Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse?
Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?
Det er den fjerde måned i året to tusen og femten. Jeg har lest min tredje roman av Knut Hamsun. Om alt går etter planen blir det min siste roman av ham i år. Det neste blir skuespill han har skrevet. Men først vil jeg lystlese en stund. Her snakker vi Sookie Stackhouse, den aller siste romanen i serien om henne. Jeg har lyst til å gråte!
Da jeg begynte på Mysterier av Knut Hamsun var jeg ikke klar over at flere romaner delte karakterer med denne. I følge Wikipedia gjør romanene Redaktør Lynge (lest) og Ny jord det. I redaktør Lynge fant jeg ganske riktig to, tre karakterer som vi møter for første gang i Mysterier. Men i Ny jord, som jeg nylig har lest, fant jeg dem ikke. Nå har jeg riktig nok lest to moderne romaner i mellom Redaktør Lynge og Ny jord. Så noen navn kan være glemt. Pytt sann. Jeg kjente igjen et navn fra Redaktør Lynge da: Endre Bondensen. Sist gang vi møtte ham i Redaktør Lynge arbeidet han i Gazetten. Nå driver han et sakføreri og politikk på landet. Og det er alt vi får høre om ham.
Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….
Det var i påskeferien jeg begynte på Ny jord. Jeg lastet den ned som ebok og leste den på nettbrettet mitt. Jeg kjøpte boken fra nettsiden
www.ebok.no for de som lurer på slikt. Det er så fint å kunne lese bøker med nettbrettet mitt for da blir det ikke så fullt i bokhyllen. Om jeg skulle lånt Ny jord på biblioteket, som jeg prøver å gjøre med de fleste bøker jeg ikke eier, hadde jeg måttet låne «Knut Hamsun Samlede». Det hadde blitt feil for meg. Jeg vil jo ikke lese alle bøkene til Hamsun – jeg vil bare lese Ny jord. Jeg kan ikke lese deler av en bok eller serie, uten å fullføre og lese hele. Det går meg imot. Jeg kunne lest Ny jord gratis og lovlig på nettsiden til Det Nasjonale Biblioteket men språket er så gammelt og sidene litt uklare.
Jeg setter pris på at den enkelte bok finnes hver for seg og ikke i en samlet utgave hos ebok.no. Jeg synes ikke litt over hundre kroner for en bok er for mye å betale heller, såpass er litteraturen til Hamsun verdt ja.
Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.
Ny jord er utgitt i 1893. Norge løsrev seg fra Sverige i 1905. I romanen Ny jord er Norges ønske om selvstendighet et hett tema i bakgrunnen; det er et samtaleemne som dukker opp nå og da i kafeene. Det er et av flere tema i romanen, sammen med vennskap, moral og svik. Norges politiske situasjon når Ny jord kom ut er med på å skape tittelen. Norge var altså på vei inn i frigjøringen av Sverige. Men tittelen kommer også av et utsagn fra en av karakterene (Coldevin) der han sammenligner jorden vi går på med ungdommen i Norge. Og den jorden hadde han ikke mye tro på:
Det var unøyaktig å si at kvinner og menn var fordervede, de var bare kommet til en viss grad av uthulethet, de var avartede og små. Ny jord, blek jord, uten megen grøde, uten frodighet.
De to første karakterer vi blir nogen lunde kjent med i Ny jord er de to eneste karakterer det egentlig er meningen vi skal like. Det er Andreas Tidemand og Ole Henriksen, to handelsmenn, kremmere, hardtarbeidende ærlig menn. De to karakterene fungerer som et motstykke mot de ufyselige kunstnerne som de, tross alt, henger med selv om de utnytter, baksnakker og lyver til hverandre. Kunstnerne er uærlige folk som mener selv de har retten på sin side, de er jo tross alt Norges fremste kunstnere! De burde få lov til å gjøre som de vil! Denne klikken som Ole og Andreas henger i består av ‘bare kunstnere og diktere, folk som betyr noe.» I motsetning til de kunstnerne i klikken som romanen ene og alene dreier seg om, jobber Ole og Andreas hardt og tjener sine egne penger ærlig. Til tross for dette er de nederst på rangstigen i gjengen. Og det er de som hele tiden må spandere drikke på kunstnerne, men de lar seg utnytte, så på sett og vis synes jeg ikke alt for synd på dem, de kan jo faktisk si Nei, betal selv. Men det gjør de aldri. De lar seg utnytte. Først trodde jeg det var fordi de ville være en del av klikken, men etter hvert viser det seg at de ganske enkelt er dumsnille, naive folk.
Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.
Stefan Øien er den av kunstnerne som faktisk er litt ærlig. Når han låner penger av Ole gir han ham i det minste dikt som midlertidig betaling. Hanka er en dame som er gift med Andreas Tidemand, men hun er utro med poeten Irgens, den sleipeste av dem alle. Han er med Hanka bare for pengene til mannen hennes Tidemand. Når det ikke er mer penger å få fra Andreas Tidemand går han over til en annen dame til en av vennene hans som har penger.
Milde er den eneste maleren i klikken. Han også låner penger av alle hele tiden. Sløser med penger, er en idiot. Lars Paulsberg er den i klikken som alle ser opp til og har alles respekt. Det han mener og sier, mener og sier alle. Han er en romanforfatter og «viktigst blant våre unge, så å si føreren for dem alle sammen». Gregersen jobber i avisen Gazetten som jeg husker så godt fra romanen Redaktør Lynge. Den eneste grunnen til at han har innpass i klikken er for han skal skrive om kunstnerne i avisen. At han jobber som journalist utnytter de seg virkelig av.
