Fjas

Det kiler i hodet, det føles som hodet oppdaterer seg hver gang det går et lyn gjennom cellene, som elektrisitet. Det regner ute, det føles herlig. Jeg visste ikke jeg hadde glemt regnet og den fuktige, varme asfalten. I leiligheten ligger bøkene stablet oppover veggen, en dame vil kjøpe den svartmalte kommoden min, ullteppet er pakket vekk, naboen fortsetter å spille høy musikk. Vil jeg noen gang komme meg bort fra dette ørneredet, jeg tror ikke det. Jeg krysser av dager på kalenderen, ser etter dager å se frem til. Jeg teller bilder, teller antall neglelakker i kjøleskapet, teller antall kapitler jeg har igjen å lese i Anna Karenina,  teller CD-plater, tar de frem, tørker av støv, finner sommerplatene, finner blues, finner metal, finner pop. Teller antall ubesvarte anrop på telefonen, tenker på da du ringte på natten, nærmere morgenen. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, jeg tror ikke på tilfeldig ord. Jeg finner meninger og skjulte løgner i blikk som blinker og viker. Jeg så dere på butikken og jeg så ikke på dere. Jeg pakket melken, kyllingen, smøreosten, knekkebrødet, Rizla og en sjokoladeplate i plastikkposen. En ekstra pose til overs, en jeg ikke trengte der og da, en jeg trengte senere til å kaste søppel i. Hun som sitter bak kassen er tykk, tykkere enn meg; det gjør meg glad. Jeg samler på mennesker som veier mer enn meg; jeg tror dette gjør meg til en dårlig person. Jeg teller ikke de som veier mindre, de som er slankere, tynnere- av den enkle grunn at de ikke får det til, ikke at de ikke veier mindre, det er lett, nå veier jeg mer enn på lenge; det jeg skriver er at de får ikke til å være tynn på den riktige måten. De får det ikke til å se bra ut. De kler seg feil eller sminker seg i feil farger. De har husket å stille seg på vekta men har glemt å ordne håret. De teller jeg ikke fordi de ikke får det til. Tykke mennesker kan være fine men alt for tynne mennesker kan ikke være fine. Det er en skille, en linje og når den er passert er det ikke vakkert. Forsiktig nå, forsiktig nå med å legge ord på tanker det tar deg to sekunder å tenke forså å glemme dem uten å lagt noe mer i det og som nå dukker opp mens den svarte streken på arket blinker på skjermen. Kvitteringen tok jeg i mot, la den i lommeboken, glemte meg først og la den i posen. Tok meg tid til å grave den opp og legge den på rett sted. Jeg holder regnskap. I bakgrunnen prater dere, han skryter av antall timer i strekk han har drukket i helgen og alle stedene han var på, hun prater med men jeg vet ingen liker deg. Hun var like ivrig etter å slippe å se deg som meg. Jeg sa ikke hei sann! til deg, følte ikke for å prate fjase mase, følte for å gå hjem over brua, føle vinden blåse så hardt at lua og hetten nesten detter av. Det var han jeg ikke orket å se og det gikk utover deg fordi dere sto for nære, fordi han pratet høyt fordi han ville jeg skulle se. En uke etter frisøren føler jeg meg fin på håret, resten av tiden bruker jeg alltid lue. Om jeg ikke er fin på håret, korrigerer: ikke føler meg fin på håret: da skjuler jeg det. Jeg tar meg selv i å sovne med luene på om natten. Det er deilig helt frem til det er for varmt ute. Du ringte meg på telefonen om natten og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Er det virkelig over for oss? Vil jeg noen gang se deg igjen? Jeg tror ikke det. Andre spør etter deg og jeg smiler og nikker og tenker at om dere faktisk er oppriktig interesserte ring eller send en meldning til vedkommende selv da. Dette sier jeg faktisk også, i en vennlig tone så klart: send på en meldning da vel! Alltid hyggelig det vet du. Det er de aller fleste enig i eller så sier de at de føler seg så dum for det er så lenge siden. Da svarer jeg at det er desto større grunn til å gjøre det og vips har jeg sluppet unna noe som fort kunne ha blitt kleint. Ikke for meg, ikke for dem, men for oss alle. En annen drikker seg alltid alt for full og kliner med alle i fylla. Hun er eldre enn meg men ikke like smart. Hei sier hun til folk og hilser på nye og gamle fjes forså å stikke tunga ned i halsen på dem rett etterpå, menn som kvinner. Hun var redd jeg skulle ta fyren hun holdt på med, det fikk jeg vite senere. Det forklarer hvorfor du sa du skulle beholde barnet hans. Jasså sa jeg, gratulerer. Flott tenkte jeg, enda et uplanlagt barn til verden. Hva er det med mennesker som hater å planlegge noe som helst. Senere fikk jeg vite det, at fyren hennes likte meg, han satt visst og så på bilder av meg sa en annen, hun sa hun ikke fikk lov til å fortelle til noen at de holdt på. Hemmelig sa han. Alt dette dramaet og jeg har ikke engang deltatt. Tar et par glass og drar hjem. Sier hadet til de jeg er glad, sier hadet til de jeg ikke er glad i. Jeg er hyggelig. Senere sa hun ene at hun aldri var gravid. Hun bare løy. Løy for ingenting siden jeg ikke visste noe som helst og ikke var interessert i noe som helst. Hjelpes. Her står jeg og nyter et iskaldt glass vin eller en cider eller en øl som jeg egentlig ikke liker men drikker likevel fordi det er så himla enkelt å bare Heyy, en øl. En øl dør med en gang, et glass vin lever for alltid. En gang møtte du ikke opp for det var for mange mennesker sa du. Noen uker senere ville du ikke treffes fordi du ikke klarte å være med få personer om gangen, enklere med mange om gangen sa du. Hjelpes sier jeg igjen. Senere hørte du ikke fra meg og kastet ord som at det var så av og på med meg. Jeg blir helt forvirret av mennesker. Det er helt slitsomt å bare skrive om dem. April har vært en stille måned men jeg klager ikke. Det er selvvalgt. Jeg ser frem til mai. Hva om de jeg skriver om leser dette. De hadde ikke en gang visst det var de selv de leser om. Det er det farlige med å oppføre seg dårlig: noen kan finne på å skrive om det. Og siden april har vært en så stille og deilig måned hadde jeg ikke noen annen inspirasjonskilde og da dukket gørra opp, gørr jeg ikke har tenkt noe på før nå, før den svarte streken blinker på arket på skjermen. Håper de leser dette, la det være noen andres tur å være sint eller forbauset over andres oppførsel. Hvorfor skal jeg alltid oppføre meg så bra. Nei nå altså, nå må folk passe seg. Jeg skal begynne å skrive alt som ikke faller meg i smak, jeg skal skrive dikt som Bukowski om de som gjør oss forbannet. Bukowski hadde forstått det: alt er en god historie. Det er informasjon å finne overalt. Om du selv ikke er spennende nok kan gørra til alle andre duge å skrive om. Det gjør oss skribenter til dårlige personer men om man ikke lider for kunsten er ikke kunsten bra. Man får tåle at personer ikke liker en. Kanskje er ikke det jeg skriver her sant en gang. Det kan være jeg har funnet på det. Fordi klokken er halv elleve på kvelden og jeg utsetter å lese Anna Karenina. Jeg tenner en røyk, skaper historier i hodet eller fra virkeligheten. Puster inn puster ut. 

Det eneste som er sant er at det regner ute. Drypp drypp drypp. Det lukter godt og i nesen kiler mentoltobakken. Jeg er kald på tærne, tror det er fordi sokkene er hvite- ikke svarte. Nå skal jeg gå og tisse, rulle en ny mentolrøyk og lese Anna Karenina. 9 % å lese igjen. Jeg skal bli ferdig før mai.