mandag 20. juni 2016

MANNEN OG KATTEN AV NILS UDDENBERG – NEI TAKK




Bildekilde: Bokelskere.no
https://static.bokelskere.no/fc4569827557d3c78d9be4f483601e87bd76a68fcb2d56237e7cb063.jpeg



Når Pusen kommer opp mot ansiktene våre om morgenen, gir meg et slikk på kinnet og maler, tenker jeg på kattemammaen og ungene hennes der de ligger tett inntil hverandre og maler seg inn i trygg samhørighet. Det kommer vår kastrerte pus aldri til å få oppleve. Men jeg får lyst til å male tilbake og svare Pusen med samme trivelige intimitet som hun viser meg. Jeg gurgler litt forsiktig, men mangler de behendige ekstrafoldene på stemmebåndet, og det lyder mest som om jeg snorket.


Fra side 44.



Jeg hadde aldri hørt om denne memoaren før jeg så den på utstilling på biblioteket. Fremsiden er kjempe fin og søt; tittelen likeså. Uten å være på min planlagte leseliste for 2016 – uten en gang å være på den mer generelle leselista på mange tusen titler ble denne boka med meg hjem. Jeg skulle ønske den ikke ble det.



Forfatter Nils Uddenberg (f.1938) er utdannet psykiater. Han og kona lever et komfortabelt liv med barn, barnebarn, hage, hus og mange reiseturer. De er omringet av slektninger på fritiden og har råd til å spandere på dem ferier. Som ung gutt hadde Nils soverommet sitt fylt opp av kjæledyr: fugler, skilpadder, biller, katt og hund. Som voksen var han for lengst lei av å ha ansvar for kjæledyr og følte seg totalt ferdig med det. Han har klart å holde kjæledyrene unna i lange, lange tider. Det var helt frem til denne katten snek seg inn i livene deres, og senere i huset og til slutt til og med opp i sengen. De går inn i sine eldre dager og lever fredelig. En morgen oppdager de en liten tenåringskatt har flyttet inn i vedskjulet deres. Det er på vinteren. Katten sover på harde verktøy. De overser den. De gir den litt mat (men ikke vann eller en ormekur, herrigud) og et pledd å sove på. I mange måneder sover den der i kulda. Deres måte å etterlyse eiere på er å henge opp EN plakat utenfor huset i noen dager. Når det viser seg at den ikke tilhører EN nabo (av alle naboene) fjerner de den plakaten. De ringer politiet og spør om noen savner en slik katt i registeret deres. Det gjør det ikke. De annonserer ikke i avisen. De legger den ikke ut som funnet på internett. De sjekker den ikke for chip med en gang.  De henger ikke opp plakater på matbutikker, kjøpesenter, dyreklinikker, i et større areal i området den er funnet i, i sentrum på stolper, i postkasser. Som tidligere ildsjel i en frivillig organisasjon for hjemløse dyr er det ingenting jeg er så lei av som folk som ikke etterlyser eiere til funnet dyr tilstrekkelig. Det er faktisk ikke så vanskelig og det er ikke så mye jobb. Finner du eier er det vel verdt arbeidet og penger brukt på å finne dem. La meg gjøre en ting klart med en gang: en helt tam og god katt har alltid eier. Antagelig ikke så langt unna en gang; men er den ikke kastrert kan den ha gått ganske langt. Det kan være den er tynn og sulten (gi den mat OG vann) og vært lenge borte fra hjemmet – men er den sånn passelig tam har den alltid en eier.



Det bemerkelsesverdige er ikke at en katt velger å sove bort store deler av livet; spørsmålet er hvorfor vi mennesker ikke gjør det.


Fra side 129.



Jeg synes Nils prøver å skrive sjarmerende og søtt, men jeg synes ikke det er noe sjarmerende og søtt med velstående folk som lar en liten katt sove på redskaper ute i minusgrader. Nils er også tydelig ganske uvitende om katter. Mye av det han skriver stemmer bare ikke. Likevel skriver han som om det stemmer det han konkluderer med. Han lurer f. eks på hvorfor katter har hale. Konklusjonen hans er «Så hvorfor katter har hale, forblir en av deres dypeste hemmeligheter. Jeg er ikke engang sikker på at vitenskapen har et svar.» Fra side 116. Seriøst?! Din idiot. De kommuniserer med den, blant annet. De sender signaler med den til folk og dyr. Den er med på å gi katten fysisk balanse også. Helst skulle jeg sett forfatteren ikke filosoferer over dyrs evne til å være lei seg, til å føle noe, blant annet takknemlighet og mishag. Slik jeg ser det skulle Nils bare holdt seg til å fortelle om forholdet til katten sin, og ikke katter generelt.



Nils og Pusen.
Bildekilde:
http://www.hemmets.se/nils-och-hans-katt-en-riktig-karlekshistoria/



Språket er ikke spesielt godt. En dårlig bok kan være bra på sitt vis om språket er godt. Men språket er ikke godt. Heldigvis blir katten tatt med til dyrlegen etter en lang stund. Der blir den kastrert (herregud, hvor letta jeg ble da), og chipet. Den fikk også en kattedør etter hvert. Den får det bra. Til slutt. Illustrasjonene i boka av Ane Gustavsson er veldige søte og gode. Etter å ha lest denne memoaren må jeg konkludere med at jeg ikke burde «plukke med meg bøker» som ikke er på leselisten fra før. Jeg må holde meg til planen. Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at jeg ikke kommer til å klare det; faktisk er to av de fem bøkene jeg holder på med nå aldri vært på leselisten min.



Mannen og katten – en kjærlighetshistorie av Nils Uddenberg
Illustrasjoner av Ane Gustavsson
Oversatt av Knut Johansen
2014 Kagge Forlag AS
ISBN 978-82-489-1441-9
148 Sider
Sverige
Memoar
Kilde: lånt på biblioteket




  

Jeg har også en 


OG EN 




2 kommentarer:

Trivsel!

IRIS OG RUBY AV ROSIE THOMAS