FJELLETS SKYGGE

Da den store mannen tok en pause og satte hendene i hoftefeste, grep Danda anledningen til å piske meg med en tynn bambuskjepp. Jeg strisvettet av smertene, men jeg våknet litt også. «Hvor store baller synes du at du har nå, madachudh?» skrek han, og bøyde seg så tett inntil meg at jeg kunne kjenne lukten av sennepsolje og angstsvette i armhulene hans.  

Jeg lo. Slik man noen ganger gjør når man blir torturert. 

Fra side 107.                           

En frittstående oppfølger til Shantaram av Gregory David Roberts. Jeg låner den på biblioteket, lånt siden 23.12.19! Reddet av Koronaviruset. Lånefrist forlenget uten purring. Fullførte kollossen 01.05.20 - endelig! Liker den ikke skjønner du. Nå skal du få høre . . .

Den handler fortsatt om australske Lin. En mann på flukt fra loven. Rømt fra fengsel på høylys dag i Australia og siden etterlyst. I lengre tid gjemt seg i store India som har tatt i mot ham med åpne armer. Landet der du kan forsvinne i mengden. Han gjemmer seg ikke lenger: han jobber for mafiaen i en høy stilling. Politiet betales unna. Alle kan betales i India. Ifølge Lin.
Han har et godt hjerte og er lett å like.


Leste på Bokelskere.no anmeldelser før jeg begynte å lese boka. Den er slaktet av Bokelsker-folket. Jeg var forbredt på at dette ikke ble en topptur for å si det slik. Boka er over 800 sider, dette skulle bli en lang lesetur. Det som overrasket meg er hvor lett det gikk i begynnelsen. Jeg trivdes. De første 226 sidene gikk uten problemer; jeg har notert "jeg har hatt det bare trivelig". Spennende. Slett ikke kjedelig. Men mye kunne skje med den oppfatningen, det var 600 sider igjen.

Det er den 31 mars. Jeg holder fortsatt på. Det går tregt. På side 466 av over 800 sider. Kommet over halveis. Det startet glatt der det å ta opp boka føltes lett. Nå går det tregt. Mye kjedelig. Sukker. Lin er på en åndelig reise. Det er kjedelig. Gangsteroppgjøret gir spenning. Hans åndelige reiser gjør at hjernebarken knaker når jeg leser de fiosofiske samtalene han har. Det liker jeg. Men ikke at det går treigt. Historien overrasket meg på et tidspunkt men hjelper ikke når det roet seg raskt.
Han er gjenforent med Karla (hun var med i den første romanen.) Da bevisste hun at hun ikke er til å stole på ved å lyve og å ha baktanker med det hun gjør for andre. Hun var glad i ham også, men jeg tenkte med meg selv Hun der er ikke til å stole på! Hun er en slange. Ikke bli sammen med henne. Hold deg unna. Hun er kanskje hans livs kjærlighet men dere to har jeg ikke trua på.

På side 640. Holdt på med boka i det som føles som en evighet. Det går så tregt i historien. Hvor vil forfatteren? På sitt beste skriver han kjempe bra; motsatt er det ille skriverier på det værste. Flere steder er det pompøst og teit. Kleint. Jeg håpte jeg ble ferdig med boka snart.

«Vi kunne bruke den katteskulpturen du ikke liker.» 

«Jeg har ikke sagt at jeg ikke liker den. Jeg liker den veldig godt. Det jeg sa, var at det ikke virker som om den liker meg.

Fra side 351.

