DILLER I MARS OG APRIL

Diller ja, ehh! På siden av skapet mitt, som er vendt mot siden av pulten min på mitt lille, trange, klaustrofobiske soverom er det hengt opp en avrevet lapp med linjer. På den står det diller jeg noterte ned underveis i mars. Der har jeg skrevet:

• Vaffel

Dette husker jeg. Posevaffel. Det smakte grusomt. Jeg hater meg selv.

• Fast And Furious-filmene

I løpet av tre dager så jeg og Kine alle seks filmene. Det var intenst. I april dro vi og så den siste på kino. Den var bra. Da vi sto på parkeringsplassen i kjelleren etter filmen kom to ungdommer i en gammel, stygg Volvo, klinka til på gassen og prøvde, ha ha, å sleive seg lekkert i svingene under i parkeringshuset. Ha ha lo vi, Det der imponerer ikke oss som har sett syv Fast And Furious-filmer på kort tid. Ingenting imponerer oss på veien lenger.

• Gå på kino.

Jeg så to filmer i mars. Hadde som vanlig ikke råd til det.


Flere diller skrev jeg ikke ned i mars. I april skrev jeg ikke ned noen diller i det hele tatt. Jeg husker ikke mye fra mars og april. Dagene bare gikk. I april har jeg så og si ikke gjort noe tror jeg. Bodd i en hule kanskje. I påska var jeg syk og det tålte jeg ikke. Jeg var så STRESSET. Jeg våknet og la meg med panikkangst og ringte mamma og gråt på telefonen fordi jeg aldri ble frisk og jeg hadde ikke tid, hikst hikst. Ikke hadde jeg råd til å gå til legen å få medisiner heller.

Jeg husker jeg fullførte et jobbintervju, gikk med nerver i halsen, gråt når jeg pratet med venninner fordi jeg syntes livet var så vanskelig. Så fikk jeg jobben og ventet og ventet på å komme i gang. Da dagen endelig kom slo kroppen seg vrang og jeg var i tillegg helt utslitt av all ventingen og pratingen. Så jeg takket nei, til slutt, sto på kravene mine og fortsetter der jeg jobber nå.

Hvordan normale mennesker våkner uten å være livredde er meg et mysterium. Mars og april har bare vært nerver og tårer og høy puls. Utslitt. Jeg har ikke gitt opp og er med godt mot. Men alle som kjenner meg regner ikke med meg lenger. Jeg møter ikke opp til avtaler og er evig lei for det. Men jeg er gummi. Gummi på tur med hund som har flyttet inn. Hunden er like nervøs som meg og bjeffer på alt og alle. Den nervøse holder nå på å trene den enda mer nervøse i å være trygg når den er ute blant folk. Det tragikomiske er at jeg er absolutt ikke trygg ute blant folk og er helt enig med hunden og har mest lyst til å sette meg ned på rumpa og bjeffe med ham.
Men det går da fremover. Vi snorker unisont, hviler oss begge to når vi ikke er ute og øver oss på å befinne oss i en verden med ting og mennesker vi ikke liker. Husarbeid blir totalt oversett. Det er bare senga som blir skiftet på jevnt og trutt. Med våren kom lyset og jeg myser med øynene og later som om jeg ikke ser de skitne veggene som brukte å være hvite. Kosten og feiebrettet blir tatt i bruk i stedet for støvsugeren. Oppvasken taes i skippertak der det stables i tre meter i høyden på benken for å tørkes.

Livet går sin gang. Hvordan vanlige mennesker våkner uten panikk er meg et mysterium. Jeg er redd hele tiden.

Men noe må jeg ha gjort i april. I følge IMDB har jeg sett femten filmer. Jeg har lest noen bøker. Knut Hamsun og Anne Franks dagbok. Nå leser jeg min første bok av Lars Saabye Christensen, den er svart som faen. Jeg bruker å like tragikomiske bøker, svarte bøker; men denne er faktisk for mye for meg. Jokeren heter den.

Funnet på Tumblr. Slik har jeg det ikke hjemme.
Her er det lite og trangt. 

Ååå om jeg bare fikk det til! 

På innsiden ser jeg slikt ut. 

"Jeg kommer bare frem for å gå tur hvis jeg slipper å ha på
meg sele, og hvis du lokker meg frem med leverpostei."
Du skal få leverpostei, men sele må du ha. Når selen er på løper han til
døren. Han elsker å gå tur men er veldig sta angående selen som
ikke gjør vondt og som tar 2 sek (!) å ta på. Raring..

Slik ser jeg ut på innsiden #2.

Tøysko og skog er sant. 

Når jeg er ute får jeg ligge på bord. 

Slik ser jeg ut på innsiden #3.