NY JORD AV KNUT HAMSUN - EN KUNSTNERROMAN

Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse? 

Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?

Det er den fjerde måned i året to tusen og femten. Jeg har lest min tredje roman av Knut Hamsun. Om alt går etter planen blir det min siste roman av ham i år. Det neste blir skuespill han har skrevet. Men først vil jeg lystlese en stund. Her snakker vi Sookie Stackhouse, den aller siste romanen i serien om henne. Jeg har lyst til å gråte!

Da jeg begynte på Mysterier av Knut Hamsun var jeg ikke klar over at flere romaner delte karakterer med denne. I følge Wikipedia gjør romanene Redaktør Lynge (lest) og Ny jord det. I redaktør Lynge fant jeg ganske riktig to, tre karakterer som vi møter for første gang i Mysterier. Men i Ny jord, som jeg nylig har lest, fant jeg dem ikke. Nå har jeg riktig nok lest to moderne romaner i mellom Redaktør Lynge og Ny jord. Så noen navn kan være glemt. Pytt sann. Jeg kjente igjen et navn fra Redaktør Lynge da: Endre Bondensen. Sist gang vi møtte ham i Redaktør Lynge arbeidet han i Gazetten. Nå driver han et sakføreri og politikk på landet. Og det er alt vi får høre om ham.

Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….

Det var i påskeferien jeg begynte på Ny jord. Jeg lastet den ned som ebok og leste den på nettbrettet mitt. Jeg kjøpte boken fra nettsiden www.ebok.no for de som lurer på slikt. Det er så fint å kunne lese bøker med nettbrettet mitt for da blir det ikke så fullt i bokhyllen. Om jeg skulle lånt Ny jord på biblioteket, som jeg prøver å gjøre med de fleste bøker jeg ikke eier, hadde jeg måttet låne «Knut Hamsun Samlede». Det hadde blitt feil for meg. Jeg vil jo ikke lese alle bøkene til Hamsun – jeg vil bare lese Ny jord. Jeg kan ikke lese deler av en bok eller serie, uten å fullføre og lese hele. Det går meg imot. Jeg kunne lest Ny jord gratis og lovlig på nettsiden til Det Nasjonale Biblioteket men språket er så gammelt og sidene litt uklare.
Jeg setter pris på at den enkelte bok finnes hver for seg og ikke i en samlet utgave hos ebok.no. Jeg synes ikke litt over hundre kroner for en bok er for mye å betale heller, såpass er litteraturen til Hamsun verdt ja.

Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.

Ny jord er utgitt i 1893. Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. I romanen Ny jord er Norges ønske om selvstendighet et hett tema i bakgrunnen; det er et samtaleemne som dukker opp nå og da i kafeene. Det er et av flere tema i romanen, sammen med vennskap, moral og svik. Norges politiske situasjon når Ny jord kom ut er med på å skape tittelen. Norge var altså på vei inn i frigjøringen av Sverige. Men tittelen kommer også av et utsagn fra en av karakterene (Coldevin) der han sammenligner jorden vi går på med ungdommen i Norge. Og den jorden hadde han ikke mye tro på:

Det var unøyaktig å si at kvinner og menn var fordervede, de var bare kommet til en viss grad av uthulethet, de var avartede og små. Ny jord, blek jord, uten megen grøde, uten frodighet. 

De to første karakterer vi blir nogen lunde kjent med i Ny jord er de to eneste karakterer det egentlig er meningen vi skal like. Det er Andreas Tidemand og Ole Henriksen, to handelsmenn, kremmere, hardtarbeidende ærlig menn. De to karakterene fungerer som et motstykke mot de ufyselige kunstnerne som de, tross alt, henger med selv om de utnytter, baksnakker og lyver til hverandre. Kunstnerne er uærlige folk som mener selv de har retten på sin side, de er jo tross alt Norges fremste kunstnere! De burde få lov til å gjøre som de vil! Denne klikken som Ole og Andreas henger i består av ‘bare kunstnere og diktere, folk som betyr noe.» I motsetning til de kunstnerne i klikken som romanen ene og alene dreier seg om, jobber Ole og Andreas hardt og tjener sine egne penger ærlig. Til tross for dette er de nederst på rangstigen i gjengen. Og det er de som hele tiden må spandere drikke på kunstnerne, men de lar seg utnytte, så på sett og vis synes jeg ikke alt for synd på dem, de kan jo faktisk si Nei, betal selv. Men det gjør de aldri. De lar seg utnytte. Først trodde jeg det var fordi de ville være en del av klikken, men etter hvert viser det seg at de ganske enkelt er dumsnille, naive folk.

Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.

Stefan Øien er den av kunstnerne som faktisk er litt ærlig. Når han låner penger av Ole gir han ham i det minste dikt som midlertidig betaling. Hanka er en dame som er gift med Andreas Tidemand, men hun er utro med poeten Irgens, den sleipeste av dem alle. Han er med Hanka bare for pengene til mannen hennes Tidemand. Når det ikke er mer penger å få fra Andreas Tidemand går han over til en annen dame til en av vennene hans som har penger.
Milde er den eneste maleren i klikken. Han også låner penger av alle hele tiden. Sløser med penger, er en idiot. Lars Paulsberg er den i klikken som alle ser opp til og har alles respekt. Det han mener og sier, mener og sier alle. Han er en romanforfatter og «viktigst blant våre unge, så å si føreren for dem alle sammen». Gregersen jobber i avisen Gazetten som jeg husker så godt fra romanen Redaktør Lynge. Den eneste grunnen til at han har innpass i klikken er for han skal skrive om kunstnerne i avisen. At han jobber som journalist utnytter de seg virkelig av.

Knut Hamsun. Bildekilde.

Vår kraft er teoretisk, vi prater, vi beruser oss selv i ord, vi handler ikke. Vår ungdom slår seg på litteratur og pene klær, det er nu dens ærgjerrighet, og i noe annet er den ikke med. Den kunne for eksempel være med i forretningslivet, jordbruket.

Ole Henriksen, den ærlige, hardtarbeidende handelsmannen henter en vakker ung jente på landet, frøken Aagot Lynum. Henne forlover han seg med. Jeg vet ikke om dette var typisk for den tiden, jeg trodde ikke det, men hun bor altså med han i byen før de er gift. Men ikke alt går etter planen. Mildt sagt. Etter henne kommer også den gamle huslæreren hennes til byen, Coldevin. Han spionerer på Aagot. Han klarer ikke å la henne være. Coldevin slakter kunstnerne stadig vekk, rett opp i ansiktet deres: «Ungdommen skal være vårt håp». Han mener at menneskene Aagot henger med ikke er noe å være stolte av, de er en skam for Norge. Jeg synes huslærer Coldevin er en spennende karakter, sønnen til Knut skal visst ha sagt at han er Hamsun sitt talerør i denne romanen. Det forbauser meg ikke, streng som denne Coldevin er. Han gir uttrykk for at ungdommen er for fredelige og derfor svikter de sitt land. Ungdommen krever for lite av seg selv og hverandre. De mangler handlekraft og styrke. Huslæreren, eller Knut Hamsun da, synes litt vel arrogant, hovmodig synes jeg. En skal være ganske selvsikker for å kritisere andre på den måten.

Men da Coldevin ennu føyet til noen ord og endte med å si at han hadde en velsignet tro på den praktiske ungdom, landets unge handelstalenter for eksempel, hørte han en skrallende latter og journalisten og Paulsberg ropte i munnen på hverandre at det var utmerket, det var Gud Herren straffe meg utmerket, ubetalelig! Handelstalenter, hva var det for noe mon? Talenter til handel, hva? Takk skulle han ha!

Etter min mening blir huslærer Coldevin som reiser til byen etter Aagot litt for lett introdusert for klikken. Det skal da ikke være så enkelt å få innpass i byens mest kjente og populære gjeng, eller? For han gikk det ganske raskt, selv om han ikke har noe til felles med noen av dem.
Det er så mange karakterer å holde styr på i Ny jord at jeg faktisk måtte notere ned hva hver og en heter og gjør! Dette likte jeg! Jo flere karakterer det er i en bok, jo mer fornøyd er jeg og hjernen min.

De var kommet et stykke nedover den grusede plass, Aagot vendte seg et øyeblikk om og gikk baklengs for vindens skyld. Med ett stanset hun. Hun hadde oppdaget Coldevin. Han krysset ned langs parken og gikk i retning av Tivoli, ilsomt, foroverlutende, som om han ville skjule seg. Så var han altså ikke reist hjem ennu.

Det er flere hendelser som oppstår som en forandring i omgivelsene, men leseren flytter seg aldri ut av Kristiania selv om karakterene gjør det. Det er en avskjedsfest for Øien som må reise til landet for han har så svake nerver, det er Ole Henriksen sin forlovelse med Aagot, det er Hanka sitt utroskap med Irgens mot ektemannen Tidemand, et portrett som males av Pausberg av Milde, det er Coldewin som hele tiden spionerer og sniker rundt i skyggene, det er en planlagt reise på landet for ekteparet Tidemand og Hanka, det er Ole Henriksen sin forretningsreise til England, flere forelskelser og flere stipender å konkurrere om, Tidemand tar store sjanser i jobben sin, og Irgens lover hevn. Disse stipendene som kunstnerne livnærer seg av og konkurrerer om avslører mer enn noe annet småligheten og misunnelsen dem imellom.

De skal ikke tro det er noen lett sak å holde seg klar herinne blant alle de andre, den ene misunner, den andre hater, den tredje gjør en simpelthen det verste han kan.

Jeg finner karakterene litt ensformige, uten sjel, patetiske; de er vanskelige å ta seriøst. De er karikaturer, som i Redaktør Lynge men også Mysterier. De sloss om oppmerksomheten rundt sin kunst. Handelsmennene er i motsetning oppriktige og arbeider i stillhet. Med en karakter går det riktig ille. Det synes jeg er selvforskyldt.


Jeg liker Ny jord bedre enn Redaktør Lynge da det er flere karakterer å følge i Ny jord. Jeg synes det er rart Hamsun er så streng mot kunstnerne når han selv var en skribent og han selv også søkte om stipend av staten. Hamsun lånte også mye penger av venner og bekjente … Disse pengene sløset han med og drakk bort. Forskjellen ligger kanskje i arrogansen i denne romanen: Hamsun hadde talent, det hadde ikke de.



Fra etterordet i Ny jord:

«I Ny jord (1893) får kunstner- og forfatterklikkene i Kristiania – det Hamsun kalte «Det unge Norge – sine pass påskrevet som snyltere og talentløse døgenikter.»

Og om Knut Hamsun i etterordet i Ny jord:

«Knut Hamsun (1859–1952) har hatt en enorm innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur. I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur.»

Ny jord av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2011
460 Sider
Utgitt for første gang i 1893
E-bok
ISBN: 978-82-05-41717-5
Kilde: Kjøpt selv hos ebok.no

Inspirasjon. Et bilde jeg fant på Tumblr som har ingenting
med Ny jord og Knut Hamsun å gjøre.
Hvis ikke hun sitter å leser boka på mobilen da. 

Og så kom våren med lyse dager og lyse, stille netter. Herregud, hvor den skulle være velkommen!

Fra romanen Redaktør Lynge av Knut Hamsun. 

REDAKTØR LYNGE AV KNUT HAMSUN - EN POLITISK ROMAN

Bildekilde.

Da jeg begynte å lese Mysterier av Knut Hamsun visste jeg ikke det er flere verker av ham med noen av de samme karakterene som i denne boken. «Mysterer er løst sammenknyttet med de etterfølgende romanene ‘Redaktør Lynge’ og ‘Ny jord’ på den måten at deler av persongalleriet føres videre i de to bøkene.» Kilde. Nå har jeg lest ferdig Redaktør Lynge også. Neste blir Ny Jord, men først koseleser jeg Sorgenfri av Jo Nesbø, den fjerde boken om Harry Hole. Ved siden av å lese Redaktør Lynge hører jeg på en biografi om Knut Hamsun (Svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen). Jeg fanget opp at karakteren Endre Bondesen og Leo Høibro som vi treffer for første gang i Redaktør Lynge møter vi igjen i Hamsun sitt drama Aftenrøde. Og det dramaet er tredje i en trilogi på 3 skuespill. Konklusjon: Planen med å lese en bok av Hamsun har utviklet seg til å lese seks. Litteratur er et spindelvev der alt er knyttet sammen og jeg er fluen som stadig er fanget i nettet.

Trengselen var forbi, fornedrelsens år var omme, han hadde så å si intet annet minne tilbake om den enn de simple blå bondebokstaver som han hadde tatovert inn på hendene engang derhjemme på bygden og som aldri gikk ut hvormeget han nu hadde gnidd dem i mange år. Og hver gang han skrev, hver gang han rørte seg til noe, lå disse blå, skjemmende merker i lyset, – hans hender var og ble simple.

Redaktør Lynge er en politisk roman. «Romanens redaktør Lynge er en karikatur av datidens redaktør i Verdens Gang, Olaf Thommessen, og romanen ble skrevet i den hensikt å diskreditere ham som politisk motstander.» Kilde. Redaktør Lynge («man er presse, man er statsmakt») er vår hovedperson, en travel mann som jobber i Norges mest leste avis: Gazetten. Redaktøren er en slags kjendis som alle vet hvem er, og som alle menn vil være.

Han stanset helt borte ved den annen vegg og hilste hjertelig på en ung dame med lyst hår og mørke øyne. Hun flyttet seg hurtig på benken og han satte seg åpenlyst ved siden av henne. Det var klart å se at han var ventet. Damen var fru Dagny Hansen født Kielland, en dame som var kommet inn fra en av kystbyene og nu hadde oppholdt seg i Kristiania i det siste år mens mannen, marineløytnant Hansen, var på tokt. Hun hadde et overordentlig svært lyst hår som var oppsatt i knute og hennes drakt var meget rik. 

Godaften, sa hun; De kommer sent.

Dagny Kielland, som nå har giftet seg og heter Hansen, har en liten rolle i Redaktør Lynge. Henne møtte vi for første gang i Mysterier der hovedpersonen Nagel er grusomt forelsket i henne. Hennes venninne, Martha Gude som vi også treffer i Mysterier, har hun tatt med seg til Kristiania da hun giftet seg. Hun nevnes bare i noen få setninger før hun igjen er borte for oss. Hun har fått jobb som kammerpike hos Dagny. Dagny beveger seg fortsatt innenfor de dannede kretser og det er på den måten hun kjenner Redaktør Lynge. Hun innrømmer faktisk (for seg selv) at hun aldri har glemt Nagel fra Mysterier, at det var like før hun sa ja til hans frieri. Men så tok jo han livet sitt da han trodde det ikke var noe håp... Dagny er fortsatt en kokette i denne boken som i den forrige. Hun liker fortsatt å ha beundrere og å leke seg med disse.

Siden sitt ulykkelige forhold til en ung fremmed, en ren eventyrer ved navn Johan Nagel, en uanselig dverg, som hadde dukket opp på hennes vei ifjor og gjort henne ganske forvirret, hadde fru Dagny hatt sine dulgte sorger å trekkes med. Forholdet var ikke endt med at en hatt senkedes dypt og et pyntelig farvel hadde lydt, nei den ville mann var gått på hodet i havet og hadde gjort ende på seg uten å si et ord. Så hadde han simpelthen latt henne bli tilbake med hele ansvaret og følgen var at hun hadde reist hjemmefra såsnart hun kunne og bosatt seg i Kristiania. Også en tidligere historie hadde hun hatt; for en stakkars blååret teolog var blitt så heftig forelsket i henne at …. men det var for ynkelig, virkelig altfor latterlig, hun gadd ikke skjenke det en tanke.

Redaktør Lynge har satt seg fore å felle regjeringen. Han er en venstremann og regjeringen har for øyeblikket gått over til høyre. Men på et tidspunkt sklir han litt ut av kurs, han forelsker seg nemlig i en ung pike; Charlotte Ihlen, som på sin side er forelsket og leker i sengen med Endre Bondesen. Disse to er hemmelig forlovet. Leo Høibro, som leier et værelse i familien Ihlen sitt hus, stakkars; han er også forelsket i Charlotte, han kjøper en sykkel til henne som han ikke har råd til og setter seg selv i gjeld. Vår kjære redaktør ansetter Charlotte sin bror, som er en høyremann! til å skrive i Gazetten, som jo er en venstre-avis. Dette gjør han for å komme nærmere Charlotte. Dette er et underholdende firkantdrama som blåser liv i denne karikatur-romanen.

Lynge hadde hatt lykken med seg, han var blitt en av landets mest kjente personligheter, en mektig mann som med ett ord kunne bøye nakker ned og tvinge sin vilje igjennom.

Leo Høibro er den karakteren jeg - som sikkert er meningen også - liker best. Politisk er han som ‘en ruteløs komet’, uten noen bestemt mening eller knagg å henge jakken sin på for å si det på den måten. En gang elsket Leo Høibro Lynge men nå ser han gjennom ham, han planlegger å avsløre ham som den falske mannen han er. Dette er, på toppen av firkantdramaet, pengeproblemene og den politiske maktkampen nok et spenningsmoment i historien. I Redaktør Lynge er Høibros meninger de samme som hos Hamsuns. Det Høibro sier har Knut tidligere gitt uttrykk for i virkeligheten.

Det var ennu et menneske tilstede, en frøken Gude, en dame med ganske hvitt hår. Lynge hilste hjertelig på henne, han hadde truffet henne før herute, hun bodde sammen med fru Dagny som søster, som kamerat. Frøken Gude gikk forresten straks ut av stuen. Det gjorde hun alltid når det kom fremmede.

I virkeligheten ble Knut Hamsun sveket av redaktøren i Verdens Gang: Olaf Thommesen. En gang i tiden var de venner. Olaf Thommesen lovte Knut å forsvare ham om han skulle bli beskyldt for plagiat av romanen Spilleren av Dostojevskij. Knut skrev nemlig en novelle med navn Hazard som lignet Spilleren. Men Både Hamsun og Olaf visste at Knut skrev den før Spilleren. Som Hamsun fryktet ble han beskyldt mange år senere for plagiat, men den ene personen som hadde så mye makt og som kunne redde ham sa ikke et ord. Derav fikk Hamsun ideen til å skrive Redaktør Lynge. Han maler et bilde av en redaktør som skifter politisk mening etter hva som gagner ham selv mest; en regissør som bare bryr seg om å ha flest mulige abonnementer. Redaktøren er svikefull og sleip, bare opptatt av penger og seg selv. Hele grunnen til at Olaf ikke ville hjelpe Hamsun skal visst være at Hamsun slaktet Ibsen. Olaf kalte Hamsun en sjarlatan i avisen sin. «Nå aktet Knut Hamsun å hudflette en redaktør som hadde alle likhetstrekk med Olaf Thommessen».
I biografien jeg lytter til før jeg sovner om kveldene lærte jeg at det er bruk og kast mentaliteten som beskrives rått og kaldt i Redaktør Lynge; en kaster bort mennesker når en ikke har bruk for de mer. Og selve smittebæreren er Redaktør Lynge (Olaf Thommessen).
Etter bare en uke måtte forlaget til Hamsun bestille et nytt opplag av boken. Det var første gang det hendte.

Men legg merke til at denne mann uten overbevisning, uten vederheftighet satt tildoms over mennesker og ting bare i kraft av sin evne til å lytte til seg byens mening. Hans personlige løshet trakk ned den offentlige diskusjon, sådde forvirring hvor han kunne komme til og svekket folkets følelse for ansvaret. Avveien, Lynge vil gjøre en sving på seg, Lynge vil holde publikum i ånde med en merkelig ny ting! Han viser seg fra en fremmed side, han overrasker, han vender opp ned på alt stabilt og fast, enn ikke sin egen tidligere mening har han mere aktelse for enn at han flirer den bort løst og lett, visker den ut med en pussighet og lar den så glemmes. For en slik mann er moralsk trohjertethet en smukk og hyggelig husdyd, politisk troskap og sanndruhet en frase, et navn. Og han handler derefter. Han går og gjør det ærlige venstrearbeide usikkert ved sine plutselige manøvrer, slår til skjækene, fyller broderlandets presse med falske forestillinger om den norske folkemening og setter oss år tilbake i vår forhandling med svenskene om vår rett.

Jeg synes Redaktør Lynge inneholder et levende språk. Den er betydelig lettere å lese enn Mysterier. Tåpelige pek, søkte innfall, flere sider om bærsorter og sykkelritt gjør at jeg synes Knut Hamsun kan være ganske usaklig. Det samme følte jeg i Mysterier da han skrev side opp og side ned om en nedslitt stol. Det er flere karakterer å følge (Bondesen, Lynge, Charlotte Ihlen, Fredrik Ihlen, Høibro) og det liker jeg veldig godt. Det er mye fjas i Redaktør Lynge og Mysterier, jeg vet ikke enda om dette er typisk for Hamsun, at det er så mye snakk rundt og om ting. Hamsun tester tålmodigheten min, og etter to bøker av ham på rappen er Nesbø en befrielse å lese. Noen bemerket på Bokelskere.no det er lite naturskildringer i Redaktør Lynge, og det er sant. Det er en tendensroman. Den er ikke særlig dyp sammenlignet med hans psykologiske romaner. Den underholder mer enn den beveger. Jeg vet ikke om jeg helt forstår når Hamsun er ironisk eler spydig bestandig; men jeg har jo merket at denne boken er amper: «Redaktør Lynge og Ny jord blir kalt Hamsuns knyttneve-bøker». De er sinnabøker.



Nå skal jeg fortsette å lese krim før jeg på nytt tar tak i en roman av Hamsun.

Tine har også skrevet om boka Redaktør Lynge! Trykk her for link.



Redaktør Lynge av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2007
Format: E-bok
ISBN 978-82-05-41716-8
332 sider
Roman
Kilde: Kjøpt og lastet ned selv, lovlig hos ebok.no