Lettlest på tross av tykkelse. Sidene er fylt med dialog - mange mennesker snakker - mindre tekst på hver side. Det hjalp.
India er korrupt. Lin tjener seg rik på mafianen og han slenger rundt seg med penger til alle og en hver. Det går ikke en side (!) uten at det nevnes. Jeg er drittlei! Jeg har forstått det nå, og det er helt unødvendig å fortelle oss det så ofte. Lite sannsynlig noen har så mye penger å bruke. Jeg kjøper det ikke. Leseropplevelsen er ikke på topp.
Når jeg leser kjeder jeg meg, og det er ikke bra å kjede seg så mye når en leser en bok på 800 sider. Jeg leste Shantaram i 2016 og de fleste detaljene er visnet bort. Det som står igjen er den varme humoren. Humoren er her også. Noen ganger er den god; ofte teit. Dette treffer ikke meg. Jeg fullførte altså 1 mai 2020 og boka ga jeg terningkast 2 på Bokelskere.no

En gang for lenge siden var ikke 800 sider på 3 måneder (original lånefrist på biblioteket. Fjellets skygge tok meg nesten 5) noe problem. I dag leser jeg ikke slik jeg gjorde. Ikke samme lesetørste. Den er i meg, men ikke ut i den virkelige verden. Men jeg vet at om en har som mål å lese en side om dagen blir det ofte så en leser litt mer enn.. litt. I dag lytter jeg til Northanger Abbey, på engelsk. Jeg leser Frankenstein på engelsk (den har jeg også hørt på engelsk i 2019) og Stille av Susan Cain. Nå er planen å gå til biblioteket med hunden i morgen og levere boka før jeg får purring. Frem og tilbake fra meg er det rundt 8 km. Så det blir en god tur.

Hun skjønte det. Hun så det i blikket mitt, hørte det i pusten min, en tung pust som fortalte at vi ikke var på samme vei ned fra fjellet. 

Fra side 481. 




Fjellets skygge av Gregory David Roberts
Oversatt av John Erik Frydenlund
Originalt utgitt i 2015 under tittelen The Mountain Shadow
Min utgave Forlaget Press 2016
ISBN 978-82-328-0067-4
846 Sider
Bokkilde: låner på biblioteket

Jeg har også en musikkblogg og en sitatblogg.

BROWN CHEESE PLEASE - NORWAY INSIDE OUT FROM THE OUTSIDE IN

Bildekilde: Bokelskere,no

En dag jeg var på vei til Kine for å se en film eller to satt hun utenfor i skyggen og leste denne lille boken da jeg kom frem, svettende med en glad hund. Vi snakket litt om den. Jeg syntes den virker morsom og noen måneder senere spurte jeg om jeg kunne få låne "Brunost-boka"? Det var greit.


Jeg hadde lest i bøkene om Kristin Lavransdatter en stund; jeg ønsket meg en liten pause og lese noe lettere; denne virket perfekt. Jeg begynte å lese, leste et stykke for så å legge den fra meg igjen i noen uker. Jeg trodde den ville være morsom og lettlest. Det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt fordi:

1. Jeg leste den på sengen når jeg var småtrøtt

2. Den er på engelsk og jeg oppdaget jeg ville trenge en ordbok

3. Illustrasjonene er tettpakket med liten skrift ved siden av seg

4. Skriften som er valgt er type "barnslig" og "naturlig" som i en notatbok.

Dette gjorde det ble anstrengende å lese på sengen. Men jeg tok opp boken igjen etter en stund og prøvde . Denne gangen bedre forbredt med ordbok (mobil) ved siden av og bedre leselys. Det står bak boken Jenny K. Blake har bodd i Norge i tre år. Hun er fra Australia. I denne lille boken skriver hun både på norsk og engelsk. Jeg går ut i fra at ikke alle norske ord og uttrykk kan oversettes. Det er sjarmerende måten hun har gjort det på. Tegningene hennes er søte og morbide. Hun har en morsom og unik strek. Den kan minne litt om streken til tegneseriekarakteren Lenore (link). Det er veldig morsomt og sjarmerende. Jeg ler høyt flere ganger. Noen steder er skriften fryktelig liten. Det trekker leseropplevelsen ned men ødelegger ikke for det helhetlige positive inntrykket. Jeg synes Jenny K. Blake har tatt oss nordmenn på kornet! På det andre forsøket mitt leste jeg den ut i en sitting (ligging, i senga). Jenny har gitt ut det jeg tror er tre lignende bøker til. Jeg ønsker å lese de på et tidspunkt!

Takk for lånet, Kine!


Brown Cheese Please av Jenny K. Blake
Norway inside out from the outside in
Schibsted Forlag AS, Oslo 2003
12. Opplag, 2015
ISBN 978-82-516-2042-0
143 Sider
Bokkilde: lånt av Kine (link til bloggen hennes)
Australia
Innbundet
Humor
Illustrasjon

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

THE RED TREE AV SHAUN TAN - LÅNT OG ANBEFALT AV ANNA

Soundtrack: Plata Before The Age of Chaos - Live 2015 av gruppen Vader. 

Bildekilde: Wikipedia.com
https://en.wikipedia.org/wiki/The_Red_Tree_(Shaun_Tan)

Dette er en N-Y-D-E-L-I-G billedbok som kan leses av voksne så vel som barn. Jeg ble den anbefalt av Anna og låner den av Anna. For et godt tips!!!! Den er kjempe tynn, en liten flis; før jeg fikk tenkt tanken på å ta frem penn og papir og skrive om leseropplevelsen underveis hadde jeg lest den ferdig. Dog, å lese er å ta i; det er nesten ikke tekst, bare litt; bildene snakker for seg selv. Historien handler om å være deprimert. Historien er ikke vanskelig eller spesielt dypt fortalt i tekst. Her er det bildene som sier mer enn ord. Men det lille av tekst som er der er poetisk og fengende i sin enkelthet. En setning per side, men ikke en setning på hver side. Det er så mye sannhet i fortellingen om en depresjon, det er lett å kjenne seg igjen. Om en noen gang har slitt selv, føler en seg mindre alene etter å ha lest The Red Tree. Flere har hatt det sånn. 

Et av bildene i The Red Tree.
Kilde: Pinterest.com
https://no.pinterest.com/pin/55380270387844426/

Enda et bilde fra The Red Tree.
Kilde: Pinterest.com
https://no.pinterest.com/pin/344032859012436943/

Bildene er originale og usedvanlig vakre, det er bilder en virkelig kan drømme seg bort i. Jeg ble svært rørt av å se på dem; føler de treffer en sannhet med vidunderlig nøyaktighet og fantasi. Hvert bilde er så fine, så kule, så dype, så forseggjorte at de hadde gjort seg på veggen. Jeg hadde nok ikke blitt lei av å se på dem i lengden. Fargene er behagelige. Jeg synes fortellingen har en litt vel enkel slutt men jeg lar ikke det trekke ned leseropplevelsen min. The Red Tree er en vakker, liten billedbok; og jeg er takknemlig som fikk den anbefalt (og fikk låne den!). Den har fått favorittstempel hos meg (og det er det ikke mange titler som gjør med tanke på alt jeg leser). 

The Red Tree av Shaun Tan

Lothian Children's Books 2001
Myk innbindning
ISBN 978 0 7344 1137 2
Australia
Kilde: lånt av Anna (Takk!) 

Shaun Tan.
Bildekilde: Pinterest.com
https://no.pinterest.com/pin/440860250999067403/

JELLICOE ROAD AV MELINA MARCHETTA - MITT TREDJE LESEREKSEMPLAR

Hvis noe skulle skje med meg, hvem sitt ansikt ville fylle avisens førsteside og trygle for mitt liv? Er et menneske mer verdt fordi vedkommende har noen som sørger over dem? 

Side 47.

Elsker fargene på omslaget: Lilla, blått og 

sølv. Bildekilde: Bokelskere.no

Det er alltid ubehagelig når en får en bok av noen, i gave, eller en anbefaling eller som et lesereksemplar og du finner deg selv sittende der etter endt lesning og synes ikke boken når helt opp til din standar, den faller ikke i smak, treffer deg ikke.

Jellicoe Road er ikke så ille, leseropplevelsen var god og jeg synes den har mye fint i seg. Utfordringen min nå er å skrive hvorfor jeg ikke har falt for den samtidig som jeg trekker frem det jeg synes som gjør den til grei ungdomsbok.