Vår kraft er teoretisk, vi prater, vi beruser oss selv i ord, vi handler ikke. Vår ungdom slår seg på litteratur og pene klær, det er nu dens ærgjerrighet, og i noe annet er den ikke med. Den kunne for eksempel være med i forretningslivet, jordbruket.
Ole Henriksen, den ærlige, hardtarbeidende handelsmannen henter en vakker ung jente på landet, frøken Aagot Lynum. Henne forlover han seg med. Jeg vet ikke om dette var typisk for den tiden, jeg trodde ikke det, men hun bor altså med han i byen før de er gift. Men ikke alt går etter planen. Mildt sagt. Etter henne kommer også den gamle huslæreren hennes til byen, Coldevin. Han spionerer på Aagot. Han klarer ikke å la henne være. Coldevin slakter kunstnerne stadig vekk, rett opp i ansiktet deres: «Ungdommen skal være vårt håp». Han mener at menneskene Aagot henger med ikke er noe å være stolte av, de er en skam for Norge. Jeg synes huslærer Coldevin er en spennende karakter, sønnen til Knut skal visst ha sagt at han er Hamsun sitt talerør i denne romanen. Det forbauser meg ikke, streng som denne Coldevin er. Han gir uttrykk for at ungdommen er for fredelige og derfor svikter de sitt land. Ungdommen krever for lite av seg selv og hverandre. De mangler handlekraft og styrke. Huslæreren, eller Knut Hamsun da, synes litt vel arrogant, hovmodig synes jeg. En skal være ganske selvsikker for å kritisere andre på den måten.
Men da Coldevin ennu føyet til noen ord og endte med å si at han hadde en velsignet tro på den praktiske ungdom, landets unge handelstalenter for eksempel, hørte han en skrallende latter og journalisten og Paulsberg ropte i munnen på hverandre at det var utmerket, det var Gud Herren straffe meg utmerket, ubetalelig! Handelstalenter, hva var det for noe mon? Talenter til handel, hva? Takk skulle han ha!
Etter min mening blir huslærer Coldevin som reiser til byen etter Aagot litt for lett introdusert for klikken. Det skal da ikke være så enkelt å få innpass i byens mest kjente og populære gjeng, eller? For han gikk det ganske raskt, selv om han ikke har noe til felles med noen av dem.
Det er så mange karakterer å holde styr på i Ny jord at jeg faktisk måtte notere ned hva hver og en heter og gjør! Dette likte jeg! Jo flere karakterer det er i en bok, jo mer fornøyd er jeg og hjernen min.
De var kommet et stykke nedover den grusede plass, Aagot vendte seg et øyeblikk om og gikk baklengs for vindens skyld. Med ett stanset hun. Hun hadde oppdaget Coldevin. Han krysset ned langs parken og gikk i retning av Tivoli, ilsomt, foroverlutende, som om han ville skjule seg. Så var han altså ikke reist hjem ennu.
Det er flere hendelser som oppstår som en forandring i omgivelsene, men leseren flytter seg aldri ut av Kristiania selv om karakterene gjør det. Det er en avskjedsfest for Øien som må reise til landet for han har så svake nerver, det er Ole Henriksen sin forlovelse med Aagot, det er Hanka sitt utroskap med Irgens mot ektemannen Tidemand, et portrett som males av Pausberg av Milde, det er Coldewin som hele tiden spionerer og sniker rundt i skyggene, det er en planlagt reise på landet for ekteparet Tidemand og Hanka, det er Ole Henriksen sin forretningsreise til England, flere forelskelser og flere stipender å konkurrere om, Tidemand tar store sjanser i jobben sin, og Irgens lover hevn. Disse stipendene som kunstnerne livnærer seg av og konkurrerer om avslører mer enn noe annet småligheten og misunnelsen dem imellom.
De skal ikke tro det er noen lett sak å holde seg klar herinne blant alle de andre, den ene misunner, den andre hater, den tredje gjør en simpelthen det verste han kan.
Jeg finner karakterene litt ensformige, uten sjel, patetiske; de er vanskelige å ta seriøst. De er karikaturer, som i Redaktør Lynge men også Mysterier. De sloss om oppmerksomheten rundt sin kunst. Handelsmennene er i motsetning oppriktige og arbeider i stillhet. Med en karakter går det riktig ille. Det synes jeg er selvforskyldt.
Jeg liker Ny jord bedre enn Redaktør Lynge da det er flere karakterer å følge i Ny jord. Jeg synes det er rart Hamsun er så streng mot kunstnerne når han selv var en skribent og han selv også søkte om stipend av staten. Hamsun lånte også mye penger av venner og bekjente … Disse pengene sløset han med og drakk bort. Forskjellen ligger kanskje i arrogansen i denne romanen: Hamsun hadde talent, det hadde ikke de.
Fra etterordet i Ny jord:
«I Ny jord (1893) får kunstner- og forfatterklikkene i Kristiania – det Hamsun kalte «Det unge Norge – sine pass påskrevet som snyltere og talentløse døgenikter.»
Og om Knut Hamsun i etterordet i Ny
jord:
«Knut Hamsun (1859–1952) har hatt en enorm innflytelse på europeisk og amerikansk litteratur. I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur.»
Ny jord av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2011
460 Sider
Utgitt for første gang i 1893
E-bok
ISBN: 978-82-05-41717-5
Kilde: Kjøpt selv hos ebok.no
 |
Inspirasjon. Et bilde jeg fant på Tumblr som har ingenting
med Ny jord og Knut Hamsun å gjøre.
Hvis ikke hun sitter å leser boka på mobilen da. |
