VESLE DORRIT AV CHARLES DICKENS - VESLE DORRIT ER EN BITCH

Beklager; tittelen på dette innlegget er misledende; karakteren vesle Dorrit som denne romanen handler om er ingen bitch; ei heller noen dårlig person. Hun er heller det motsatte: en engel. Jeg bare skrev hun var en drittkjerring for å tiltrekke meg lesere. Bedre enn det er jeg ikke. Den massive romanen er utgitt i to deler: Del 1 og Del 2. Bildene til venstre er fremsidene som jeg har skannet. Den norske utgaven som jeg har lest lånte jeg på mitt lokale bibliotek og er utgitt i 1934. Den engelske utgaven ble gitt ut for aller første gang i 1855. Den ble gitt ut i en serie hefter fra 1855 til 1857. Kilde. Min utgave er gammel; siden er tynne som typiske sider i en Bibel; bøkene er små i lengde og bredde, men tykk i høyde. Jeg var redd da jeg begynte å lese, redd det skulle vise seg den norske utgaven er forkortet og forenklet. Den siste romanen jeg leste av Dickens på norsk - To byer - var det. Den gangen endte det med at jeg leste To byer på engelsk og norsk for å være sikker. Vesle Dorrit er heldigvis ikke forkortet eller forenklet. Siden utgaven jeg leste er så gammel er språket gammeldags. Det gjorde leseropplevelsen ekstra utfordrende. Jeg måtte lese ganske mange hundre sider før jeg ble vant og følte det fløt mer.






«Jeg tror, far, at jeg trenger litt tid.»
«Pappa bør en foretrekke som tiltale ord,» sa mrs. General. «Far er nokså vulgært, kjære. Dessuten gir pappa leppene en vakker form. Pappa, poteter, påfulg, plommer, prisme er alle svært gode ord for leppene; særlig plommer og prisme. De vil finne det meget nyttig for dannelsen av vesen og manerer om De somme tider sier til Dem selv når De er i selskap - når De kommer inn i et værelse for eksempel - pappa, poteter, påfugl, plommer og prisme, plommer og prisme.»


Fra side 61 i Vesle Dorrit, Del 2.



Romanen begynner med to menn som sitter i fengsel. Den ene en gentleman, den andre ikke. De er Monsieur Rigaud og John Baptist. Det er en tung roman å komme inn i. Helt fra begynnelsen er det mange karakterer å holde styr på. De første hundre sidene er lite engasjerende, men det ble heldigvis bedre etter det. Hovedpersonen vår Arthur Clennam er svært opptatt av Vesle Dorrit. Hun er fattig. Hun arbeider blant annet som syerske hjemme til moren til Arthur og slik blir de kjent med hverandre. Arthur er sikker på at forretningen til moren og faren hans er skyld i at faren til vesle Dorrit sitter i fengsel. Og siden faren hennes sitter i fengsel bor også Vesle Dorrit der. Ikke bare har hun alltid bodd der - hun er også født der! Arthur Clennam prøver å finne ut sannheten og samtidig hjelpe Dorrit selv om hun ikke ønsker hjelp. Hun er vant til å hjelpe andre, men ikke bli hjulpet selv. Oppmerksomheten han viser henne gjør henne forlegen. Men Arthur er så snill og god; det er ikke lenge til de to er fortrolige venner.
Språket er poetisk. Romanen har en vemodig og melankolsk stemning. Det er en sørgelig verden fylt med milde og gode mennesker. Og noen uærlige skurker. Det som forvirrer meg mest er at det er så mange karakterer; spesielt to eller tre av de mannlige karakterene forvirret meg da jeg trodde de var en og samme person. Herrigud så forvirret jeg var en en tid. Det er også to andre kvinnelige karakterer som vi nesten ikke får høre noe om; men det er de som er de mest interessante og spennende - de jeg har lyst til å vite mer om! Så forsvant de bare. Excuse moi . . . Rude.



Å lese Vesle Dorrit har tatt kjempe lang tid. Flere måneder. Nå er den på nesten tusen sider. Men likevel. Det er en langdryg murstein med mange, mange kjedelige sider fylt med fjas og mas og prat. Jeg leste i en anmeldelse på nettsiden til Goodreads (har ikke link til anmledelsen) at Dickens fikk betalt per ord. Det forklarer hvorfor han skrev så lange bøker . . .  Om dette er sant, vet jeg ikke. Om det er det er jeg ikke overrasket. Fine skildringer, poetisk språk, humoristiske karakterer og store følelser gjør opp for tykkelsen heldigvis. I løpet av de to hundre siste sidene hender det mye uventet som jeg ikke forutså. Det liker jeg! Å lese Vesle Dorrit har tatt lang tid; det har vært en god leseropplevelse, og en mektig leseropplevelse. Dickens har som i alle bøkene jeg har lest av ham satt tålmodigheten min på prøve. Noen karakterer er som i de andre bøkene jeg har lest pappfigurer uten sjel (karakteren Dorrit er en av disse); men det er også de som er interessante med dybde og sjel slik som Arthur Clennam og hans mor med flere! Romanen forteller oss flere historier om å holde ut i motgang og tilgi andres ugjerninger.
Jeg mistenker det vil ta meg et helt liv å fullføre forfatterskapet til Dickens; slik som det til ham tok et helt liv å skrive det.

Med sine nesten 1000 sider hadde det ikke gjort meg noe om boken hadde vært lengre. Det føler jeg nå som jeg nærmer meg slutten. 

Fra mine egne notater. 



Vesle Dorrit av Charles Dickens
Nasjonalforlaget 1934
Original tittel: Little Dorrit
Del 1 har 519 sider
Del 2 har 477 sider
Kilde: Lånt på biblioteket