Akkurat dette, at det er en ungdomsbok er spesielt da jeg ikke merket det før siste halvdel. Jeg hadde hørt rykter om målgruppen, ungdommer, men jeg forsto det ikke. Dette er jo fint, her er det dype følelser og alvorlige temaer som rusmisbruk, bitterhet og oppdragelse. Så kom kjærligheten og jeg merket det med en gang: Ungdomslitteratur. Som jo ikke er noe negativt, men som jeg ikke er målgruppen for.

Første halvdel altså, det syntes jeg er veldig bra. Andre halvdel? Ikke like bra, da falt jeg litt utenfor og levde meg ikke inn i fortellingen og heller gikk tilbake til å være en leser utenfor permen.

Jellicoe Road er en mystisk roman med mange hemmeligheter og mysterier. Forfatteren forklarer heller for lite enn for mye og tidvis når det henvendes til ting som har skjedd i fortiden har jeg på følelsen at Jellicoe Road er bok to i en serie og ikke en roman som står alene. Det er forvirrende i begynnelsen da det er mange navn å holde styr på. Det er også flere steder og bygninger som nevnes som jeg må lage meg et mentalt kart over. Det tar tid å flytte inni historien, det tar tid å flyte inn i historien. Det er nok meningen det skal forvirre men i stedet for å gjøre meg nysgjerrig eller gjøre det spennende blir jeg litt irritabel.

Visse mennesker leser aftenbønn om kveldene. Det gjør ikke jeg. Jeg sier alltid den samme regla. Jeg heter Taylor Markham. Jeg bor på Jellicoe Road. 

Side. 56


Taylor er det mange vil sette i bås og kalle et problembarn. Hun går på Jellicoe Skole. Der er hun elevhjemsleder for de yngre elevene i deres studenthus, 50 elever i alt. Det er mye ansvar. Til tross for at hun er elevhjemsleder er hun fortsatt student, men det nevnes ikke noe om skoletimer eller lekser. Faktisk tror jeg ikke det nevnes en eneste gang at hun er i et klasserom. Hmmm. Dette forsto jeg aldri.

Moren hennes forlot henne på brutalt vis på et fremmed sted (Jellicoe) da hun var liten. På så mange måter har Taylor det bedre på skolen hun bor på enn hun noen gang hadde det med moren som hun ikke aner hvor er. Likevel, forståelig nok sliter hun med vonde minner, savn og stor bitterhet. Mamman min kunne bare prøvd å forlate meg, jeg hadde hatet henne for evig og alltid, og aldri sluttet å savne henne.

Skolen har tre elevhjem med hver sine elevhjemsledere. Alle sammen bor på skolen. Dette gir meg melankoli. Harry Potter, hallo! Hvert år, til en bestemt tid, utføres det en leken krig mellom kadetter som besøker Jellico, elevene på skolen og ungdommer som bor i Jellicoe men ikke går på skolen (?), også kalt Jelliker.

En person som vi sjeldent møter i romanen men som snakkes om hele tiden er Taylors eneste forbilde: Hannah. En som i praksis jobber på skolen med ungdommene og som Taylor bor hos i perioder i ferier og slikt. Fortiden til Taylor holdes skjult for henne av de voksne i fortellingen men jeg forstår aldri grunnen til alt dette hemmelighetskremmeriet. Unødvendig. Men uten hadde det vel ikke vært noe plot.

Hovedpersonen vår plages av mystiske drømmer. Hun føler seg kontant jaget uten å vite hvorfor. Den mest åpenbare årsaken til følelsene kan være den pågående krigen om territorium mot kadettene og Jellikkene; men den krigen taes ikke særlig seriøst og er mer lek enn alvor. Likevel opplever hun sterk angst og uro, stakkars. Hun jager gjenferd uten å vite det selv.


Som skrevet lengre oppe er det tema som oppdragelse, oppvekst, savn, bittherhet og ensomhet. Store følelser i en ung kropp. Det er klart det er fengslende.

Jeg opplever Jellicoe Road som 100 sider for lang, tidvis blir det langdrygt og jeg kjeder meg. Til tross for at jeg er feil målgruppe har det vært en fin leseropplevelse. Romanen har mye godt å by på selv om jeg, som alltid, finner noe å plukke på; som for mange sider, unødvendig mystisk og litt klein kjærlighet.

