De 2 siste

 

De to siste lest er Svanesøstrene av Rabecca Rasmussen (2011) og Mannen som jaget sin egen skygge av David Lagercrants (2017). Den første fra min egen bokhylle (og nå flyttet inn i noen andre sin), og den andre lånt på biblioteket. Sommeren 2021 bærer preg av koselesning (sånn bortsett fra Frankestein (Kindle) og Northanger Abbey (lydbok) som var 2 stykk jeg virkelig arbeidet meg gjennom. 

Denne har stått ulest i bokhylla siden 2012. Vant den i en konkurranse hos en bokblogg som ikke er mer. 

Romanen handler om to søstre og deres barndom og alderdom. Den er fin, og den er utrolig trist. Titelen speiler ikke innholdet. Faktisk har fugler svært lite med historien å gjøre. Terningkast 4. Ganske vondt å lese om barn som går sultne og håpløse foreldre. 

Bok 5 om Lisbeth Salander. Dette er ren underholdning og fungerer godt som det. Også gitt terningkast fire. Lærte ikke noe nytt da ... om livet og sånn. Har igjen å lese den siste i serien og ser den kalles finalen. Den aller siste det da? Frem til en ny forfatter plukker den opp og fortsetter . . .Vet fortsatt ikke helt hva jeg synes om det. Men bøkene er jo spennende.

Status i dag er at jeg lytter til bok 3 om Hellemyrsfolket av Amalie Skram (Storytel - etter andre runde fjernbestilling av lydbok på biblioteket og begge gangene hakk tydde jeg til en mer moderne metode. Elsker biblioteket men akkurat gamle CD-lydbøker er litt sånn katta i sekken. 

Også leser jeg teatermanuset (! Skuespill er vel det jeg har lest minst av så langt i livet) Harry Potter og barnsets forbannelse. 

Jeg har også en Musikkblogg
og en Sitatblogg. 

GJENFERD AV JO NESBØ - HARRY HOLE #9

Lydspor: Plata Lark's Tongues in Aspic av King Crimson

Bildekilde: Bokelskere.no

Det var tre år siden sist han hadde stått her. Alt var nytt. Ingenting var forandret.

Fra side 18.




Nå var det lenge siden jeg har lest en Harry Hole-bok! Jeg fikk låne de siste jeg ikke hadde lest (har lest alle når jeg skriver dette!) av Kine (link til bloggen hennes). Dette er den niende boken av ti utkommet. I følge VG (link her) skal det komme en ny bok i 2017. Det er fint, flott, det kribler i magen.

Leder for Voldsavsnittet ved Oslo Politidistrikt, Gunnar Hagen, lente seg bakover i kontorstolen sin og studerte mannen i lindressen. Det var tre år siden, den sydde flengen i ansiktet hadde vært blodrød, og han hadde sett ut som en ferdig mann. Men nå så hans tidligere underordnede frisk ut, hadde fått et par hardt tiltrengte kilo på kroppen, og skuldrene fylte ut dressen. Dress. Hagen husket drapsetterforskeren i olabukser og boots, aldri noe annet. Det andre uvante var klistremerket på jakkeslaget som fortalte at han ikke var ansatt, men besøkende: HARRY HOLE. Men stillingen i stolen var den samme, mer liggende enn sittende.

Fra side 36.




Harry har vært nykter i tre år. Han har bodd i Østen og livnært seg som pengeinnkrever. Han har kommet tilbake til Norge for å hjelpe sønnen til sin tidligere flamme. Oleg. Han sitter i buret for å ha skutt og drept en annen narkoman; en 19 år gammel gutt og som var Olegs bestevenn. Nå har Oleg også blitt narkoman. Harry hadde vært som en stefar for gutten da han var liten; han føler fortsatt et ansvar for ham, har aldri glemt ham, alltid elsket han. Nå vil han hjelpe ham. Finne ut hva som virkelig har hendt mens han har vært borte.
På gata er det tomt for heroin. Men noe nytt har kommet på banen. Det kalles fiolin - litt det samme - bare renere, bedre og med mindre dødsprosent. Hvor kommer det fra? Ingen vet noe, bare et navn nevnes: Dubai. Ingen vet hvem vedkommende bak fiolin er, eller hvordan han eller hun ser ut.

