Jeg leser i april #4

Soundtrack: Kim Hiorthøy- Forskjellige gode ting

Drit i døden, her er Dan Turèll av Dan Turèll ★★★★

Enda en bok jeg plukket opp på biblioteket fordi jeg har lest om den i bloggen til Sukkerrør. Det er en diktsamling av en av Danmarks mest populære og moderne forfatter. Han er forresten død nå.  Dan Turell drikker, puler, røyker, han er alt i alt en veldig typisk poet. Dan Turell overrasker meg altså ikke, men det er mye fint i denne samlingen og den er god å lese om du kan forstå det. Jeg mener den fungerer som en god avveksling når du finner deg selv lei av romanen du holder på med, noe jeg ofte gjør, og da tyr jeg ofte til å lese noen sider i en diktbok. Dan Turell er mye, mest av alt er han en kul type og jeg føler meg kul når jeg leser diktene hans, det må jeg bare ærlig innrømme.

Veronika vil dø av Paulo Coelho ★★

Ja, denne har jeg tenkt å lese siden ungdomsskolen, det er vel strengt tatt på tide jeg leste den.  Jeg kjøpte den på et bruktboksalg for tjue kroner sammen med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Jeg tror det er mange kjerringer som donerte bøker til det salget gitt, det så slik ut. Da den først var påbegynt gikk det raskt, den er jo så tynn og bokstavene er så store. Lettlest. Jeg tenkte underveis at dette burde kategoriseres som en ungdomsbok, så lettlest og enkelt er den. Det var helt til jeg kom til en scene der Veronika begynner å ta av seg alle klærne sine og onanere foran en schizofren type på fellesrommet på instituttet. Coelho er drøy altså, han er sær, han har noen virkelige pinlige, eller ekle, eller upassende, eller skal jeg kalle det overraskende, nei nå har jeg ordet; KLEINE scener i bøkene sine. Veronika vil dø er altså ikke en ungdomsbok, den er bare enkel og lettlest, akkurat som de andre Paulo romanene jeg har lest.

Veronika vil altså dø, hun er tiltrekkende, vellykket og har alt hun vil ha, men hun vil ta livet av seg selv fordi hun ikke føler noe og det plager henne. Ser du feilen her? Veronika føler hun ikke føler noe i hverdagen og bestemmer seg derfor for å ta livet sitt. Da har hun tydeligvis følt noe da? I tillegg til dette konstateres det av Veronika at hun ikke har en depresjon, at hun aldri har vært deprimert. Hun har helt klart hatt en depresjon, det er ingen tvil, alle ordene peker mot at hun har gått og hatt det kjipt. Unnskyld meg, men jeg ville mye heller hatt det som Veronika og flyte over alt som skjer rundt henne uten å føle for mye ubehag, og heller dessverre ikke så mye glede, enn for eksempel å føle for mye, det som faktisk bruker å være problemet til de fleste.

 Årsaken som forfatteren legger til grunn for at Veronika vil dø er lite gjennomtenkt. Tror forfatteren virkelig at det er så lite som skal til før folk tar livet sitt? Tror forfatteren virkelig det er så enkelt? Og hvor er dødsangsten til Veronika før hun prøver å ta livet sitt i begynnelsen av boka? Den er ikke-eksisterende. Jeg tror ikke det finnes en person som har tenkt å ta livet sitt som ikke har brukt minst et minutt på å grunne på om det er noe etter livet, er det en himmel for eksempel? Dette filosoferte ikke Veronika over en gang, hun trodde ganske enkelt hun kom til å ha det fredelig etterpå, hun tenker ikke en gang tanken på at det kan være noe annet. Selvmordet til Veronika er så lite realistisk at jeg synes Paulo behandler emnet korttenkt. Nei, uff, Veronika vil dø er kjempe teit. Budskapet på slutten er også bare tåpelig, så innlysende, så enkel.  Coelho skriver lettleste, enkle bøker virker det som. 

Dette er mine gamle dager av Tore Renberg ★★★★

Dette er den siste boka som har kommet ut om Jarle. Nå som jeg har lest alle "Jarle-bøkene" kan jeg begynne på Min kamp. Jeg ville ikke det tidligere skjønner du, jeg kunne ikke lese to ”serier” av to norske forfattere på en gang, det føltes så rottete, unødvendig, jeg ville gjøre meg ferdig med den ene først. Da det er sagt kan det godt hende Renberg rekker å gi ut enda en roman om Jarle før jeg har kommet så langt som til å begynne på Min kamp for jeg har det virkelig ikke travelt. Dette er mine gamle dager er bedre enn romanen Charlotte Isabel Hansen men ikke like underholdene som Pixley Mapogo.  Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim ligger som vanlig øverst på hylla med Kompani Orheim som nummer en.

