og det var de få som ikke ville la seg kristne, som tviholdt på de norrøne gudene. Frøydis er en av disse. De feiret og festet i blotshuset, bare noen steinkast fra den kristne kirka. Skillen mellom folket er beskrevet humoristisk og troverdig. Det synes jeg også forholdet mellom Frøydis og hennes bror Leiv også er. Jeg ble virkelig grepet av uvennskapet som oppsto da Frøydis ikke ville være slik hennes bror ønsket. Humoristisk er det spesielt når presten inviterer Frøydis for en prat. Hun spør og graver om kristendommen til presten. Vanskelig ble det for ham å svare for seg . . .

De vet nok ikke hvordan det er å lengte, lengte etter noe annet så sterkt at du nesten blir syk av det. De vet heller ikke hvordan motløsheten kan sette seg fast i hver del av kroppen og langsomt kvele all glede og livslyst.

Boka er veldig lettlest. Det er ingen vanskelige ord eller uttryk. Språket er ikke gammelmodig eller seigt. De snakket da ikke sånn på den tiden? Rett frem? Det føles lite poetisk og tidsriktig. Selve historien føles også veldig som oppramsing. Hendelsene går så fort, som leser får jeg ikke mulighet til å dvele noe særlig med det som hender Frøydis. Jeg forstår det er mye i sagaene som skal være med i ei lita bok. Allikevel. Det ble vanskelig å bli grepet av noe når hver hendelse får så lite oppmerksomhet. Jeg fikk ikke tid til å bli redd for konflikten som oppstog med en folkegruppe i Vinland, for før jeg viste ordet av det var vi tilbake i Grønland. Det ble en for lettvint leseropplevelse for meg. At Frøydis er høvdingdatter, at hun er frillebarn - slik informasjon blir gjentatt gjennom hele boka. Det føles undøvendig da jeg ikke har noen problemer med å huske det selv.

Før jeg begynte på denne boken hadde jeg nettopp fullført trilogien om Kristin Lavransdatter. Det som først virket som en naturlig leseovergang viste seg å være alt annet enn akkurat det.

Kvinnene har nok med det daglige stellet som hører til på en gård. Hente vann, melke kyrne, vaske og så videre. 

Fra side 43.

Og så videre? I Kristin Lavransdatter (1920-1922) blir alle arbeidsoppgaver Kristin gjør nøye forklart og skildret vakkert og tålmodig. I sammenligning med Undsets penn blir språket i Kvinnen ved jordas kant ganske lettfattelig og kjedelig. Jeg skjønner at serien Frøyas Døtre er ment å være lettlest, er ment å bli lest av andre enn trilogien om Kristin. Likevel ble den ene boken etterfulgt av den andre uheldig for den siste, Kvinnen ved jordas kant. Jeg er enig med de andre bokbloggerne i at det er interessant å lese om vikingtida. Jeg visste ikke det bare var høvding og stormennene som fikk holde okser. Bøndene måtte selge varer for å få oksesæd. Jeg var klar over at de gravde ned skattene sine når de skulle ut å reise. På den måten fikk ingen forsyne seg mens de er borte. Så enkelt - og så genialt. Jeg likte å lese om de overnaturlige vesene som Frøydis kunne se. Og å høre om spåkonene.
Når det er rundt hundre sider igjen begynner historien å oppta meg for første gang. Jeg synes det virkelig tok seg opp mot slutten. Alderdom er beskrevet ypperlig.

Hun har oppført seg som en mann, handlet slik kvinner ikke bør gjøre, nektet å la seg kristne.

Fra side 219.

Det var noe jeg likte, og det var noe jeg ikke likte - i en og samme bok. Språket i seg selv er ikke problemet mitt, det er mer hvordan det ble brukt: gjentakelsene, den oppramsende stilen, den lettvinte måten menneskene snakket på - at det ikke er noe mental motstand når jeg leser. Når jeg likte boken likte jeg den skikkelig godt. Når det var noe jeg ikke likte, likte jeg det ikke overhodet. Så stort skille - bare i en bok! Leseropplevelsen har vært enkel og underholdende. Desverre er ikke dette en bok for meg og jeg måtte tvangslese for å fullføre boken.



Kvinnen ved jordas kant av Gunhild Haugnes
Bokserien heter Frøyas døtre
Juritzen Forlag AS
336 Sider
E-bok
Bokkilde: sendt på e-post fra forlaget
ISBN: 978-82-8205-922-0
Norge


Andre som har lest boka (trykk på navn for link):
Ina fra bloggen I Bokhylla
Belinda fra bloggen Bokvrimmel
Julie fra bloggen Edgeofaword
Ann Christin fra bloggen My Criminal Mind
Åslaug fra bloggen Min bok- og maleblogg

Mitt eget bilde.

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg.