Tegneserier, kunst, lydbøker, romaner, dikt og en novelle

Hei! Her er hva jeg har lest og hørt siden september 2024:

3 Tegneserie
1 kunstbok (Aisato)
8 Lydbøker
4 Romaner
2 Diktbøker
1 novelle

Ikke så aller verst variert da! La oss ta en overfladisk titt nærmere: 


Tegnehanne tenker koffert (2016) av Hanne Sigbjørnsen (F.1989)

Lånt på biblioteket. Tegneseriehefte. Terningkast 6. Tegnehanne er godt for sjela. Holder på med en Tegnehanne akkurat nå også mens jeg skriver dette innlegget. 

Ulven (2021) av Samuel Bjørk (F. 1969)

Hørt som lydbok. Fullført i september 2024. Nå i mai 2025 husker jeg ikke noe. Jeg ga den terningkast 4. Jeg er svak for krim på øret. Når jeg lytter til lydbøker har jeg brukt Storytel, men for en tid tilbake gikk jeg over til Fabel da det er hakket billigere.

Fuglane (1957) av Tarjei Vesaas (F. 1897)

1001-bok. Fra bokhylla. En av mine nærmeste tok livet sitt i april 2024. Da jeg leste boka ikke så lenge etter dette var jeg ikke klar over den samme tematikken. Ikke at det trakk boka ned. Tvert imot. Den er på nynorsk og dialekt og fytti hvor jeg slet med språket. Satt og googlet ord. Den er godt skrevet. Men husker jeg kjedet meg. At den var tung. At den er trist. Husker alt veldig godt enda selv om jeg leste den ferdig første oktober 2024. En roman jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. Jeg ga den terningkast fire. Den fortjener nok mer.

Mørke midt på dagen (1940) av Arthur Koestler (1905)

Lydbok. Boka oppdaget jeg gjennom boka Livet! Litteraturen! av Øverås. Den var utrolig tung og deprimerende, men oi så jævlig bra. Terningkast 6. Denne lydboka husker jeg. Utrolig godt lest av Anders Ribu. Enda en roman jeg er takknemlig for å ha opplevd, men som jeg ikke ønsker å besøke igjen. Nei takk. Dette er stor litteratur.

Først hørte jeg den med bibliotekets app BookBites, 
husker ikke helt hvorfor jeg gikk bort fra den. Så prøvde 
med CD-plater men det var hakk. Havnt som så ofte før på
Storytel. 

Å telle hjerteslag (2021) av Katarina Widholm (F.1961)

Fikk i trøstegave av verdens beste kolleger og venner. Med masse sjokolade. Boka er bok nummer en i en serie. Den er lettlest. Den handler om en husholderske, pur ung i tiden før andre verdenskrig. Det er helt sykt hvor mye husarbeid hun makter. Tenk at de arbeidet så hardt før! Ingen rettigheter nesten, og luselønn! Blir provosert og føler meg også ganske lat når jeg leser. Når skrubbet jeg dusjen sist liksom. Jeg har notert ned at jeg synes den er for lettlest og repeterende. Jeg har lest bok to også nå (mer om den lengre ned) og den også er for repeterende. Men det er noe som fenger med denne serien selv om det er for lite lese-motstand. Gleder meg til å lese den siste boka om Betty. Den er på lesebrettet. Fått tilsendt av forlaget som PDF.

Jeg vil våkne til verden (2020) av Karoline Brændjord (f.1990)

Dikt lånt på biblioteket. Gir meg fine bilder i hodet. Mye natur og dyr. Forstår ikke alt, men heller ikke alt trenger å forstås. Lest i en sitting på natten. Eli skriver og tolker helt utrolig. Det var henne som ga meg lyst til å lese. Link til teksten hennes. Jeg har gitt den terningkast 4 men som så ofte før så mistenker jeg den fortjener mer. Det er nok min manglende evne til å analysere dikt som trekker ned. 

Midtvinterskogen (2024) av Susanna Clarke (F. 1959)

Min favorittforfatter. Jeg elsker henne og evig takknemlig hun ga meg Jonathan Strange og Mr. Norrell. Denne boka lånte jeg på biblioteket og den er kjempekort og er en novelle. Den sluttet før den hadde begynt – eller rett før den skulle til å begynne. Altfor kort! Etterordet til Clarke er godt. Illustrasjonene i boka er sånn passe. Ser ut som de er laget på data, animert. Illustrasjonene er ikke helt min kopp te. Men fremsiden på boka er nydelig. Åh hvor jeg håper Clarke gir ut mer. Denne fortellingen ga ikke så mye. Var mest mystisk. Den burde jeg lest på engelsk, det er jeg sikker på. Det var ikke noe bra på norsk. Den mistet noe av magien.
Terningkast 5 likevel. Magi er magi.

Hitra (2023) av Samuel Bjørk (1969)

Lydbok. Jeg husker ingenting. Krim. Slukes og nytes og glemmes. Når jeg leser teksten om boka, husker jeg. Jeg har gitt boka terningkast 5. Husker at forfatteren beskriver hvordan en ung voksen tenker utrolig godt. Han skriver godt.

Livet – illustrert (2019) av Lisa Aisato (F. 1981)

Fått i julegave av Eirin. Her har Lisa Aisato samlet tidligere publiserte illustrasjoner og skrevet tekst til. Og de handler om livet. Fra start til slutt. Teksten er nydelig, og bildene er fantastiske. Det er kjærlighet og magi. Jeg forstår ikke hvordan noen får det til. Å skape så vakkert. Takk Aisato for du deler med oss! Terningkast 6. Jeg kjøpte flere eksemplarer og ga bort i julegaver i 2024.

Det er stedene jeg tenker på først/Homovarme (2024) av C. Andersen

Diktbok som jeg fikk av forfatteren. Kan vel egentlig ikke si hva jeg mener da jeg skjenner forfatteren. Men hvis jeg får lov å gjøre det likevel så vil jeg si diktboka er nydelig, men også litt vond. Og viktig. Terningkast 6.

Ut i vannet (2017) av Paula Hawkins (F. 1972)

Lydbok. Terningkast 3. Ufattelig mørk. Treg.

Vinden fra øst (Sagaen om Isfolket #15) Utgitt 1984
Galgeblomsten (Sagaen om Isfolket #16) Utgitt 1984
Dødens hage (Sagaen om Isfolket #17) Utgitt 1984
Bak fasaden (Sagaen om Isfolket #18) Utgitt 1984

Av Margit Sandemo (F. 1924). Lydbøker. Her har jeg gitt terningkast 3 og 2. Jeg beundrer og respekterer Sandemo for hennes evner til å skape og dikte. Alle menneskene og skjebnene. Det er ikke lite eller få! Fortsatt lugger denne serien i øregangene på det viset at hun bruker de samme ordene, og det politiske ukorrekte i hver en bok. F. eks i den siste boka Bak fasaden valgte hovedpersonene å gifte seg med mannen hun var forelsket i, som tidligere i boka prøvde å voldta henne. Altså, det lugger. Det fremstilles erotisk og som en vakker historie, men det er jo forferdelig! Han sa unnskyld etterpå når han var edru, men likevel. Jeg hadde nok ikke giftet med med han.

En stille kamp (2022) av Katarina Widholm (F. 1961)

Bok 2 om Betty. Fortsettelse av Å telle hjerteslag. Mottatt PDF fra forlaget. Koselesning. Men er av samme oppfatning som i den forrige. Repeterende og for lite motstand. Forstår heller ikke valgene til Betty. Hun kaster et familiemedlem ut av sitt liv da hun oppdager vedkommende har sviktet henne på det groveste. Men hun er ikke så stolt at hun ikke spør om å låne penger først. Hun tenker vel han skylder henne det, men opplever det som et usannsynlig valg. Å klare å ta imot hjelp av noen, å ønske å skylde dette menneske noe som helst når hun har sett hans sanne ansikt. Bok 3 om Betty venter på meg allerede. Koselesning. Terningkast 4.

Ambisjoner minus gjennomføringsevne (2016) av Hanne Sigbjørnsen (F.1989)


Lånt på biblioteket. Terningkast 5. Ønsker mer tegninger. Ikke nødvendigvis mindre tekst – men mer tegninger.

Mord i paradis (1981) av Dan Turell (F.1946)

Bok to i mord-serien. Lånt på biblioteket. Terningkast 3. Akkurat som i den forrige boka i serien så fikk vi heller ikke nå alle svar på gåtene og det må regnes som utrolig dårlig krim? Hvis vi ser bort i fra at dette er elendig krim så skriver Turell godt.

Boksidene er gulnet, tykke og sprø. Boka lukter godt. Akkurat slik jeg liker det.
Berlinske Tidende har skrevet «En meget dansk og overmåte musikalsk roman». Må si meg enig. Meget dansk, ja. Musikalsk, ja. Det røykes, drikkes og vandres rundt i gatene. Vår hovedperson journalisten har et meget mørkt og meningsløst syn på tilværelsen. Han er på rett plass til rett tid; veldig usannsynlig det og det meste i historien. Betraktninger og den kyniske humoren er god. Det er lite som skjer og historien gjentakende. Under 300 sider, men oppleves som flere sider enn det. Hvem myrdet, hvordan og hvorfor? Slapt gjort – men det er vel meningen.

