BLODMERIDIANEN AV CORMAC MCCARTHY - GRUSOM, TUNG OG BRA



Lyspor: Sangen Beetles in the Bog av gruppen War.

Bildekilde

De var skitne og fillete og halvgale.




Fra side 119.






Blodmeridianen kjøpte jeg på posesalg da det fortsatt var Norli i gaten jeg bor i. De holdt på å legge ned - derav posesalget. Mener å huske det kostet 150 kroner posen. Billig! Av Cormac har jeg lest Veien (The Road på engelsk) fra før. Jeg leste den på engelsk. For så vidt også kjøpt på den samme bokhandelen. Tredve kroner tror jeg det var, myk innbindning, skadet av vann. På baksiden av romanen står det "er en usedvanlig voldelig roman". Jeg grudde meg før jeg begynte.  Det står også på baksiden den regnes som Cormac sitt mesterverk. Historien "er bygget på faktiske personer og hendelser" - fra baksiden. Jeg fortsetter å vegre meg til det som skal komme. Jeg er muligens en sensitiv leser. Det sies forfatteren sjeldent gir intervjuer. Det sies flere av karakterene i romanen er basert på virkelige personer som en gang fantes, levde, pustet og - drepte. Romanen ble jeg anbefalt av en jeg kjenner som heter Sven Erik.







Vi følger en guttunge uten navn. De fleste andre har navn - men det er ikke de vi følger. Vi går dit guttungen går. Som oftest rir han.



Å komme inn i flyten var ikke bare lett. Når karakterene snakker markeres det ikke "slik". En må følge grundig med i teksten for å vite når det er dialog eller skildringer. Skrivestilen er spesiell. På side 46 hadde jeg fortsatt ikke funnet rytmen. Etter hundre og noe sider ble det bedre. Da likte jeg stilen godt og var i grunn ganske fengslet.
Det er ikke en roman jeg leste raskt. Mens jeg leste ville jeg føle, se, grunne, lese avsnitt om igjen og tenke. Det er ingen følelser i romanen, det er ingen som er "triste" eller "lei seg" eller "redd for å dø". Det er ingen som "angrer" eller "tviler". Det er ingen som elsker. Bare hater. Hvor er kjærligheten. Den er ikke i Blodmeridianen, det er sikkert.
Glanton og hans menn er leiesoldater ansatt av en guvernør for å holde delstaten trygg, det vil si: tom for indianere. Glanton og gjengen er like kriminelle, om ikke mer (!) enn de uskyldige de jakter på. Likevel blir de tatt imot som helter i byer de kommer inn i. Det er skinnsykt. "Leiesoldater": menn som vet så vidt hvordan å avfyre et våpen, som vet å fyre opp et bål, som behandler dyrene sine helt jævlig, drikker, voldtar og dreper tilfeldig. Flere av dem er etterlyst av loven selv.
De jakter på indianere. De får pengene for hvert hode levert som er skalpert. Om hodene de tar faktisk tilhører en indianer er de ikke så nøye på. Når en meksikaner i følget deres dør skalperer de hodet hans også og får penger for det. "Glanton-gjengen" var en virkelig gjeng som beveget seg i grenseområdene mellom USA og Mexico.
Karakteren som kalles Dommeren er ikke en snill mann, men mot min vilje beundrer jeg han. Han er så interessant.

De streifet omkring i grensetraktene i ukevis på leting etter spor av apachene. Deployert på denne sletten var de reisende i konstant utslettelse, beskikkede agenter for virkeligheten som tok for seg verdenen de kom over og etterlot både det som hadde eksistert og det som aldri kom til å eksistere utryddet i sine fotefar. Spøkelsesryttere, hvite av støv, anonyme i den krenelerte heten. De fremsto fremfor alt som fullstendig formålsløse, primale, provisoriske, uten mål og mening. Som vesener kalt frem av selve grunnfjellet og satt navnløse og uten fluktmulighet fra sine egne luftspeilinger til å ferdes glupske og dødsdømt og stumme som gorgoner gjennom Gondwanalands brutale ødemark i en tid før nomenklaturet fantes og hver enkelt var alle.

Fra side 174.




Romanen består stort sett av naturskildringer. Setningene er enten veldig lange - flere avsnitt - eller veldig korte. Blodmeridianen ble en av de tyngste romanene jeg har lest; den ligger der oppe sammen med Reisen til nattens ende av Louis-Ferdiand Celine. Vi får ikke noen forklaring på hva de gjør og hvorfor de gjør det; en må bare sitte der å tolke og gjette. En må følge med i teksten slik at ingenting bare går en forbi. Karakterene spytter i sanden mer enn de snakker med hverandre. Ofte er det spansk og det er ikke oversatt. Jeg kan ikke spansk så dette synes jeg er slemt. Romanen er beskrevet som akaisk uten at jeg helt forstår det. I anmeldelser på nett beskrives romanen med ord som "meningsløs vold", "brutalitet", "ondskap" - slik ble USA bygget. Alle adjektivene som stadig går igjen i anmeldelsene stemmer. Det er grusomt, og unødvendig og forferdelig. Dette er vel en roman for de spesielt interesserte; for de som liker forfatterens skrivestil, som liker et godt språk. Av en professor ved Yale (det ligger ut på Youtube) forteller foreleseren forfatteren nektet å gi intervjuer eller offentlige forelesninger selv om de var helt blakke - kone og spedbarn - og de måtte spise bønner til middag en natt til.



Jeg kjente faktisk igjen pennen til forfatteren fra da jeg leste The Road, men da mener jeg å huske at setningene var kjempe korte. The Road var jo også kort ; i det minste ikke spesielt lang. Filmen No Country For Old Men som er basert på en roman med samme navn av McCarthy (jeg har ikke lest) har jeg sett to ganger og elsket hver gang. Filmen The Road - boka har jeg jo lest - har jeg ikke turt å se enda. Har litt lyst. Jeg har flere bøker av Cormac på leselisten min og ser frem til å lese de en gang.

Jeg er glad boka ikke er lengre enn den er (litt over tre hundre sider). Det er ondskapen og mangelen på forklaringer som gjør den så tung for meg. For ikke å glemme dyremishandlingen. Så hvorfor lese en så voldelig og meningsløs roman? Er det for språket? Det historiske? For nysgjerrigheten? Fordi den er på 1001-lista? Fordi romanen er "et av amerikansk litteraturs store verk fra det 20. århundre"? Fordi en venn anbefalte den til meg?
For meg ble det på grunn av alle de over.



Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Originaltittel: BloodMeridian
2. Opplag
Innbundet
ISBN 978-82-05-33173-0
Amerika
Kilde: min egen, kjøpt selv
334 Sider
Roman

Jeg har også en

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG