PÅ VEGNE AV VENNER AV KRISTOPHER SCHAU - LEST I EN SITTING

Soundtrack: 

1. Lonely Girls av Daniel Nordgren 

2. Loneliest Person av The Pretty Things

Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli. 

Fra side 14.


I flere år har boken På vegne av venner vært på leselisten min. Det er en av de bøkene det føles som alle har lest bortsett fra deg selv. Da Berit bak bloggen Bøker & bokhyller la igjen en kommentar i bloggen min der hun siterte fra På vegne av venner bare måtte jeg dra og lånte den på biblioteket. Og slik snek den seg ganske mektig frem i lesekøen, og glad er jeg for det!


Dagen jeg begynte å lese På vegne av venner var første dag med mensen. På side tjuetre begynte jeg å grine. Ærlig talt. Uff. Boken overrasker med sin milde stemme og følsomme tema. Ikke minst den følsomme fortelleren. Kristopher leser i avisen og ser dødsannonsene som inviterer i begravelser. De som ikke har venner eller familie som kan ta seg av begravelsen får hjelp av det offentlige. Når det er det offentlige som holder begravelsene står det "På vegne av venner". Spesielt. Kristopher blir nysgjerrig på fenomentet og bestemmer seg for å delta i begravelser til totalt ukjente mennesker der de har mindre enn tre deltakere. Er det flere enn tre mennesker i begravelsen drar han igjen. Det er trist hvor mange begravelser det er der det ikke møter opp noen. Bare presten og begravelsesagentene. Det der kunne så lett bli meg for jeg er i grunn ganske glad i hunden, men ikke i folk og det er mulig jeg er veldig sliten når jeg er åtti år og ikke gidder å sosialisere. Mulig jeg bare sitter der og lytter til lydbok (fordi jeg er nesten blitt blind) og går tur med hunden en gang om dagen. Ellers må dem pisse i hagen. Hunden er like gammel som meg. Og dør samme dag som meg. I begravelsen vår kommer ingen. For vi kjenner ingen, eller bryr oss ikke så mye om noen at de står oss nær.

Forfatteren, vokalisten og journalisten.
Bildekilde. 

Kristopher er arbeidsledig, blakk og fryser der han pendler frem og tilbake til de to forskjellige kirkene der begravelsene holdes. Spesielt godt liker jeg å vite han er blakk, og bruker de siste småkronene på boller. Dette ble for meg en veldig menneskelig greie. Kristopher er ikke noe bedre enn alle andre, han er også arbeidsledig, han blir også blakk, han fryser også. Han beskriver sin opplevelse av disse begravelsene og følelsene de vekker i ham.

Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor det er så lurt for meg å gjøre det. Etterpå gjelder det bare å kutte ut mest mulig av det på høyre og gjøre mest mulig av det på venstre. Enkelt. Stryke ut fortløpende etter hvert som ting er oppnådd. 

Fra side 70.


På side tjuetre gråt jeg altså. I løpet av boka lo jeg høyt en gang. Jeg synes det ble litt mye sitering av prestene, det kjedet meg. Avslutningen er tynn; det ble ikke konkludert med noe spesielt. Han sluttet bare å skrive og han sluttet å møte opp i begravelsene når han skjente han ikke tok det inn lenger. Når han følte han ble mer sentral enn den avdøde skulle han slutte. Følge magefølelsen. Han deltok i fire måneder i stedet for et år.

Er det noe jeg lærte fra På vegne av venner er det at om du vil noen skal møte opp i begravelsen din må du begynne å tenke på det nå. Før det er for sent. Du må sette inn arbeidet. Innsatsen. Du må være der for andre og la andre være der for deg. Du må legge merke til andre og du må la andre legge merke til deg selv. Du må være deg selv og du må komme deg ut døra. Alt teller: ta en kaffe, gå en tur sammen, si Hei, smil. Hvis du ikke gjør alt dette er det ikke sikkert noen kommer i begravelsen din. Bare Kristopher.


Jeg leste boken i en sitting, bare avbrutt av påfyll av kaffe og sånn. Den er ikke noe lang og språket er enkelt. Det er virkelig en perle av en bok.

«Kan jeg få lov til å hive på noe jord og si noe?»«Ja, ja, selvsagt!»Han virker nesten letta, men samtidig litt overrasket.«Det kommer jo nok av jord oppå der etter hvert.»Spaden er lang som en peisrake og jorda virker mer som plantejord enn noe som faktisk kommer fra den nyoppspadde grava. Jernteppe. Hva skal jeg si? Hodet er fullstendig tomt, og jeg kjenner et enormt ansvar. Noe sprenger inne i hodet på meg. Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser gjennom meg. Dette er kanksje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder. «God tur.»Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.

Fra side 53.


På vegne av venner av Kristopher Schau
Essay
Forlaget oktober 2009
91 Sider
ISBN 978-82-495-0708-5
Kilde: Låner på biblioteket