BROWN CHEESE PLEASE - NORWAY INSIDE OUT FROM THE OUTSIDE IN

Bildekilde: Bokelskere,no

En dag jeg var på vei til Kine for å se en film eller to satt hun utenfor i skyggen og leste denne lille boken da jeg kom frem, svettende med en glad hund. Vi snakket litt om den. Jeg syntes den virker morsom og noen måneder senere spurte jeg om jeg kunne få låne "Brunost-boka"? Det var greit.


Jeg hadde lest i bøkene om Kristin Lavransdatter en stund; jeg ønsket meg en liten pause og lese noe lettere; denne virket perfekt. Jeg begynte å lese, leste et stykke for så å legge den fra meg igjen i noen uker. Jeg trodde den ville være morsom og lettlest. Det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt fordi:

1. Jeg leste den på sengen når jeg var småtrøtt

2. Den er på engelsk og jeg oppdaget jeg ville trenge en ordbok

3. Illustrasjonene er tettpakket med liten skrift ved siden av seg

4. Skriften som er valgt er type "barnslig" og "naturlig" som i en notatbok.

Dette gjorde det ble anstrengende å lese på sengen. Men jeg tok opp boken igjen etter en stund og prøvde . Denne gangen bedre forbredt med ordbok (mobil) ved siden av og bedre leselys. Det står bak boken Jenny K. Blake har bodd i Norge i tre år. Hun er fra Australia. I denne lille boken skriver hun både på norsk og engelsk. Jeg går ut i fra at ikke alle norske ord og uttrykk kan oversettes. Det er sjarmerende måten hun har gjort det på. Tegningene hennes er søte og morbide. Hun har en morsom og unik strek. Den kan minne litt om streken til tegneseriekarakteren Lenore (link). Det er veldig morsomt og sjarmerende. Jeg ler høyt flere ganger. Noen steder er skriften fryktelig liten. Det trekker leseropplevelsen ned men ødelegger ikke for det helhetlige positive inntrykket. Jeg synes Jenny K. Blake har tatt oss nordmenn på kornet! På det andre forsøket mitt leste jeg den ut i en sitting (ligging, i senga). Jenny har gitt ut det jeg tror er tre lignende bøker til. Jeg ønsker å lese de på et tidspunkt!

Takk for lånet, Kine!


Brown Cheese Please av Jenny K. Blake
Norway inside out from the outside in
Schibsted Forlag AS, Oslo 2003
12. Opplag, 2015
ISBN 978-82-516-2042-0
143 Sider
Bokkilde: lånt av Kine (link til bloggen hennes)
Australia
Innbundet
Humor
Illustrasjon

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

MAREKORS AV JO NESBØ - FEMTE BOK OM HARRY HOLE

Soundtrack: Plata Kick Out The Jams av MC5 (lytter til med Spotify)

Jeg har skannet fremsiden.

Det var et triks han brukte når han avhørte folk. Ved ikke å se på dem, slappet de mer av. Og ved å late som det de sa kjedet ham, bestrebet de seg automatisk på å si noe som kunne fange interessen hans. Han burde vært journalist. Han hadde inntrykk av at det var større takhøyde for journalister som var fulle på jobben. 

Fra side 30.



En av bøkene på årets planlagte leseliste (hjelp hvordan skal jeg bli ferdig! Alt for mange bøker har trengt seg på og forkludret disiplinen min) er Marekors av Jo Nesbø. Jeg er en stor tilhenger av å fullføre seriene jeg har begynt på. Det er ikke noe mas å skulle fullføre denne serien, det er digg!
Harry Hole: "Einstøingen. Fylliken. Avsnittets enfant terrible." Fra side 16. I Marekors holder Harry fortsatt på med sin egen vendetta ved siden av sitt politiarbeid; han vil mer enn noe annet på denne jord blottlegge morderen til hans tidligere partner Ellen Gjelten. Han tror han vet hvem det er, men han sliter med å bevise det. Det hjelper ikke at ingen tror ham, de kaster bare ild på bålet. Alt skyves til side for denne saken: kjæresten, jobben, vettet ... Marerittene gjør at han ikke sover. Slik beveger Harry seg sluntrende i Oslos gater; full, søvnløs, paranoid, sint, lei seg. Ahh, han er til å spise opp. Harry sin deilige destruktivitet er gjenkjennelig (selv om undertegnede ikke drikker (for mye)); Harry er en så menneskelig skapt karakter. En antihelt. Håpløs type, men snill. Jeg er glad i Harry. I begynnelsen av Marekors er Harry så totalt på bunnen. Alkoholismen er beskrevet fremragende godt!  På et eller annet vis klarer Harry å gjøre jobben sin, ikke helt edru, ikke helt i toppform; det er jo ferietider, det er lite folk, det er ingen andre å spørre om å ta jobben. Og viktigst av alt: Harry er den eneste på avdelingen som har hatt nærkontakt med en seriemorder før.

Bjarne Møller snudde seg og så på Harry. Han hadde sett det mange ganger før, hvordan Harry den ene dagen kunne være en nær-døden-opplevelse og den neste rusle rundt som en rødøyet Lasarus. Men det var like forbløffende hver gang. 

