Hokusaihadde sin pensel,sitt fjell og blekk. Denhvite pelsen på toppen avFujiyama: snøen på haletippen din.
Sitat fra et dikt på side 80 i Min døde hund av Joakim Kjørsvik.
Hokusaihadde sin pensel,sitt fjell og blekk. Denhvite pelsen på toppen avFujiyama: snøen på haletippen din.
Sitat fra et dikt på side 80 i Min døde hund av Joakim Kjørsvik.
Man må gjerne snakke om hunder
som om de var barn, men
vokte seg for å sammenligne
andre folks barn med bikkjer.
Du var tre år gammel.
Du veide knappe sju kilo,
ikke et menneske, men
barn nok for oss.
Forlabbene dine var hvite ballettsko.
Når vi ventet på grønn mann,
stilte du skoene i første posisjon.
Det hender jeg våkner av
det korte klynket, og lyden
av noe som minner om en
ransel kastet under en bil i fart.
Trappetrinnene
i oppgangen
er tangenter.
For hvert steg
jeg tråkker,
ules det bak døra.
Tar jeg til tårene, hopper
du straks opp i fanget mitt
og slikker ansiktet reint,
med en slik nøyaktighet
at en skulle tro det gjaldt
ditt eget skitne rumpehull.
På bussholdeplassen
skraper Nana et eller
annet opp fra asfalten.
Fra setet ved siden av meg
ser hun byen rulle forbi.
Tygger tyggis.
Dikt fra side 11 av Min døde hund av Joakim Kjørsvik
Det er ingen som hører deg inne i
teksten. Det er ingen opprinnelige lyder
her inne, bare ekko.
Et skuespill uten besøkende.
Kroppen er et autopoetisk system, full av passasjer og
myke rør. Blod og væske.
kjære du/
det var en annen her, som deg/
for bare noen dager siden/
han tok mange av tingene våre/
det har gjort oss sinte og redde/
det har (for øyeblikket) gjort livene våre bedrøvelige/
når det er sagt/vi vet det er stor urettferdighet i verden/
vi vet at ting burde vært annerledes/
og vi tror ikke at du hadde stått der du står nå/
og lest denne lappen/
hvis du ikke på et eller annet ufrivillig vis måtte/
og vi klarer oss/
tross alt/
men vi håper allikevel at du kan ombestemme deg/
at du fra og med i natt kan slutte å stjele fra andre mennesker/
og leve mer normalt/
men samme hvor du måtte lande;/
vær så snill å ikke skade oss/
og ikke skad andre/
og ikke skad deg selv/
hilsen (navn)
og (navn)
elva i august
en muskel som ligner en himmel
og trærne og gangstien mellom trærne
og ei bro vi gikk under
han var et sted i går
og skal et annet sted i dag
og i morgen, hvem vet?
verden er enkel fordi den den er stor
mennesker vanskelige fordi vi får plass i små senger
på smale rom
bak låste dører
vet du hvor lite et nøkkelhull er?
så skal de si: nå legger vi oss
så skal de legge seg
så skal de ligge inntil hverandre
hodet hans mot ryggen hennes
som to trøtte roere etter en olympisk tusenmeter
så skal han våkne fordi en fot har havnet utenfor
så skal han hente teppet på stua
og legge seg til igjen
og for andre gang huske en snart helt forsvunnet høst
hun satt utenfor hotellet og frøs på beina
han spratt opp og tok seg av det
så fortsatte de bare å sitte
slik de nå fortsetter å ligge
utenfor hverandre
innenfor seg selv
drømmer at jeg er et postkontor
drømmer at
jeg sorterer meg selv
kroppen tar unna
førti tusen brev i timen
den har dype brønner og
åpne landskap
men det at ikke alle er tilstede
betyr ikke nødvendigvis at noen mangler
Daisy leser og leser og regner
og regner
hun synger i kor
hun løper mellomdistanser
hun skifter kjærester regelmessig
enkle forhold
greie brudd
som å skifte nummer på en kodelås
hun er glad i alle dager foruten søndag
hun er glad i alle mennesker
men litt redd de med store svarte skjegg
hun er glad i hunder og katter og
hester og marsvin
hun arver bokhylla til moren
hun jobber deltid
sparer penger og drar
på sin første lange reise bare 16 år gammel
hun kjøper en stor rød trillekoffert
på topplokket skriver hun:
DAISY
hvor drar hun?
Singapore, kanskje?
med båt?
fly
men jeg er redd for å fly
åkei, båt
en stor båt, full av mennesker
med restaurant og nattklubb
og storband
jazz hele veien
og kaldt singaporsk øl
og så vidt litt hav
hun er både veldig våken og varm og trøtt
hun snakker ikke med noen
ei veldig god reise
hun leser stadig flere bøker
hun løser stadig flere regnestykker
hun flyr ute om kvelden
hun liker steder med biljardbord
hun lærer seg flere språk
hun lager parodier og kunstfilmer
og skriver lange brev for hånd
hun ser porno på kino
hun liker den harde sorten
s&m, bondage, dogging
hun liker torden og regn
hun liker sykepleieruniformer
hun liker først hårklemmer så hårspenner
hun må ha noe sånt som 1600 av dem
hun liker å forstå seg på folk
men ikke at de forstår seg på henne
hun har en ganske liten stemme
i en ganske stor munn
jeg hørte noe
om Van Morrison forleden
(sier Haruki)
liker du Van Morrison?
Moondance?
Astral Weeks?
noen fortalte meg at han kaller
de fleste stedene han spiller
for ingen steder
hvor skal du spille i kveld, Van?
ingen steder
og i morgen?
ingen steder
og dagen etter det?
ingen steder
skal dere spille et ordentlig sted snart?
neste torsdag, da spiller vi i London
for Van Morrison fins det
bare noen veldig få steder i verden
alt annet er ingen steder, ingenting
men det betyr ikke at han spiller dårligere
eller legger mindre av seg selv igjen på scenen
på disse ingenstedene
selv når jeg gjorde de enkleste ting
var det som om jeg ikke visste hva jeg gjorde
når jeg tok av meg jakka
når jeg åpna ei dør
når jeg dempa lyset
tok en hodepinetablett
kneppet igjen skjorta
vaska et fat
skubbet senga inn til veggen
jeg kjente ikke igjen bevegelsene mine
jeg forsto ikke kroppen
jeg tenkte at tankene mine
var en annens
og bare fordi
det var midt på natta
jeg mista en hel
vennegjeng på grunn av søvn
(sier jeg)
det kan være en liten vind
en liten bris
inni deg
alle trærne rett opp
bare de to
og vinduet til
og vinduet for
og den første lille holmen
og den andre litt større
med snø
og koppen uten hank
(kopp uten hank er varmere, sa hun
og en følelse av at noe er lenge siden
oppå vinden
som kniplinger
som en kald krok i huset
som sålene dine mot brygge stolpen
og vannet bak
og utover
og overalt)
det skinner gjennom
det farger av
det svetter
og fetter
og når du stryker over det
med hånden
er det gamle, under, kaldere enn deg
og så blir du også litt kaldere
litt eldre