Harry lukket døra etter ham. En lukt av gammel mann og aske hang igjen i rommet. Han gikk bort og skjøv vinduet opp. Lydene av byen fylte straks rommet; det svake, jevne bulderet av trafikk, jazzmusikk fra et åpent vindu, en fjern politisirene som steg og sank, en ulykkelig som skrek ut sin smerte mellom husfasadene utenfor, fulgt av glass som knuste, vinden som raslet i tørt løv, klaprende kvinnehæler. Lyder av Oslo.

Fra side 103.




Harry har bare noen få kontaktpersoner på mobilen. De kan telles på to hender. Det har jeg også. Jeg liker å holde det enkelt. Resten har jeg på Facebook eller søker opp på Gulsider de sjeldne gangene jeg skal ha tak i dem. Jeg tror ikke Harry Hole er typen til å ha Facebook. Harry er ikke politi i Gjenferd; han etterforsker på egen hånd med god hjelp fra sine gamle venner. Gjenferd gledet jeg meg alltid til å lese i og den er vanskelig å legge fra seg. Jeg synes den er intelligent, den gir motstand og det er lærerikt også å lese om heroin og narkotikamiljøet i Oslo. Romanen får meg til tenke og følge nøye med i teksten. Mikael Bellman er fortsatt med; han er en like spennende og godt skrevet romankarakter. Det er en brenner - noen som er politi og som ødelegger bevis - på politihuset. En korrupt jævel. Det er virkelig mange gåter Harry må løse denne gangen og det er sykt spennende hele tiden! Mens Harry lister seg rundt i skyggene på jakt etter sannheten sitter jeg ytterst på sofaen. Jeg synes Gjenferd er en av de beste Harry Hole bøkene; ikke like god som Rødstrupe, men bedre enn Frelseren. Dette er mine tre favoritter. Men nå må det sies at alle bøkene om Harry Hole er bra da.




«Sånn,» sa Berntsen og dro til seg drillen som døde med et snerr. Jeg la øyet inntil hølet. Så ikke en dritt. Enten hadde noen slått av lyset eller så hadde vi ikke kommet oss gjennom veggen. Jeg snudde meg mot Berntsen som tørka av boret. «Faen slags isolasjon er dette?» spurte han og holdt opp en finger. Det så ut som eggeplomme og føkkings hår.


Fra side 225.


Gjenferd av Jo Nesbø
2. Opplag 2014
Originalt utgitt i 2011
H. Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-35337-6
455 Sider
Norge
Krimbok
Seriebok
Bokkilde: Låner fra Kine

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

WHEN GOD WAS A RABBIT AV SARAH WINMAN - FAV!

Bildekilde: Bokelskere.no

"Your old," I said. (I'd meant to say hello.)
"I'm as old as time," he said, and laughed. "What's Your name?"
I told him and he held out his hand and I shook it very firmly.
I was four years, nine months, and four days old. He was eighy. And yet the age gap between us dissolved as seamlessly as aspirin in water.


Fra side 12.



I 2012 vant jeg romanen i en konkurranse i bokbloggen til Bokelskerinnen (link). Men det er ikke før nå jeg har lest den. Jeg tenker på det nå som den er lest og blitt en favoritt hvor lenge den har stått ulest i bokhyllen; lite viste jeg hva som befant seg i boka og hvor glad jeg skulle bli i den. Romanen er forfatterens debut. I 2015 kom hun ut med sin andre roman: A Year of Marvellous Ways.




Jeg vil si historien og språket står like sterkt. Første halvdel er barndommen til fortelleren. Det er nydelig. Andrehalvdel er sent i tjueårene. Det er også fint, men også problematisk for fortelleren.
Språket føles velkomment, intelligent, søtt og humoristisk. Jeg lo høyt mange ganger. Latterkramper som varte lenge! Fortelleren har en storebror fra en annen verden. Han er som en slags engel. Verdens beste storebror som hun forteller hemmelighetene sine til og han omvendt. Det er spesielt det de to har. Det er rørende. Viktigs er at det føles så ekte. Å tenke på at disse menneskene ikke finnes i virkeligheten, at de er fiksjon er vanskelig å tro. Det gjør meg trist. Jeg skulle ønske alle karakterene i romanen virkelig har levd! Karakteren Jenny Penny er også en slags hovedperson fortalt gjennom fortelleren. De to er bestevenner. Jenny Penny har en alkoholisert og håpløs mor. Håret hennes er stort og viltert. Karakteren må nesten bare oppleves i bokform - jeg kan ikke gjenfortelle henne. Det fortjener hun ikke for det blir ikke bra nok.




I picked up the phone. I knew her number off by heart now; it had the rhythm of a poem With all those fives and threes, and it rang briefly and clearly before she answered.

Fra side 142.





Jeg er ikke helt rå i engelsk; jeg foretrekker å lese dem som e-bøker - ordbok lettere tilgjengelig - derfor brukte jeg ordbok på mobilen mens jeg leste, mobil og pocketbok side om side. Språket er ikke vanskelig, det er ikke lettvint heller. Språket er fint, følsomt og bra. Ordboka ble brukt hele tiden.

When God Was a Rabbit ligner Middlesex (2002) av Jeffrey Eugenides, og The Perks of Being a Wallflower (1999) av Stephen Chbosky i finheten deres. Jeg fikk samme gode følelse i magen og hjertet mitt når jeg leste dem. De rørte og berørte meg. Jeg kan med letthet anbefale alle de tre romanene.




Så vakker denne romanen er! Jeg ønsker å lese den andre romanen av Sarah Winman også. When God Was a Rabbit er også oversatt og utgitt på norsk.




And my father went back into the forest and chopped down a tree. The sound of the trunk fracturing and splintering and falling to earth was the sound his heart would have made, could it have spoken.


Fra side 197.





When God Was a Rabbit av Sarah Winman
Bloomsbury USA 2011
ISBN: 978-1-60819-537-4
Pocket
England
Roman
300 Sider
Bokkilde: min egen, vunnet i en konkurranse

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

DEN HESTEN ER AV SNØ AV JULIANE RUI - EN DIKTSAMLING

Bildekilde

Som de andre to bøkene jeg har skrevet om sist er også denne kjøpt på samme posesalg på Norli. Jeg ville lese noe lett og gikk til bokhyllen og fant de tynneste og mest lettleste uleste bøkene jeg fant der. Jeg har litt over 100 uleste bøker i hyllen (ikke alle er mine), og det er faktisk ikke så mange lettleste der. Den hesten er av snø av Juliane er en tynn, liten diktsamling. Det er Juliane Rui sin debutbok. Jeg valgte den ganske tilfeldig når jeg kjøpte den og la den i posen; jeg ville kjøpe dikt fordi folk kjøper alt for lite poesi i Norge; og jeg ville skrive om den fordi det leses og skrives alt for lite om poesi av bokbloggere. Bloggen til Kathleen (Sukkerrør) har vært et supert forbilde for meg, hun leste masse poesi og skrev mye om det. Hun gjorde dikt mer tilgjengelig for folk flest. Tittelen på denne diktsamlingen syntes jeg var søt, omslaget likeså. Dens slanke kropp var også med på dommen, tynnere bøker = plass til mer i posen. Jeg ble aldri ferdig med Dickens (føltes det som, brukte over en måned men kom i mål); jeg ville ha noe lett og fint. «Bøker lest i 2015-statistikken» ser utrolig dårlig ut og jeg har det travelt med å få opp statistikken. Drømmen er åtti bøker, det er mer enn i fjor (74). Men det aller største målet er 126 (125 leste i 2011), men det målet når jeg aldri. Året 2011 ville jeg bare dø, jeg stengte meg inne, syklet på treningssykkelen, sov og leste bøker. Eneste gangen jeg gikk ut var for å kjøpe mat og dra på biblioteket og levere/låne. Må jeg aldri havne der igjen. Så! 80 leste bøker 2015 er målet (som jeg ikke når), men det er lov å prøve! Nå leses det diktsamlinger og barnebøker for alle pengene her. Det vil si en gang i blant mellom de tyngre, heh.
Juliane Rui har gitt ut to bøker, den siste diktsamlingen hennes har jeg vært og hentet på biblioteket og den står og venter på meg; også den veldig tynn. Den hesten er av snø er på nynorsk. Det er utfordrende, men fint. Diktene setter fine, friske bilder i hodet mitt. Vi er stort sett ute. Jeg forstår ikke alt. Det gjør ikke noe. Jeg liker den! Det handler en hel del om barndom. Den er raskt lest. En fin og litt merkelig diktsamling som jeg likte godt nok til å dra på biblioteket og låne hennes andre bok.

Et lesepoeng til, hurra! Jeg vet ikke hva dere har gjort i dag. Jeg har sett Toy Story 3, den siste, og sovet på sofaen. Fin søndag med andre ord. Eller, fin nok. Fra og med i morgen skal jeg ta meg på tak. Bli et bedre menneske, spise sunnere, bruke mindre penger, trene, rydde, vaske og flytte ut av kosebuksen. I det minste må jeg snu døgnet rett. 

Den hesten er av snø av Juliane Rui
Det Norske Samlaget 2011
ISBN 978-82-521-7808-1
Dikt
49 Sider
Kilde: min egen, kjøpt selv


 

Queen Daenerys of House Targaryen. Hun har ingenting her å gjøre. Jeg synes bare
hun er kul. Jeg må se Game Of Thrones på nytt, men på DVD denne gangen, med
norsk tekst. 

AALIYAH AV AUDUN MORTENSEN - EN SPLEISA DIKTSAMLING

Da jeg leste Aaliyah hadde jeg feber. Jeg ville fortsette å lese noe lett og denne diktsamlingen var en av de uleste i bokhyllen min. Det er en tynn, liten bok i størrelse, som jeg kjøpte på posesalg på Norli for noen år siden. Den har ligget på leselisten min i noen år, lenge før jeg faktisk kjøpte den. Omslaget er knallrosa og tiltrekkende. På innsiden er den knalloransje! Spleisa!

Noen av titlene på diktene er på engelsk mens selve diktene er norske. Jeg tror samlingen handler om livet etter at internett ble alle manns eie. Hvordan livet på internett versus virkeligheten gjør oss usikre på oss selv. Det føles veldig tilfeldig (frister å bruke det engelske ordet random). Mortensen får det til å se lett ut, å skrive dikt, men det er ikke det.

Det nevnes sanger som er moderne, alternative og gamle i titlene. Det er jo veldig typisk hvordan vi siterer sanger, både titlene og sangtekster, under bilder vi legger ut i sosialemedier. Som om musikken sier noe vi ikke klarer å si selv. Jeg tror Audun har reist mye, det nevnes Tysklang, USA, Norge og Polen. Jeg visste ikke om Audun er en kvinne eller mann men jeg tippet gutt, en ung voksen mann. Da jeg googlet det etter endt lesning så jeg at jeg tippet rett.

Diktene hadde vel vært bedre om jeg hadde fått de forklart. Men det gjelder det meste her i livet. Jeg setter pris på at Audun nevner Miley Cyrus.
Etter endt lesning dro jeg på biblioteket og lånte alle bøkene av Mortensen som de hadde der. De skal jeg lese mellom lesningen av Bør Børson jr av Falkberget som noe lett mellom det litt tyngre. Bør Børson jr er forresten skikkelig morsom, jeg ler høyt mens jeg leser. Har ikke kommet så langt i den enda da. Ble litt lesemett etter Dickens gitt.

Aaliyah av Audun Mortensen
Flamme Forlag 2011
1. Utgave, 1. opplag
Dikt
ISBN 978-82-02-35029-1
95 Sider
Kilde: Min egen, kjøpt selv

ETTER DANSEN AV GUNNHILD CORWIN - JO DA, JEG GRÅT DENNE GANGEN OGSÅ

Det skal mye avlæring til før vi lærer oss å leve.

Side 52.



I siste halvdel av to tusen og elleve leste jeg den biografiske boken Idas dans. Den handler om Ida som dør av leukumi. Den tar for seg familiens kamp i tiden fra diagnosen er satt til dagen Ida dessverre dør. Boka er skildret vakkert og mykt av moren hennes Gunnhild Corwin.

Nå har Corwin skrevvet en ny bok, eller ikke nå da, den kom ut i to tusen og elleve. Det var helt perfekt å la det gå tre år mellom jeg leste disse to, de er ganske følelsesladede og hadde jeg lest begge rett etter hverandre hadde jeg blitt lei, eller måttet bli innlagt for gråtesyken.

I Etter dansen har Corwin skrildret tiden etter Idas død og hvordan hun taklet sorgen. Hun beskriver sterkt og vakkert følelsene hennes i ettertid. Åh, hvor jeg gråt. Ikke like mye som i Idag dans, heldigvis, men ikke langt unna. Dette er en sterk og resurssterk dame!

Sitat som er med i boken.

Hun tar et oppgjør med sorgen, hun vil ikke være stigmatisert. Jeg liker hvordan Gunnhild skriver det er ingen rett eller feil måte å leve på. Heller ikke sørge på. Der finner jeg trøst. Jeg plages ofte med tunge tanker som at det er en fasit på hvordan enn skal leve, og at jeg som ikke jobber mot denne fasiten av normale eller forventede normer - jeg lever feil. Det er vondt.

Åh hvor jeg gråt underveis mens sidene blafret forbi. Idas dans handler mest om Ida, der er fokuset. I etter dansen handler det mest om mamma Corwin. Hun fortjener også en bok - og det fikk hun.

Dikt som er med i boken.

Hvert kapitel er god hver for seg, men det føles hakkete, boka er liksom ikke en historie, men flere, akkurat som om den er skrevet over tid, som en dagbok uten dato og dager. En del gjentakelser er det her også, akkurat som i Idas dans, men det går bra.

En lettlest, gråtfyllt og god leseropplevelse.


Etter dansen av Gunnhild Corwin
2011
Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-23988-5
Kilde: Lånt på biblioteket                                                                                                                  

HANGING HILL AV MO HAYDER - EN AV HAYDERS ALLER BESTE

Hun spente foten mot gulvlisten i den lille gangen og la all sin vekt mot døren. Ben svarte med å gjøre det samme på motsatt side. Det var stille en liten stund mens de konsentrerte seg om kampen. Så, etter litt nøling, fløy døren opp og Ben gikk inn, rak i ryggen, og så seg rundt som om han følte seg helt hjemme og var blitt invitert inn. «Jeg liker ikke dette. Det gjør jeg absolutt ikke.» 

Fra side 368.


Mo Hayder er en av mine favorittforfattere. Hun skriver krim og thrillere og holder aldri noe tilbake. Alt ekkelt og ufyselig noterer hun ned, uten tanke på leseren sin helse og velbefinnende. Hanging Hill er ikke en del av en serie, den står helt alene.

Boka leste jeg ut på få dager, jeg gledet meg til å plukke den opp, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg hadde nesten ikke tid til å skrive notater underveis i lesningen som jeg vanligvis bruker. Jeg har lest så utrolig mange gode bøker på rad og rekke denne sommeren at jeg er i en lesehimmel. Helt til jeg nå, begynte å lese Haiene av Jens Bjørneboe og lesemotstanden er tilbake. Det er helt greit, det skal utfordre, hvis ikke føler jeg det nesten ikke er noe vits å lese. Mest er det språket, og en litt treg handling samt at seiling og båter ikke er min sterkeste side.

Hanging Hill er så utrolig nær å få terningkast fem av meg på Bokelsere. Det er slutten som ødelegger og jeg ender opp med å gi den terningkast fire. Handlingen er noe rotete som jeg har merket meg Hayders bøker alltid er. Det har sin sjarm når man ført har blitt glad i henne.

Det er spennende og jeg konkluderer med at Hanging Hill er en av Hayders aller beste til tross for den rare slutten. Jeg gleder meg til neste bok av Hayder jeg skal lese, jeg står i kø på biblioteket. Når jeg har lest den har jeg lest alle bøkene på årets leseliste. Hurra!


Hanging Hill av Mo Hayder
Utgitt på norsk første gang 2012
Denne utgaven i Gyldendal Krim 2013
Første gang utgitt i Bantam Press, Transworld Publishers, 2011
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
ISBN 978-82-05-45788-1
Kilde: Lånt på biblioteket
431 Sider

HIMMELFALLEN AV BRIAN SELZNICK - BEDRE ENN OPPFINNELSEN AV HUGO CABRET

Butikken var større enn han hadde trodd. Bøkene tøt ut av hyller, dekket bord og sto i høye, vaklevorne stabler. Solskinnet veltet inn gjennom utstillingsvinduene og lyste opp støvpartikler som svevde gjennom luften. Inne i butikken var det svalt og luktet gammelt papir. Man kunne også kjenne den svake duften av nybakt brød fra bakeriet vegg i vegg. Midt i butikken førte en trapp opp til et overfylt galleri. På hvert trappetrinn var det stablet opp enda flere bøker. Det var ingen kunder i butikken, og ingen betjening bak disken. Det eneste tegnet til liv var en svart katt som døste ved kassaapperatet. 

Fra side 490 i Himmelfallen av Hugo Selznick.

De er gode på bokomslag de
folka som jobber for Brian.

På innsiden står det En roman i ord og bilder. Det stemmer, det. Himmelfallen er en barnebok og ungdomssbok skrevet av forfatteren bak storsuksessen Oppfinnelsen av Hugo Cabret. Filmtatisert og greier.

Jeg liker begge bøkene, men jeg er ikke et barn lengre; jeg kjedet meg en del under lesningen av også Himmelfallen, som med Hugo. Tegningene som hører med i boken redder katastrofen og jeg ender opp med å like begge bøkene som jeg leste på rappen.

Himmelfallen liker jeg bedre enn Hugo. Den handler om en gutt, som i Hugo, også er foreldreløs. Han er døv på det ene øret. Tema i boka er museer (som i Hugo), kunnskap, lærdom og, faktisk, hørselshemmede. Det liker jeg da en av bestevenninnene mine på ungdomsskolen hadde nedsatt hørsel og måtte bruke høreapperat.
Gutten drar ut på vandring for å finne sannheten. Klisje.

Historien begynner med tegninger av ulver. Det er alltid en god start. Tegningene er vakre! Jeg innbiller meg at det er mer tekst enn i Hugo, men det er ikke for lite tegninger i den for det om.

På et tidspunkt i boken får vi se en døv jente som kommuniserer med sin mor ved å skrive. Oversetter har latt teksten hun skriver på engelsk være. Det synes jeg er litt rart. Jeg går ut i fra at foreldre vil oversette til sine barn, og de som er gamle nok vil selv klare å tolke engelsken. Ellers så må de slå det opp i en ordbok, eller bare la være å vite.

Riktig nok sto det i sluttordet hvorfor oversetter har latt det være på engelsk, men jeg er ikke helt enig i den konklusjonen som ble fremstilt og stiller meg heller skeptisk.

Handlingen tok en vending jeg ikke forutså mot slutten. Positivt! Himmelfallen fikk meg til å gråte, og jeg konkluderer med at

• roman i ord og bilder slår an 
• jeg er for gammel for barne og ungdomsbøker
• Himmelfallen bedre enn Hugo 
• Den er dypere
• Mer forseggjort 

Himmelfallen av Brian Selznick

Orginalens tittel: Wonderstruck 

Oversatt av Johann Grip 

Cappelen Damm 2011 

1. Utgave, 1. oppslag 

ISBN 978-82-02-362324

637 sider 

Kilde: kjøpt selv

Fosterkatten min for Dyrebeskyttelsen. 

DEN INDRE SAMTALEN av Torkil Berge og Arne Repål

William Styron beskrev en alvorlig depresjon som overveldende redselsfull, som så uutholdelig at ingen som ikke har vært rammet av den, kan forestille seg hvordan den virker på et menneske. Når depresjonen dreper, er det oftest fordi kvalene ikke er til å bære. Det eneste positive man kan si om depresjonen, er at tiden – og i mange tilfeller også behandlingen – sørger for at den går over. Men de mange som tragisk nok føler seg tvunget til å gjøre ende på tilværelsen, fortjener like lite våre bebreidelser som for eksempel de som dør av kreft.

- Side 94.

Den indre samtalen ble jeg anbefalt av en klinisk sosionom våren to tusen og tretten. Det har tatt meg omtrent et år å lese den ut, men nå er den endelig ferdiglest.
At det har tatt tid å lese den er ikke ensbetydende med at den er dårlig; riktigere er det at jeg synes det er kjedelig å lese sakprosa og at jeg leser annen litteratur (romaner, lydbøker, noveller) ved siden av.
Å lese sakprosa vil alltid handle om selvdisiplin for meg, og det er like befriende hver gang jeg klarer å fullføre en bok.

Boka er en innføring i kognitiv terapi ved angst, depresjoner og psykotiske tilstander. Det henvises hele tiden til andre verk, og det er opp til hver enkelt hvor dypt en vil studere emnet ved å notere seg ned titler eller bare slå seg til ro med å lese Den indre samtalen (slik jeg gjør).

Kognitiv terapi handler om å bli bevisst dine egne tanker, og hvordan du tenker. Det høres lett ut, men det er det ikke! Det krever tid å få oversikt over hva som foregår inn i hodet ditt, sortere hva du tenker som er negativt og som vil være bra for deg å endre på.
Et mål i kognitiv terapi er å ’styre hjernen’. Klarer man det kan men lære seg å kontrollere, eller enda bedre, håndtere eller lindre angsten, depresjonen eller noe annet man sliter med. Å bli bevisst på hvordan du tenker er ikke annet enn sunt for de aller fleste av oss, syk eller frisk. Hvordan du tenker har alt å si for hvordan du har det.