Jeg kommer til å gi romanen videre til Kine så hun kan få lese den. Vet hun vil like den, ikke minst vet jeg hun kommer til å gråte ekte tårer på slutten og det fryder meg. Jeg er litt ond på den måten.


Jellicoe Road av Melina Marchetta
Oversatt av Johann Grip
Utgitt på norsk av Heinesen Forlag
293 Sider
ISBN978-82-8177-032-4
Kilde: Lesereksemplar fått av Heinesen Forlag (tusen takk!)

Melina Marchetta. Bildekilde.

SHANTARAM - ET LANGDRYGT, INDISK EVENTYR

STJERNENE SKINNER FORDI DE ER FULLE AV HEMMELIGHETER.

- Side 757.

Shantaram er en bestselger verden over og er oversatt til 20 språk. Filmrettighetene er kjøpt, i følge IMDB er filmen under utvikling og det har den vært i en tid nå. Det går rykter om Johnny Depp som produsent.

Shantaram lå helt øverst i huskelisten min, også kjent som leselisten min på hjemmesiden til biblioteket; det er grunnen til at Shantaram er med i listen over lesemål 2014.

Hovedpersonen vår har rømt fra fengsel i Australia og er landets mest ettersøkte mann. Han satt i fengsel for flere tåpelige bankran, han er en tidligere heroinmisbruker. I fengsel blir han heftig torturert av fangevaktene og han holder det ikke ut. Han rømmer hit og dit men ender opp i India og i stedet for å bevege seg videre som han bruker etter en tid blir han der; han forelsker seg hodestups i byen Bombay, han beskriver byen som en henne og sier han elsker henne, han er hjemme. Det er Bombay men så er det også en annen kvinne med navnet Karla, navnet nevnes tidlig i hans tilbakeblikk, du gjøres oppmerksom på navnet, du venter det, ser etter det.

To observasjoner gjorde jeg meg før hundre sider er gått. Oversettelsen til norsk er rar og vår hovedperson som har funnet seg et falskt navn, Lindsay, er en dårlig mann. Det føles motstridende, på den ene siden er han en varm, hjelpsom, omtenksom mann som behandler mennesker med respekt; på en den andre siden er han er kriminell som selger dop, er voldelig, har reist fra datteren sin og lyver.

Det første kapitelet er på trettini sider, jeg er ikke spesielt glad i lange kapitler, jeg er glad i lange bøker men kapitlene foretrekker jeg korte. Solar av Ian Mc Ewan har ikke kapitel i det hele tatt!

Lindsay er gift, han har en datter og nå har han mistet livet til dop, kriminalitet, fengsel og flukt. Han er miserabel og lever dag for dag. Den første dagen i Bombay møter han en guide, Prabaker, min favorittkarakter. Han har verdens største smil og de morsomste kommentarene. I flere uker viser Prabaker Lindsay rundt i Bombay, han viser ham de mørke og fine sidene av verdens mest levende by. Men Shamtaram føles ikke levende, det føles falskt, alt er så scenesatt, både samtaler og kulisser. Det føles ikke ekte. Hans forelskelse for Karla er klisjefylt og det eneste som kanskje føles ekte er hans kjærlighet til byen. Den tror jeg på. Historien virker ikke troverdig og det til tross for at den er basert på virkeligheten.
Prabaker lærer Lindsay språk og skikk. Lindsay er lærevillig og blender raskt inn i Bombays byliv.

Forfatteren prøver å bevge meg, røre meg, gi meg et sterkt inntrykk jeg vil huske lenge. Det går ikke, jeg er ikke rørt, jeg gråter ikke tårer over boksidene. Den varme humoren faller jeg for da, den er fin. Shantaram tar oss med over hele India, den tar oss med i den indiske, fattige landsbyen og den tar oss til Afghanistan. Det er for mange sider som skulle vært kuttet, det blir for langt, det blir for kjedelig. 3 ganger måtte jeg forlenge lånet på biblioteket. Bøker som Balansekunst, Tusen strålende soler og Drageløperen gjør det Shantaram ikke får til, de rører meg og de husker jeg. Den varme humoren, den skal jeg huske da, den er god.