Fra side 61.

Bildekilde. Harry Hole kjører en hvit, gammel, liten Ford Escort. Kanskje
er det en slik en? Tredje generasjon. 

En seriemorder! DET KILER I MAGEN. SPENNENDE! Harry prøver uvante (men kanskje ikke så fornuftige) metoder for å finne drapsmannen. En liten bikarakter er med som jeg liker godt: Roger Gjelten som arbeider i Aftenposten. Han elsker jobben sin i kriminaljournalistikk. Jeg håper han er med videre i bokserien. I skyggene blir Harry Hole iakttatt av noen . .. Harry er lei nå, ikke bare skal han finne en seriemorder og bevise en fengslet mann sin uskyld; han skal ta han som sto bak drapet av hans partner og bestevenn Ellen. Han finner ikke roen før det er gjort.

Bildekilde. Forfatteren Jo Nesbø. I bar overkropp i snøen. Lol. 

«Blir ikke du av og til ensom, Harry?»
Han så opp.
«Alene, liksom. Skulle du ikke av og til ønske at du var sammen med noen?»
«Det er to forskjellige ting. Du er sammen med noen. Og du er ensom.»

Fra side 234.



Jo Nesbø skal ha det til at det er helt folketomt i Oslo om sommeren i ferietiden. Han beskriver det som en slags ødemark: totalt folketomt og stille. Det tror jeg ikke noe på, det kan ikke stemme at det er så voldsomt mange som er forsvunnet fra sentrum i Oslo. Det er mange som ikke har råd til å dra på ferie. (Hei). Jo Nesbø skriver gjennom hele serien ganske enkelt forklart: kult. Marekors var vanskelig å legge fra seg. Det er ikke spennende de siste hundre sidene; det er spennende de siste hundre og femti! Marekors er intelligent, humoristisk (hjerte hjerte), trist og varm. Jeg er enig med de som sier (det er et kjent faktum) at Harry Hole-bløkene bare blir bedre og bedre jo lengre ut i bokserien du kommer. Jeg gleder meg til neste bok ut som jeg har lest før og skal derfor bare repetere ved å høre på lydbok: Frelseren. Først må jeg høre ferdig Rebecca av Daphne Du Maurier (som jeg forresten ikke liker).



Marekos av Jo Nesbø
H. Aschehoug & Co
Utgitt for første gang i 2003
Min utgave er utgitt i 2014
Pocket
ISBN 978-82-320-1165-0
419 Sider
Kilde: Låner på biblioteket

Tilfeldig knips hjemme. Lampa er gjenbruksvare. Malte den selv.
Gardinene er også gjenbruksvarer. Litteratur-gardiner. 

Jeg har sett 5 sesonger med Modern Family på mindre en enn måned. Uff. 

Klistrelapper. Alltid. 

Jeg er fortsatt like hekta på Kardashian-familien. 

SHANTARAM - ET LANGDRYGT, INDISK EVENTYR

STJERNENE SKINNER FORDI DE ER FULLE AV HEMMELIGHETER.

- Side 757.

Shantaram er en bestselger verden over og er oversatt til 20 språk. Filmrettighetene er kjøpt, i følge IMDB er filmen under utvikling og det har den vært i en tid nå. Det går rykter om Johnny Depp som produsent.

Shantaram lå helt øverst i huskelisten min, også kjent som leselisten min på hjemmesiden til biblioteket; det er grunnen til at Shantaram er med i listen over lesemål 2014.

Hovedpersonen vår har rømt fra fengsel i Australia og er landets mest ettersøkte mann. Han satt i fengsel for flere tåpelige bankran, han er en tidligere heroinmisbruker. I fengsel blir han heftig torturert av fangevaktene og han holder det ikke ut. Han rømmer hit og dit men ender opp i India og i stedet for å bevege seg videre som han bruker etter en tid blir han der; han forelsker seg hodestups i byen Bombay, han beskriver byen som en henne og sier han elsker henne, han er hjemme. Det er Bombay men så er det også en annen kvinne med navnet Karla, navnet nevnes tidlig i hans tilbakeblikk, du gjøres oppmerksom på navnet, du venter det, ser etter det.

To observasjoner gjorde jeg meg før hundre sider er gått. Oversettelsen til norsk er rar og vår hovedperson som har funnet seg et falskt navn, Lindsay, er en dårlig mann. Det føles motstridende, på den ene siden er han en varm, hjelpsom, omtenksom mann som behandler mennesker med respekt; på en den andre siden er han er kriminell som selger dop, er voldelig, har reist fra datteren sin og lyver.

Det første kapitelet er på trettini sider, jeg er ikke spesielt glad i lange kapitler, jeg er glad i lange bøker men kapitlene foretrekker jeg korte. Solar av Ian Mc Ewan har ikke kapitel i det hele tatt!

