It was the first of May, and the morning air was trying hard to lift my sadness.
Fra side 100 i romanen When God Was a Rabbit av Sarah Winman.
Jeg har også en
MUSIKKBLOGG
OG EN
SITATBLOGG
It was the first of May, and the morning air was trying hard to lift my sadness.
Det hender at Anna lar være å spise i dagevis. Da drikker hun bare kaffe. Ikke for å gå ned i vekt, men fordi fordøyelsesprosessen uroer henne. Uten at hun vet hvorfor. Hun har ikke noe prinsipielt imot materie, sansning og kroppsfunksjoner - hun vet bare ikke alltid hvordan hun i praksis skal ta det.
![]() |
| Bildekilde: Bokelskere.no |
Mørkets fyrstinne er en samling originale, fantasifulle beretninger med et rikt spenn – alt fra ganske realistiske skildringer til ren fabellitteratur, inkludert et par spøkelseshistorier av klassisk sort. Som grunntema utforskes begrepsparene individ–samfunn og natur–sivilisasjon, med både et samfunnskritisk og et metafysisk perspektiv.
«Er du glad i meg fremdeles, da?»
«Det virker som om du er den kroppen jeg trenger i tillegg til min egen,» sa Brage. «Hvis det er det du mener.»
![]() |
Kristin satt i hallen og visste ikke hvad hun skulde ta sig til - det var som hun ikke orket å begynne på noget.
Sollyset flommet ned gjennom ljoren - hun følte at ute måtte det være rent vårlig idag. Så reiste hun sig og kastet en kåpe om sig.
![]() |
| Bildekilde: Bokelskere,no |
Nu kjente hun det igjen. Dypt inne i fanget hennes kjentes det som en fisk slo med sporden. Og igjen var det som hele jorden rørte sig omkring henne, og hun blev svimmel og svak, men ikke så meget som første gangen.
Den tredje kvelden tok de nattely i en stenbod. De hadde hatt styggvær og skodde, men Erlend syntes å finne frem like sikkert. Lavrans hadde merket sig dette at Erlend hadde et forunderlig sikkert kjennskap til alle tegn og merker i luft og på jord, dyrs vesen og vaner - og alltid visste han hvor han var. Og alt det som han selv, fjellvant som han var, hadde lært sig ved å se og gi akt og minnes, det syntes den annen å vite rent blindt. Erlend lo av det selv - men han bare kjente det på sig.
«Har Lavrans! Aldri har jeg hørt at min hustrufar blandet sig i andre saker enn det som rørte hans og hans venners eiendommer -»
«Han gjør det nok ikke ofte,» sa herr Erling. «Men jeg skjønte da så meget, nu jeg var inne på Neset, at når Lavrans Bjørgulfssøn tar til orde i en sak, så får han fullt følge - for han taler ikke uten han kjenner en sak så godt at hans ord vanskelig kan veltes. Nu, om disse tilgangene skal han nok ha skiftet brever med frendene sine i Sverige - fru Ramborg, hans farmor, og herr Erngisles farfar var jo børn av to brødre, så han har stor slekt derinne. Så stillfarende en mann som han er, din værfar, så har han ikke liten makt i de bygdene hvor folk kjenner ham - enda han bruker den ikke ofte.»
Ute på kjøkkenet en dag tenkte Leena tilbake på Holifeiringen hun likte så godt som barn, når faren pleide å vekke henne om morgenen med å rope inn gjennom vinduet. Når hun løp ut for å finne ham, ventet han og dusjet henne med farget pudder. Leena hvinte alltid når skyer av turkis og rødt dalte ned over henne. Faren lot som om han løp sin vei mens Leena og moren løp etter ham, men til slutt ble også han dekket fra topp til tå i en regnbue av farger, og vårens ankomst var nå behørig hyllet.
![]() |
| Bildekilde: Bokelskere.no |
Hun visste at villskogen rådde ulv og bjørn, og under stenen bodde troll og stusser og alvefolket, og hun blev redd, for ingen visste tall på dem, men der måtte være mangfoldige flere av dem enn av kristne mennesker.
Så red de ut av gården i grålysningen. Tåken lå hvit som melk over bygden. Men om en stund tok den til å bli lettere, og så sivet der solskinn igjennom. Og dryppende av dugg lyste frem i den hvite dis, voller, grønne av håen, og bleke stubbmarker og gule trær og rogn med glinsende røde bær. Fjellsidene skimtet blå og stigende op i dis og damp - så revnet tåken og drev i dotter mellom liene, og de red nedover dalen i det herligste solskinn. Kristin fremst i flokken ved sin fars side.
«Hvordan ser han ut, denne Erlend av Husaby?»«Å,» sa Lavrans og drog på det. «En vakker kar er han - på et vis. Men ikke ser han ut som han dugde til meget annet enn dåre kvinner.»