Smakebit på en søndag #22 SOLAR av Ian McEwan

Når jeg deltar i smakebiter, gir jeg alltid smakebiter fra bøker jeg nylig har lest ferdig. Dette gjør jeg så jeg kan velge den smakebiten jeg liker best av alle jeg har markert med klisterlapper på sidene. Smakebiten er fra den morsomme romanen Solar av Ian McEwan. Det var mitt første møte med ham (Ian) og det falt i smak. Han har gitt ut en hel del romaner, men slik jeg har forstått det er det ikke typisk for ham at de er spesielt morsomme. Det er Solar. Som jeg forresten plukket fra søpla til Norli. 

Smakebiten jeg deler er lang. Jeg kunne kuttet den, selv om den da ikke er like morsom. Derfor gjorde jeg ikke det. Den avslører også en av de mest (!) spennende sekvensene i romanen så om du planlegger å lese boka må du velge om du vil vite nå eller ikke. Altså, AVSLØRING OPPSTÅR. Beard har takket ja til en gratistur til Svalbar:

Til tross for utsiktene til å bli spist levende vant verdigheten frem, og de bare jogget lett bort til doningene. Da han var fremme ved sin, visste Beard hva som ventet ham. Alt ved denne reisen hadde rottet seg sammen for å ta knekken på ham. Hvorfor skulle lykken snu seg nå? Han trykket på knappen. Ingenting. Greit. Så la senene bli revet løs fra knoklene. Han forsøkte igjen, og enda en gang. Det var skyer av blå eksos og høye brøl rundt ham, omsider et ekte uttrykk for helhjertet panikk. Halve gruppen var allerede på full fart mot båten. Redde seg den som kan, det var det som gjaldt. Beard kastet ikke bort krefter på å banne. Han dro ut choken enda han visste at det var dumt, for motoren var fremdeles varm. Han prøvde igjen. Og nok en gang skjedde det ingenting. Han kjente bensinlukt. Han hadde kvalt motoren og fortjente å dø. Nå hadde alle de andre dratt sammen med guiden, og Beard bestemte seg for å innrapportere Jans pliktforsømmelse til Pickett eller til Norges konge. Opphisselsen fylte brillene med dugg, og som vanlig frøs duggen til is. Så det var meningsløst å se bak seg, men han gjorde det likevel og så frossen damp og et glimt av fjordisen i ytterkantene. Det var rimelig å anta at isbjørnen fremdeles var på vei, men han hadde tydeligvis undervurdert farten den holdt, for i det øyeblikket kjente han et hardt slag mot skulderen. 
I stedet for å snu seg og få ansiktet revet bort heiste han skuldrene og ventet seg det verste. Hans siste tanke - at han i sitt skjødesløst uendrede testamente etterlot seg alt til Patrice så Tarpin kunne overta det - ville ha vært en trist en, men det han hørte, var stemmen til guiden. 
«Jeg skal starte den.»
Nobelprisvinneren hadde trykket på bryteren til frontlyset. Motoren startet ved første berøring. 
«Kjør,» sa Jan. «Jeg følger like bak deg.» 

- Side. 86.