Jeg grubliserte ofte på å gifte meg i denne tiden. Det var vondt å slite alene, og det var slett ikke mangel på friera. Men nei, jeg hadde sverget på at barna mine ikke skulle få stefar. En stefar blir aldri far, sa jeg til meg selv. Kjemp videre alene! Kjemp for alt hva du har kjært.
Side 70.
Det er en opplevelse å få lese disse historiene om et liv i fattigdom og strev. Anna forteller med humor og latter. Jeg ler så jeg griner når jeg leser, til tross for det er mye vondt som er blitt gjort med Anna.
Hun bodde midt i ødemarka, langt nord i Norge, med mange barn, helt alene. De var fattige men Anna var lykkelig likevel. Med alle barna føler hun seg rik. Hun innehar så mye kjærlighet og omtanke for andre.
Som barn var hun plassert i fosterhjem. Der fikk hun mye bank. På den tiden var det vanlig å disiplinere barn med hard hånd. Men jeg vil si at det de gjorde med Anna var mer enn disiplin. Hun sier selv det var ondskap. Men Anna kunne ingen temme. Hun tok igjen når hun ble sterk nok. Hun var rapp i skjeften og hadde et overlevelsesinstinkt som holdt henne i gang.
Som voksen tar hun inn flere fosterbarn inn i hjemmet sammen med den store barneflokken hun har selv. Hun forteller at sine egne barn fikk bank når det måtte til, men fosterbarna rørte hun ikke. Hun sier til barna sine at dere har hverandre, de har ingen. Hun husker godt behandlingen hun fikk som liten.
Hun forteller med glimt i øynene og latteren sitter løst.
Dankert-Anna fant jeg i kjelleren til foreldrene mine da de flyttet fra hus til leilighet i en annen by i to tusen og tolv. Mens jeg satt og plukket hvilke bøker jeg ville arve sa tanten min: Dankert-Anna må du ikke legge bort, Heidi. Den er bra. Og det kan jeg nå bekrefte, den er styggbra!
Jeg trodde først ut fra omslaget at Anna var en dranker, en som drikker. Det var hun ikke! Boka leste jeg i to økter på mindre enn tjuefire timer. Umulig å legge fra seg, hundre sider er alt for lite.
Fortellingene til Anna er fantastiske og humoristiske. De vil jeg aldri glemme.
Dankert-Anna av Arild Mikkelsen
H. Aschehoug & Co 1977
ISBN 82-03-09115-6
106 Sider
Kilde: Min egen, arvet
 |
| Fosterkatt Lego. |
høres ut som en bok verdt å få med seg ja :)
SvarSlettJa, absolutt! Rast lest men aldri glemt. :-)
SlettDenne boken leste jeg mens jeg fremdeles var barn. Jeg leste mye og "raidet" alltid bokhyllene der jeg var på ferie. Da ble det mest voksenromaner jeg fant, med noen godbiter som denne gjemt innimellom :-) Jeg hadde glemt den, så takk for at du minnet meg på den!
SvarSlettArtig å høre om lesevanene dine da du var barn. Imponerende at du leste voksne romaner, jeg synes jeg ser en liten Astrid Therese sitte å lese Dankert-Anna og tykkere romaner. Dankert-Anna gjør seg godt også for barn, spesielt høytlesning tror jeg den er knall som.
SlettÅh, det er så fint med sånne litt tilfeldige bøker som viser seg å bli favoritter!
SvarSlettJa, hurra!
SlettBurde helt klart blitt filmatisert.
SvarSlettEnig!
SlettJeg har lest boken mange ganger. Blir inspirert til å gjøre mer med livet og mulighetene jeg har. Jeg er oldebarnet til Dankert-Anna og boken har vært en fin måte å bli kjent med henne på.
SvarSlettHei! Takk for fin kommentar. Så artig at oldebarnet hennes legger igjen en hilsen under her. Forstår godt du har lest boken mange ganger. En utrolig historie oldemoren din har levd. Ønsker deg en fin dag!
Slett