Boka tar for seg gjennom hele boka hvordan du og terapeuten din sammen kan jobbe for å få det bedre ved hjelp av kognitiv terapi. Den gir råd og tips både til terapeut og pasient. Noen tips er så enkle som at hvis du bekymrer deg: gjør noe praktisk. I alle råd og veiledninger har forfatterne gått i dybden på hvorfor og hvordan steg for steg.

Da jeg leste om angsten og hvordan å håndtere den tok jeg notater. Et av notatene går som følgende (ordrett):

Er det meningen jeg bare skal la anfallene kjøre løpet ut uten at jeg gjør noe for å stoppe dem? Det føles absurd. Skal jeg kjøre rett inn i en tornado?

Det er ikke alt jeg var enig med i begynnelsen men etter hvert som jeg forsto bakgrunnen for rådene forsto jeg også viktigheten av blant annet å holde ut et angstanfall ved å ikke stikke av, ikke unngå skumle ting eller søke trygghets-søkende strategier som å sitte å fikle med en penn på møter eller alltid ta en øl eller to før jeg drar ut på byen for å treffe andre.
Andre ting gjorde meg motløs underveis i lesningen og gjør det fortsatt; som at å bli kvitt angst og depresjoner er noe man må jobbe med og forebygge tilbakefall resten av livet. Har man først opplevd depresjoner, kommer de gjerne igjen. Livet er et slit.
Målet mitt er ikke å bli kvitt den sosiale angsten, men å mestre den. Det samme med depresjonene mine, jeg vet de kan komme tilbake, men denne gangen er jeg mer forbredt, jeg er litt tryggere på systemet og jeg vet jeg har klart det før. Det viktigste for meg å huske etter å ha lest Den indre samtalen – lær deg kognitiv terapi er angst er ikke farlig. Det føles farlig, men er det ikke. En annen ting jeg har lært er ’følelse først - tanke etterpå’; en liten huskeregel jeg har laget meg. Det vil si har du en vond følelse kan du være sikker på at du har hatt en ’automatisk tanke’, mulig en negativ tanke- på forhånd; fordi tanken kommer alltid før følelsen. Det er ikke sikkert du en gang er klar over at du har tenkt noe som helst før den dårlige følelsen er der i magen. Men det har du. Alltid.

Det har vært tungt å lese, som i kjedelig. Til tross for dette er stoffet lett forklart og svært oversiktlig. Språket er godt. Jeg har lært mye. Lesningen av boken har vært, og er fortsatt etter endt lesning – en slags selvhjelp for meg; kunnskap gir meg trygghet. Jeg synes boka sikter mer inn på terapeut enn pasient, men det har ikke hatt noe å si for meg.
Da jeg leste fikk jeg mange åpenbaringer underveis om mitt lille selv. For eksempel: i kapitelet som omhandler hvordan å avslutte terapien etter endt behandling på en god måte for terapeut og pasienten fikk jeg et stort sjokk da det slo meg JEG AVSLUTTER ALDRI NOE! Jeg har gjennomført diverse skole med eksamen, praksisplasser, jobber osv; men avslutningene har ikke vært til stede. Jeg har aldri møtt opp på skoleavslutningene, andre ting har bare gått over i noe annet, eller det er forhold som har endt brått og voldsomt.
Da dette gikk opp for meg og jeg begynte å skrive ned alt jeg har gjort og aldri avsluttet på en god måte, eller ikke avsluttet i det hele tatt (!) - det gjorde vondt, det gjør vondt, og jeg skal aldri, aldri ikke-avslutte noe igjen. Jeg vil ikke gå glipp av slutten, jeg vil ikke la en milepæl forsvinne uten at jeg har feiret den.


Den indre samtalen av Torkil Berge og Arne Repål
3. utgave, 2. opplag 2011
306 sider
ISBN 978-82-05-39065-2
Kilde: Kjøpt selv 

FØR DE NI VERDENER STYRTER av Andreas Bull- Hansen

Ty Ar-trilogien er jeg anbefalt av en venn (Sven Erik). Her har jeg vært nerd og skrevet om bok en (Jotnens hjemkomst), Før de ni verdener styrter er bok to. Bok tre ligger allerede ved låret mitt i den lilla sofaen min, lånt på biblioteket, klar til å leses. Nå kommer jeg til å avsløre mye som du som ikke har lest Jotnens hjemkomst sikkert ikke vil vite BARE SÅ DU VET DET. Slik, spoiler alert: check.

”Æsenes og deres herredømme skulle forties og med tiden glemmes.”

I bok to i Ty Ar-trilogien er Tyrar(Ty Ar, alt ettersom) fortsatt i gudenes land Åsgard. Vanene har tatt over landet. Krigen (og Ragnarok som mange mener) er i gang. Tyrar befinner seg langt øst i landet i leiren til ildjotnene. Ildjotnenens konge Surt og Tyrar har lagt gamle fiendeskaper bak seg og har inngått en allianse for å jobbe sammen om å kaste ut vanene fra Åsgard. Denne uvanlige alliansen er det Loke som har oppmuntret til, mystiske Loke som Tyrar fortsatt ikke vet om han kan stole på. Det er ikke jeg heller så sikker på om han kan. I leiren, gjemt for vanene av de kraftige fjellene forbereder de seg på krigen. De avtaler at Surt og hans menn skal angripe vanene fra øst, Tyrar og hans menn skal angripe fra vest. Vil de møtes på midten som avtalt?
I mellomtiden ligger Odin fortsatt i koma, forgiftet av vakre, snikende, intelligente Frøya; i Midgaard (vår verden) har liberalistene tatt over staten: sexkjøp og salg er lovlig, det samme med salg av dop. Den tredje verdenskrig, også kalt vannkrigen holder på å bryte ut.

Tyrar trilogien så langt er ikke en stillestående serie. Tyrar står aldri på samme sted lenge om gangen, stadig forflytter personene og historien seg. Det er som en slags norrøn reiseskildring. Kos! I løpet av sidene i boka får vi vite mer om væpneren til Tyrar, Bure og den mystiske Loke. Liker, liker, liker! Loke er fortsatt den karakteren jeg synes er fremstilt best (selv om min gamle forelskelse har gått over) ogTyrar hjemsøkes fortsatt av ubehagelige drømmer.

Som jeg har skrevet tidligere (om Jotnenes hjemkomst) gjentar Andreas Bull-Hansen seg fortsatt. Han må ha utrolig lite tiltro til oss lesere, han må tro vi glemmer alt mulig rart om karakterene og historien som han stadig må oppsummere og gjenta for oss underveis. Jeg synes dette er en utrolig god trilogi med tanke på historien, karakterene, krigen, intrigene, handlingen: alt! Naturen er beskrevet vakkert og det er spennende. Men historien mangler sjel. Akkurat som Hansen beskriver spantene under dekk på skipene som ribbeina på et stort dyr er bøkene som de er nå skjelettet på historien uten innmaten og organene. En fargeløs historie uten sjel, pust.  Det mangler fortsatt innholdsfortegnelse som i bok en og fortsatt er det slitsomt med så korte setninger. Historien og språket mangler glidemiddel. Selv om det er spennende og flott klarer jeg på et eller annet vis å bruke over en måned på å lese tre hundre sider. Det er ikke greit.

Så streng jeg er! Det må sies at tross alt dette liker jeg bøkene om Tyrar, i det minste de to jeg har lest så langt. Jeg må også trekke frem etter å ha vært så streng at Hansen beskriver havet og skipene vakkert og der føler jeg kjærligheten, sjelen, fargene i teksten. Så helt uten sjel er det ikke. Handlingen er ikke forutsigbar noe jeg synes er fantastisk flott. Fortsatt suger jeg til meg kunnskap om den norrøne mytologien: det er super interessant! Her en kveld/ natt så jeg filmen Thor etter å ha hjulpet søster med å flytte (jeg svelget angsten over å se, ta på mange ting og hjalp til likevel) tidligere på dagen. Da satt jeg og hvisket ting jeg kunne om karakterene i øret til mamma underveis takket være disse bøkene. Jeg ser jo og legger merke til det de andre bloggerne ser, det er ikke det. Det er bare at det plager meg ikke så mye som hos dem. Det som plager meg derimot er at Tyrar har så vanskelig for å tro: han er for sta og treg i hodet. 

Hvem er det som har retten på landet Åsgard? Vanene, æsene eller jotnene? Hvem vil stå igjen etter Ragnarok? Woop woop, bært bært: nå skal jeg lese siste bok i trilogien. Håper ikke jeg bruker en måned på den også. Vet dere hva, jeg leste ikke ferdig en eneste bok i hele juli!

NÅ ER DET RAGNAROK, NÅ.

Kilde: lånt bok på biblioteket.

Psst! Visste du at bøkene skal bli filmatisert?