Lindsay er gift, han har en datter og nå har han mistet livet til dop, kriminalitet, fengsel og flukt. Han er miserabel og lever dag for dag. Den første dagen i Bombay møter han en guide, Prabaker, min favorittkarakter. Han har verdens største smil og de morsomste kommentarene. I flere uker viser Prabaker Lindsay rundt i Bombay, han viser ham de mørke og fine sidene av verdens mest levende by. Men Shamtaram føles ikke levende, det føles falskt, alt er så scenesatt, både samtaler og kulisser. Det føles ikke ekte. Hans forelskelse for Karla er klisjefylt og det eneste som kanskje føles ekte er hans kjærlighet til byen. Den tror jeg på. Historien virker ikke troverdig og det til tross for at den er basert på virkeligheten.
Prabaker lærer Lindsay språk og skikk. Lindsay er lærevillig og blender raskt inn i Bombays byliv.

Forfatteren prøver å bevge meg, røre meg, gi meg et sterkt inntrykk jeg vil huske lenge. Det går ikke, jeg er ikke rørt, jeg gråter ikke tårer over boksidene. Den varme humoren faller jeg for da, den er fin. Shantaram tar oss med over hele India, den tar oss med i den indiske, fattige landsbyen og den tar oss til Afghanistan. Det er for mange sider som skulle vært kuttet, det blir for langt, det blir for kjedelig. 3 ganger måtte jeg forlenge lånet på biblioteket. Bøker som Balansekunst, Tusen strålende soler og Drageløperen gjør det Shantaram ikke får til, de rører meg og de husker jeg. Den varme humoren, den skal jeg huske da, den er god.

Fosterkattene mine akkurat nå.

Shantaram av Gregory David Roberts
Oversatt av John Erik Frydenlund
ISBN 9788275472876
909 sider
Forlaget Press
Kilde: Lånt på biblioteket

En smakebiten på en søndag #24 Shantaram av Gregory David Roberts

Shantaram leste jeg ut den tredje juni. Det er en bok som 'alle' har lest. Det viser seg alltid med slike bestselgere at jo, det kan virke som alle har lest de men når det kommer til stykket har ikke en eneste person jeg har snakket om Shantaram med - lest den. Eller hørt om den.
Så om du ikke har lest Shantaram: slapp av, ta det med ro, du er garantert ikke alene om det.


Shantaram er boka som har ligget lengst på leselisten min inne på nettsiden til mitt lokale bibliotek. Og som jeg alltid skriver etter å ha lest en bok som lenge har vært på leselisten: det er så tilfredsstillende.


Shantaram er en lang bok på litt over 900 sider. Om jeg anbefaler den? Nei. Jeg ble ikke skuffet eller overrasket, den leverer der den skal. Men dette er langt fra en perfekt roman og en merker som leser at dette er forfatterens første utgitte verk. Oversettelsen er heller ikke så god.
Shantarams sterkeste side er varmen i karakterene som blir beskrevet og humoren.

Akkurat nå har jeg hoppet av toget som er min planlagte leseliste, og tatt frem den siste novellesamlingen til en av favirittforfatterne mine: Etgar Keret. Den er jeg snart ferdig med - på mindre enn to hundre sider og lettlest som den er, og utrolig god - er ikke det noe rart. Etter en murstein som Shantaram har jeg ingen betenkeligheter med å hoppe av leseliste-toget i noen dager og lese akkurat det jeg vil lese. Noe jeg svært sjelden lar meg selv gjøre.

En lang smakebit, en av mine favoritter fra hele romanen, som gir et bilde av både den gode humoren og karakterene som er beskrevet med kjærlighet:

Jeg ytte ikke noen som helst motstand, jeg bare kollapset på leiet mitt, denne første natten i slummen.Sju timer senere, det kunne vært sju minutter for min del, våknet jeg med Prabakers ansikt over meg. Jeg blunket, jeg myste, og skjønte at han satt på huk med albuene på knærne og hodet i hendene. Til venstre for ham satt Johnny Cigar. Til høyre så jeg Jeetendra. 

«God morgen, Linbaba!» sa Prabaker overstrømmende. «Jeg må si du virkelig har en fantastisk snork. Så høy og fin! Som en ungokse i denne skuren din! Johnny synes også det.» 

Johnny nikket, han var enig. Jeetendra vagget på hodet.  

«Gamle Sarabai har veldig fin kurering for snorker,» kunne Prabaker opplyse. «Hun kan ta veldig spiss bambusspiss, lang som fingeren min her, stikke den opp i nesen din, og så har du ikke snork mer. Bas! Kalaass!»

Jeg satte meg opp på teppet og strekte stølheten ut av rygg og skuldre. Ansiktet og øynene var fortsatt grimete etter brannen, og jeg kunne kjenne at håret var tjukt og stivt av røyk. Morgenlyset skar inn gjennom hull i veggene på skuret. «Hva er det du driver med, Prabu?» Spurte jeg irritert. «Hvor lenge har du sittet og sett på at jeg sov?»

«Å, ikke så lenge, Lin. Bare som en halvtimer eller slikt.» 

«Det er ikke særlig høflig, vet du,» sa jeg mutt. «Det er ikke pent å se på folk når de sover.»

«Da beklager jeg den, Lin,» sa han lavt. «Her i vår India kan vi se alle sove, noen ganger. Og vi pleier å si at ansikten, når de sover, er venn med verden.»

Ha en god søndag!