HARUKI OG JEG AV NILS-ØIVIND HAAGENSEN - JA TAKK

BILDEKILDE: BOKELSKERE.NO

vi snakker om å leve enkelt

jeg liker å legge meg tidlig 

og jeg liker å stå opp tidlig 

(sier Haruki) 

og jeg liker å leve det du kaller 

et ganske beskjedent liv 

jeg treffer ikke venner ofte heller  

jeg har kanskje ikke så mange venner 

jeg går ikke ut så ofte heller 

jeg vet stort sett på forhånd 

hvordan dagene mine blir  

i syv år 

var jeg våken når andre sov 

og sov når andre var våkne 

litt som du? 

så gjorde jeg noen forandringer 

jeg flytta til et rolig strøk 

jeg fant noen rutiner 

jeg bestemte meg for hvordan verden ikke lenger  

skulle være 

men ikke fordi jeg hadde fått nok av den 

jeg trenger verden jeg 

som alle andre 

men jeg trenger ikke at verden  

skal trenge meg 

skjønner du?  

du vil at alle skal like deg  

du anstrenger deg for å bli likt av alle 

også i selskap med de du ikke liker 

gjør du det du kan  

for at de, om ikke du, skal tenke:  

fin fyr  

bra mann  

jeg kunne godt være litt mer  

sammen med ham 

men du kan ikke holde på sånn  

du kan bare ikke fortsette  

i den tro  

at alle verdens mennesker  

en dag 

eller morgen  

skal klemme deg  

en etter en  

og finne seg  

hver sin plass 

i det livet du lever  

å være ung 

er å ha plass til mye 

å være voksen  

er å ha plass til seg selv  

det er ganske fantastisk

Diktet over er det første i boken Haruki og jeg (2010); jeg liker det skikkelig godt. Jeg har lest en diktsamling av han før: Hvorfor er jeg så redd? (2006); den likte jeg også kjempe godt men Haruki og jeg liker jeg bare enda bedre. Jeg hadde ikke planlagt å lese Haagensen nå; da jeg var på biblioteket bestemte jeg meg spontant, der og da, at jeg ville ta med noen diktbøker av ham hjem. Jeg fant faktisk frem bøkene i hyllen selv, det er noe jeg nesten aldri gjør, jeg vet jo alltid hvilke bøker jeg skal låne og lese på forhånd, derfor bestiller jeg dem bestandig og henter dem bare i reservasjonshylla på biblioteket og går hjem.
På Bokelskere.no leser jeg at boka er en samtale mellom Nils og Haruki (på liksom).

Jeg lå i sengen med hunden og leste dikt av Nils.  Jeg kjenner igjen noen av scenene i diktene, for eksempel er en gutt og en jente på et tak i et av diktene - det kjenner jeg igjen fra romanen Norwegian Wood av Haruki Murakami.
Diktene er lette å lese og det setter jeg pris på. De føles lette og ledige. De er også kule. Mange av dem handler om å være ung, i tjueårene. Jeg leste ut boka på en kveld på noen få timer. Bare avbrutt av å fylle på en kopp kaffe og gå en minitur med hunden i miniskogen i byen. Vi gikk ikke så langt; vi gikk en så sykt langt tur dagen i forveien, idag er jeg så stiv og støl. Om hunden er det vet jeg ikke. Han kan nemlig ikke å snakke.



Haruki og jeg av Nils-Øivind Haagensen
Cappelen Damm AS 2010
ISBN 978-82-02-34154-1
73 Sider
Dikt
Norge
Kilde: Lånt på biblioteket

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG