HUN SOM MÅ DØ AV DAVID LAGERCRANTZ

 

Johannes Forsell løp så det dunket i tinningene, og i tankene hans drønnet et helt liv. Men ingenting av det – ikke engang de lykkeligste stundene – bar med seg den minste strime av lys. Han forsøkte å tenke på Becka og sønnene. Men det eneste som dukket opp hos ham, var skuffelsen og skammen i øynene deres, og da han langt borte, som fra en annen verden, hørte fuglene, fremsto de som uforståelige for ham. Hvordan kunne noen synge eller ha lyst til å leve?

Fra side 166.

På baksiden av boka står det dette er finalen. Går ut fra det betyr ingen flere bøker i serien om Lisbeth Salander fra Lagercrantz. Nå . . . vi får se på det. Jeg tenker der det er penger å hente der finner bokbransjen en måte. Men det er altså siste bok ut lest, og jeg var underholdt! Dette er bok 6 i Millenium-serien.

Lagercrantz skiver godt! Både språket og selve spenningen. Men det er noe som er litt trist, men som ikke gjør så mye, og det er at Lisbeth og Mikael føles som karikaturer av seg selv. Det er ikke som i de første bøkene med Stieg Larsson, men hvordan kan det noen gang bli det? Lagercrantz har gjort en god jobb!

Likevel var ingenting enkelt. Han ville ikke leve. Men han visste ikke om han ville dø av den grunn. Håpet hadde bare forsvunnet. Bare skammen var igjen, og det hamrende sinnet som ikke lenger var annet enn en imploderende kraft, et sverd som ble vendt innover, og han orket ikke mer. Han holdt det ikke ut.

Fra side 170.

Så er det det som skjer stadig når jeg leser bøker, og det er at når jeg har kommet over halvveis angrer jeg på at jeg ikke fra starten har skrevet ned navn og stikkord på hvem de er. I Hun som må dø er de så mange karakterer og flere av dem møter vi egentlig ikke, en blir ikke kjent med de på den måten at det fester seg. Åh, hvem var han som ble nevnt nå? Når skal jeg lære?

Slutten og spennings høydepunktet er simpel. Skuffende. En lett løsning på noe av det.

Det er trist det er siste bok. Skulle så gjerne lest flere. Nå har jeg jo lest en skikkelig spenningsbok, og skal roe ned igjen med å fortsette med prosjektet mitt med å lese Bibelen. Holder på med Dommerne i Det gamle testamentet. Ved siden av leser jeg lettere lektyre og det er tegneserien om Lille Sprint. Vurderer å ta frem en Isabel Allende-bok fra bokhylla og lese en roman av henne ved siden av Bibelen også.

Et samfunns verdighet defineres av hvor godt vi tar vare på våre svakeste.

Fra side 234.

Hun so må dø av David Lagercrantz

Gyldendal Norsk Forlag 2019

IBN 978-82-05-49437-4

Roman

377 Sider

Bokkilde: låner på biblioteket 

Kjøpte meg blomster å ha på pulten min på jobb. 
I mangel på en passende vase hadde en kollega et godt forslag!
En finner da løsninger! 

Har også en musikkblogg og en sitatblogg.

De 2 siste

 

De to siste lest er Svanesøstrene av Rabecca Rasmussen (2011) og Mannen som jaget sin egen skygge av David Lagercrants (2017). Den første fra min egen bokhylle (og nå flyttet inn i noen andre sin), og den andre lånt på biblioteket. Sommeren 2021 bærer preg av koselesning (sånn bortsett fra Frankestein (Kindle) og Northanger Abbey (lydbok) som var 2 stykk jeg virkelig arbeidet meg gjennom. 

Denne har stått ulest i bokhylla siden 2012. Vant den i en konkurranse hos en bokblogg som ikke er mer. 

Romanen handler om to søstre og deres barndom og alderdom. Den er fin, og den er utrolig trist. Titelen speiler ikke innholdet. Faktisk har fugler svært lite med historien å gjøre. Terningkast 4. Ganske vondt å lese om barn som går sultne og håpløse foreldre. 

Bok 5 om Lisbeth Salander. Dette er ren underholdning og fungerer godt som det. Også gitt terningkast fire. Lærte ikke noe nytt da ... om livet og sånn. Har igjen å lese den siste i serien og ser den kalles finalen. Den aller siste det da? Frem til en ny forfatter plukker den opp og fortsetter . . .Vet fortsatt ikke helt hva jeg synes om det. Men bøkene er jo spennende.

Status i dag er at jeg lytter til bok 3 om Hellemyrsfolket av Amalie Skram (Storytel - etter andre runde fjernbestilling av lydbok på biblioteket og begge gangene hakk tydde jeg til en mer moderne metode. Elsker biblioteket men akkurat gamle CD-lydbøker er litt sånn katta i sekken. 

Også leser jeg teatermanuset (! Skuespill er vel det jeg har lest minst av så langt i livet) Harry Potter og barnsets forbannelse. 

Jeg har også en Musikkblogg
og en Sitatblogg. 

DET SOM IKKE DREPER OSS

Har faktisk 4 titler å skrive om siden sist: Det som ikke dreper oss av David Lagercrantz, 2 bind om Lille Sprint og jeg har fullførte femte og siste Mosebok! Men en bok om gangen.

Dette er fjerde bok om Lisbeth Salander (om du synes det er greit en annen forfatter fortsetter der en annen begynte med hele tre bøker. Hvis du ikke synes det er greit blir vel dette en slags bok #1 om Lisbeth). Selv synes jeg ikke det er greit egentlig. Så er det ikke like bra som de originale bøkene heller, heldigvis. Men det er ikke dårlig heller... 

Fra notatboken min:

Kommet til side 131 og er forvirret. Et intrikat plott og mange karakterer. Øyner ikke helheten enda. Spyr ut av seg navn på hver en side. 

Videre: 

Kommet til side 185. Så langt bærer det preg av tvangslesning. I boken går alt så tregt, det er vanvittig mange navn å holde styr på. Plottet med datavitenskap og hacking er ikke så spennende. 

Som vanlig i Millenium-universet løser Lisbeths penger alt. Alle problemer og utfordringer forsvinner. Det er for lettvint og kjedelig. Det er lenge siden jeg leste de første tre bøkene (2011 - som jeg leste på en uke til sammen!) men jeg husker at for ei som ikke kunne noe om hacking klarte Stieg Larsson å gjøre meg interessert, og mestrer å gjøre ett for meg dølt tema kult og spennede. Det klarer ikke Lagercrantz. Når det er sagt så er det ikke helt mørkt. Jeg ga boka tross alt terningkast 3 på Bokelskere. 

Det som ikke dreper oss av David Lagercrantz

Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson

Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2015

Første gang publisert av Norstedts Agency i 2015

ISBN 978-82-05-48305-7

483 Sider

Bokkilde: Min egen, kjøpt selv på bruktbutikk (posesalg) 

Har også en musikkblogg og en sitatblogg.

Smakebit på en søndag #18 PIG ISLAND av Mo Hayder

Natt til torsdag fullførte jeg thrilleren ('spenningsboken' på godt norsk, jeg er egentlig i mot å bruke engelske ord og uttrykk når jeg skriver) Pig Island. Det er ikke den første boken jeg leser av Mo Hayder, tidligere har jeg lest Tokyo, Fuglemannen, og Kuren. Akkurat nå har jeg begynt på Ritualer av samme forfatter men smakebiten kommer fra den jeg nylig har lest ferdig. Fra side trehundre og sytti - ni:

People get lines in their head like a record, grooves they move along when they think they know everything they need to know. They stop trying.