I dette er mine gamle dager griner fortsatt Jarle over faren sin, han sørger over at han er død, og går og grunner på fortiden.  Hele romanen nesten, er Jarles tanker og refleksjoner. Det skjer virkelig ikke så mye. Det fortelles om tre møter med en avgjørende karakter i Dette er mine gamle dager, en karakter vi ikke har truffet tidligere i romanene hans. Og det er alt. Bortsett fra det er det bare Jarle som gjør som vanlig, han tenker og mimrer om fortiden og henter fram fortiden til nåtiden og går og drasser det med seg. Slitsomt for Jarle dette, det er ikke bra, jeg tenker han burde gå til en psykolog, han sier det faktisk selv i boka at det har han ikke lyst til, han er ikke typen til det. Greit det, men jeg tror det hadde vært spennende for oss lesere jeg da.

Jarle er blitt pappa til to barn, han er gift med Iselin og jeg lurer på om det ikke er søsteren til kompisen hans i Pixley Mapogo, den deilige lillesøsteren som elsket å glede andre mennesker og som var så løs på tråden? Den samme unge, blonde, sprudlende dama som Jarle tenkte på på slutten av i Pixley Mapogo, at henne håpet han at han kunne få ligge med en gang. Nei, jeg husker ikke om det var Iselin hun heter hun søsteren. I tillegg kommer det fram at Jarle har en bror som er død, Stig, og han har Renberg holdt skjult for oss lesere fram til nå, og han er veldig hemmelighetsfull om alt rundt Stig til det er irriterende. Jeg har faktisk lyst til å si fuck you Renberg, for vet du hva, jeg er helt sikker på at jeg har lest (og hørt på lydbok) flere steder at Jarle snakker om seg selv og ser på selg selv og har alltid sett på seg selv som et enebarn.  Jaja, Dette er mine gamle dager er uansett bra den, den er helt grei. Jeg synes det er litt rart romanen ikke heter Dette er mine eldre dager, kanskje kommer en annen roman om Jarle til å hete det? Da han har passert seksti år eller noe, hva vet jeg. Jarle er uansett bare trettiåtte år i denne ”familie idylliske til det klissete” romanen, så å si at dette er mine gamle dager er egentlig litt frekt. Jeg gleder meg til neste roman om Jarle! Kom da boka!

   

Bøker lest i mars

Tempelridderen av Jan Guillou ★★★★★

Tempelridderen er nummer to i trilogien om Arn og også den klart beste (spør du meg). Det er den som inneholder alle de beste riddersekvensene, da tenker jeg på steiling med hester, sverd, krig og blafrende kapper. I like it.

Dead reckoning av Charlaine Harris ★★

Den aller siste True Blood boka som har kommet ut hittil. Hvor lenge er det til tv-serien starter igjen egentlig? Bøkene er greie de, de er jo ikke språklig sterke eller spesielt gode i seg selv. De er underholdene. Eneste husmorporno jeg leser. Jeg kan ikke forstå at forfatteren bruker et år på å skrive hver bok, ærlig talt, så enkle og usannsynlige som disse bøkene er skulle vi tro hun kunne skrive i hvert fall tre stykker i året. Jeg hadde lest de alle sammen jeg. Nå må jeg sitte her og vente på både neste bok og på at tv-serien skal begynne igjen. Det var derfor jeg begynte på bokserien, fordi savnet ikke skulle bli så stort selv da serien tok en pause. Det fungerte også, bøkene hjalp, men hva hjelper det, nå sitter jeg her og savner både bok og tv-serie.

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese ★★★★★★

Denne liker jeg skikkelig godt. Det er den eneste romanen Wiese har gitt ut bortsett fra en novellesamling han har gitt ut. Jeg kjøpte denne for tjue kroner på et bruktboksalg. Nå som jeg har en del bøker jeg eier og som jeg har lest, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med dem. Vanligvis når jeg har lest ut ei bok som er min gir jeg den bort til en bruktbutikk eller noen andre som vil ha dem. Jeg får gjøre det en dag, putte de i en sekk og ta de med til en bruktbutikk. Jeg har jo en del klær jeg ikke vil ha lengre også. Bort, bort med overfladiske ting!

Riket ved veiens ende av Jan Guillou ★★★

Guillou virkelig imponerer meg. Det er måten han skriver på, det er så flytende, så lettvint og samtidig intelligent. Språket til Guillou er en tøffing, hvis språk kan være en person og ha en personlighet. Jeg har lest Ondskapen av samme forfatter, den kommer jeg aldri, aldri til å glemme og nå har jeg lest hele trilogien om Arn også. Fortsatt er det en oppfølger jeg må lese, "Arven etter Arn" men i den er Arn så klart død. Det er måte på hvor lenge en person kan leve.  Den siste boka, Riket ved veiens ende er den dårligste og det er fordi den også er den kjedeligste. Flott slutt, ikke noe å si på den.

La de gamle drømmene dø av John Ajvide Lindqvist ★★★

Gjett om jeg har gått og ventet på denne! Jeg har vært skikkelig utålmodig også, så utålmodig at jeg skrev e-post til forlaget og spurte når den skulle bli oversatt og komme ut i Norge. Jeg fikk fort svar og beskjed om at den skulle komme ut i februar. Nå er mars snart over og jeg har endelig lest den. Jeg har lest alle bøkene av Lindqvist som har kommet ut i Norge og ellers i verden tror jeg? Jeg leste nemlig på Wikipedia at han skulle gi ut noen noveller med andre forfattere fra utlandet i en felle skrekksamling. Jeg vet ikke om det har hendt enda og om det blir gitt ut på engelsk eller hva. La de gamle drømmene dø er ok, jeg ble ikke skuffet og jeg ble heller ikke imponert. Fort lest og antagelig fort glemt. Ikke sånn som Menneskehavn, den skal jeg aldri glemme, den var skrekkelig skummel. Les den!

Mockingbird Wish Me Luck av Charles Bukowski ★★★★★

Jeg skal være helt ærlig og fortelle at jeg leser nesten ikke blogger, jeg har aldri funnet mye underholdningsverdi i dem. Her kommer et stort men: jeg leser fast bloggen til to personer. Den ene er min venninne og den leser jeg fordi jeg så klart er glad i min venninne og det er mer enn nok til at jeg synes at uansett hva hun skriver så interesserer det meg. Den andre personen er en ordentlig boknerd og hennes blogg har jeg lest nesten alt av. Jeg har kommet til januar to tusen og tolv i arkivet hennes nå. Jeg likte det jeg leste og da bestemte jeg meg for å lese den som en bok, fra start til slutt. Absolutt alt. Når jeg først gjør noe gjør jeg det ordentlig. Kommer jeg en dag til å finne flere blogger som interesserer meg og inspirerer meg kommer jeg til å gjøre det samme med dem; lese alt fra start til slutt. Uansett, dette boktipset tok jeg fra bloggen hennes sammen med Norwegian Wood av Haruki Murakami, Fremmedordbok for kjærester av Xiaolu Guo og Drit i døden her er Dan Turell av Dan Turell som jeg enda ikke har lest men som står i bokhylla mi. Og flere bøker kommer det til å bli, ikke fordi bøkene hun elsker som jeg hittil har lest har blitt noen favoritt hos meg, men fordi de er gode nok. Jeg har også hermet henne med at jeg har et sitat på høyresiden av bloggen min, dog ikke samme sitat så klart. Jeg har også hermet henne med å ha et innlegg i måneden med alle bøkene jeg har lest i den måneden. Jeg har ikke lest andre bokblogger, jeg aner ikke hvordan de gjør det. Jeg har også grå skrift og hvit bakgrunn, den enkleste blogg utformingen, men ærlig talt, det hadde jeg kommet til og hatt uansett. Jeg malte hele leiligheten min snøhvitt for svarte, jeg elsker hvitt, jeg får ikke nok av hvitt i interiør. Bortsatt når det kommer til klær, der hater jeg hvitt. Jeg synes hun er original og flink til å skrive og hun inspirerer meg på flere måter. Men mest av alt tror jeg at jeg liker å lese bloggen hennes fordi hun minner meg om meg selv. Så original kan hun derfor ikke være, og ikke jeg heller. Mocking bird wish me luck er kjempe bra! Les den. Det var en sann fryd å lese disse diktene. Jeg tror forfatteren har sittet og sett ut av vinduet på varme dager og observert folk og dyr som har gått forbi og skrevet dikt om det han så. I dagene framover kommer jeg til å blogge flere av diktene hans som innlegg, for så begeistret er jeg.

Pixley Mapogo av Tore Renberg ★★★★★

Tore, Tore, Tore; du er morsom du! Pixley Mapogo er hysterisk. Jeg lo faktisk høyt, jeg gjorde det. Det gjør jeg nesten aldri når jeg leser. Spesielt lo jeg da Jarle kalte sin egen penis for kuk da han sto på toalettet og ville bli fort ferdig med å pisse. Sykt bra hvor han Renberg skriver, og de karakterene hans, de er jo bare til å bli glad i. Pixley Mapogo er bedre enn Charlotte Isabel Hansen, dårligere enn Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim. Da gjenstår den nyeste Dette er mine eldre dager. Jeg hadde den i hylla men måtte levere den tilbake på biblioteket for det var noen andre som ville låne den også. Hørt på maken. Pixley Mapogo er forresten den første Jarle boka jeg leser, de tre første hørte jeg på lydbok. De var fine å ligge i senga og lytte til. Renberg har det med å strekke ut øyeblikkene, holde tilbake litt vel lenge, virkelig holder leseren på pinebenken. Plutselig tar han deg med tilbake til barndommen til Jarle, og du må sitte der og vente på at han skal bli ferdig med bleiene før du får vite hva som hender videre der boken egentlig foregår. Jeg kommer alltid til å forbinde Tore Renberg med det; det å dra ut øyeblikkene så lenge som mulig.