Fosterkattene mine akkurat nå.

Shantaram av Gregory David Roberts
Oversatt av John Erik Frydenlund
ISBN 9788275472876
909 sider
Forlaget Press
Kilde: Lånt på biblioteket

En smakebiten på en søndag #24 Shantaram av Gregory David Roberts

Shantaram leste jeg ut den tredje juni. Det er en bok som 'alle' har lest. Det viser seg alltid med slike bestselgere at jo, det kan virke som alle har lest de men når det kommer til stykket har ikke en eneste person jeg har snakket om Shantaram med - lest den. Eller hørt om den.
Så om du ikke har lest Shantaram: slapp av, ta det med ro, du er garantert ikke alene om det.


Shantaram er boka som har ligget lengst på leselisten min inne på nettsiden til mitt lokale bibliotek. Og som jeg alltid skriver etter å ha lest en bok som lenge har vært på leselisten: det er så tilfredsstillende.


Shantaram er en lang bok på litt over 900 sider. Om jeg anbefaler den? Nei. Jeg ble ikke skuffet eller overrasket, den leverer der den skal. Men dette er langt fra en perfekt roman og en merker som leser at dette er forfatterens første utgitte verk. Oversettelsen er heller ikke så god.
Shantarams sterkeste side er varmen i karakterene som blir beskrevet og humoren.

Akkurat nå har jeg hoppet av toget som er min planlagte leseliste, og tatt frem den siste novellesamlingen til en av favirittforfatterne mine: Etgar Keret. Den er jeg snart ferdig med - på mindre enn to hundre sider og lettlest som den er, og utrolig god - er ikke det noe rart. Etter en murstein som Shantaram har jeg ingen betenkeligheter med å hoppe av leseliste-toget i noen dager og lese akkurat det jeg vil lese. Noe jeg svært sjelden lar meg selv gjøre.

En lang smakebit, en av mine favoritter fra hele romanen, som gir et bilde av både den gode humoren og karakterene som er beskrevet med kjærlighet:

Jeg ytte ikke noen som helst motstand, jeg bare kollapset på leiet mitt, denne første natten i slummen.Sju timer senere, det kunne vært sju minutter for min del, våknet jeg med Prabakers ansikt over meg. Jeg blunket, jeg myste, og skjønte at han satt på huk med albuene på knærne og hodet i hendene. Til venstre for ham satt Johnny Cigar. Til høyre så jeg Jeetendra. 

«God morgen, Linbaba!» sa Prabaker overstrømmende. «Jeg må si du virkelig har en fantastisk snork. Så høy og fin! Som en ungokse i denne skuren din! Johnny synes også det.» 

Johnny nikket, han var enig. Jeetendra vagget på hodet.  

«Gamle Sarabai har veldig fin kurering for snorker,» kunne Prabaker opplyse. «Hun kan ta veldig spiss bambusspiss, lang som fingeren min her, stikke den opp i nesen din, og så har du ikke snork mer. Bas! Kalaass!»

Jeg satte meg opp på teppet og strekte stølheten ut av rygg og skuldre. Ansiktet og øynene var fortsatt grimete etter brannen, og jeg kunne kjenne at håret var tjukt og stivt av røyk. Morgenlyset skar inn gjennom hull i veggene på skuret. «Hva er det du driver med, Prabu?» Spurte jeg irritert. «Hvor lenge har du sittet og sett på at jeg sov?»

«Å, ikke så lenge, Lin. Bare som en halvtimer eller slikt.» 

«Det er ikke særlig høflig, vet du,» sa jeg mutt. «Det er ikke pent å se på folk når de sover.»

«Da beklager jeg den, Lin,» sa han lavt. «Her i vår India kan vi se alle sove, noen ganger. Og vi pleier å si at ansikten, når de sover, er venn med verden.»

Ha en god søndag!