Krim i påska med påskelys. Perfekt! 

Fikk bokmerket av Eirin. Så fint! Og sånn helt tilfeldig så passer fargene 
på fremsiden av boka med bokmerket. Jeg lover, ikke planlagt!

Grosz (2017) av Lars Fiske (F. 1966)

Kassert biblioteksbok. Anbefalt av Anna. En tegneseriebiografi om kunstneren Grosz. Aldri hørt om kunstneren på forhånd. Blanke ark. Det var en svakhet, et tap for boka at jeg var uvitende. Det er nesten ikke tekst i boka og det lille som er var ofte på tysk. Så bildene var alt jeg hadde å gå etter og de var ikke bare enkle å tolke, men tror jeg fikk det til. Det er laget i samme stil som Grosz brukte og det er fantastisk godt gjort. Ikke helt min kopp te da. Tegningene ligger lag på lag, det var slitsomt å se på. Brukte lang tid på hvert bilde. Har jeg fått med meg alt? Har jeg forstått alt? Tror tegneserieboka er bedre for de som har kjennskap til kunstneren. Var så desperat at jeg sjekket om det var en dokumentar om Grosz på NRK, Prime, Netflix eller Youtube. Følte et behov for å spe på kunnskap etter endt lesning. Forsto jeg alt? Søkte bekreftelse.Terningkast 3 men den fortjener nok en 6.

Nå er det meningen jeg skal begynne på Forbrytelse og straff (trass!) men vegrer meg. Jeg er redd den! Den er tykk. Og hva om den er en lidelse?

Her er jeg i Trondheim i februar. Se alle bøkene! 

Mine andre blogger:

Sitatbloggen min

Spillelisten 

MORD I MØRKET AV DAN TURELL

 

Spennende valg av farger her! Lilla, orange og mosegrønt

Jeg så på Barbara og rettet ryggen, drakk ut og gjorde tegn til kelneren. Sånn er livet. Pianisten tar tak i tangentene og hugger klørne i for alvor, og så begynner vi alle forfra; bestiller en drink til, teller penger, sjekker nattens og øyeblikkets prioriteringer og sender morgendagen en vennlig tanke.

Fra side 124.

Dette er første bok ut i den såkalte Mord-serien. Og gjett om det ble utført mord her! Men ikke tro vi fikk vite hvem morderen var. Så skuffa.
I 2012 leste jeg Drit i døden, her er Dan Turell (dikt i utvalg) og jeg må jo ha snakket en del om boka for da det var salg på kasserte bøker på biblioteket hadde min søster fått bibliotekarene til å holde av en bunke med fem Dan Turell-bøker i Mord-serien uten å spurt meg først vel og merke. Hun kunne ikke ane at jeg ikke skulle ha flere nye bøker i bokhylla mi, nå fikk det være nok. Så da hun fortalte hva hun hadde gjort husker jeg ikke hva jeg sa, men jeg bestemte meg da jeg hadde ærend på biblioteket (det er jo ikke til å unngå når en er som meg) for å ikke ta kontakt med personalet og hente denne pakken, åh nei du. Men dessverre vet jo bibliotekarene godt hvem jeg er og hva jeg heter, jeg var jo der minst en gang i uka sikkert så der kom en blid dame og sa at denne her var lagt av til meg. Det var jo ikke noe annet å gjøre enn å dra frem bankkortet.

Og nå har jeg lest første bok ut i Mord-serien.

Bøkene i Mord-serien:

·        Mord i mørket, roman, 1981.

·        Mord i Rodby, roman, 1981.

·        Mord på Malta (I bokhylla)

·        Mord ved Runddelen (I bokhylla)

·        Mord i marts (I bokhylla)

·        Mord i september (I bokhylla)

·        Mord i myldretiden

·        Mord på møntvaskeriet, noveller, 1986

·        Mord i rendestenen, roman, 1987

·        Mord på medierne, roman, 1988.

·        Mord på markedet, noveller, 1989.

Mord i San Francisco, roman, 1990.

Den neste i serien er ikke oversatt til norsk, så når jeg kommer så langt (har en del andre bøker jeg vil lese først) skal det leses min første bok på dansk!



Nå litt om hva jeg synes om boka og hva den handler om. Det er en fordrukken, hasj og sigarettrøykende journalist som er ekstremt uheldig og havner der mord skjer. Det er faktisk ganske morsomt hvor uheldig og intetanende han er. Folk dør rundt han som fluer. Naturligvis vekker det oppsikt og han blir tatt inn på avhør til politiet flere ganger. Når en god venn av ham blir drept bestemmer han seg for å hjelpe politiet med å finne morderen. Og det som skurrer hos meg er at politiet lar ham hjelpe til. En mann som burde være mistenkt i å utføre mordene selv, eller i det minste mistenkt for innsikt i mordene, får lov til å gjøre undersøkelser og forhør for dem. Men nå er ikke dette en realistisk bok sådan. Det må jeg vel bare godta.
Egentlig handler ikke denne historien om å løse gåten som jeg først trodde – jeg håpet på en god krim – nei, det handler om København og å vandre i gatene, om å beskrive den mørke siden av samfunnet. Det jeg liker med boka er den pessimistiske humoren, det tragikomiske. Det jeg ikke liker er at vi aldri fikk vite hvem morderen var. Dette er en bok på over 200 sider, lettlest og på norsk. Det burde gått raskt for meg å lese den. Faktisk dro jeg den frem fra bokhyllen fordi det gikk så tregt med Northanger Abbey. Men jeg brukte flere måneder og med så få sider føles den likevel 100 sider for lang. Hovedpersonen vår, den fulle journalisten, vandrer opp og ned i gatene til alle døgnets tider. Dette burde falt i smak da det føles som det er alt jeg selv gjør (dog ikke på natten) da jeg hverken har førerkort eller noe liv. Hunden må luftes flere ganger om dagen og når jeg skal noe sted så går, eller sykler jeg. Alltid har jeg bløte sokker til tørk. Men i Mord i mørket ble det for mye vandringer altså. Det ble ensformig og kjedelig. Holdt på å klikke på ham flere ganger, han hadde ikke sovet på lange tider og var helt utkjørt. Gå og legg deg! Nei da, ut å gå og drikke mer. Språk og humor er godt, men den ukjente morder som aldri ble tatt er ikke greit.
Jeg har gitt Mord i mørket terningkast 3 på Bokelskere.

Mord i Mørket av Dan Turell.
Bok 1 en serie på 12 bøker.
Fra egen bokhylle, oversatt fra dansk
Originalt utgitt i 1981 Borgens Forlag, København
Min utgave utgitt i 1991 Tiden Norsk Forlag, innbundet
ISBN 82-10-03397-2
236 Sider

Nydelig julegave jeg fikk av Tone. Meg, bok og hunden

Har også en musikkblogg og en sitatblogg.

Jeg leser i april #4

Soundtrack: Kim Hiorthøy- Forskjellige gode ting

Drit i døden, her er Dan Turèll av Dan Turèll ★★★★

Enda en bok jeg plukket opp på biblioteket fordi jeg har lest om den i bloggen til Sukkerrør. Det er en diktsamling av en av Danmarks mest populære og moderne forfatter. Han er forresten død nå.  Dan Turell drikker, puler, røyker, han er alt i alt en veldig typisk poet. Dan Turell overrasker meg altså ikke, men det er mye fint i denne samlingen og den er god å lese om du kan forstå det. Jeg mener den fungerer som en god avveksling når du finner deg selv lei av romanen du holder på med, noe jeg ofte gjør, og da tyr jeg ofte til å lese noen sider i en diktbok. Dan Turell er mye, mest av alt er han en kul type og jeg føler meg kul når jeg leser diktene hans, det må jeg bare ærlig innrømme.

Veronika vil dø av Paulo Coelho ★★

Ja, denne har jeg tenkt å lese siden ungdomsskolen, det er vel strengt tatt på tide jeg leste den.  Jeg kjøpte den på et bruktboksalg for tjue kroner sammen med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Jeg tror det er mange kjerringer som donerte bøker til det salget gitt, det så slik ut. Da den først var påbegynt gikk det raskt, den er jo så tynn og bokstavene er så store. Lettlest. Jeg tenkte underveis at dette burde kategoriseres som en ungdomsbok, så lettlest og enkelt er den. Det var helt til jeg kom til en scene der Veronika begynner å ta av seg alle klærne sine og onanere foran en schizofren type på fellesrommet på instituttet. Coelho er drøy altså, han er sær, han har noen virkelige pinlige, eller ekle, eller upassende, eller skal jeg kalle det overraskende, nei nå har jeg ordet; KLEINE scener i bøkene sine. Veronika vil dø er altså ikke en ungdomsbok, den er bare enkel og lettlest, akkurat som de andre Paulo romanene jeg har lest.

Veronika vil altså dø, hun er tiltrekkende, vellykket og har alt hun vil ha, men hun vil ta livet av seg selv fordi hun ikke føler noe og det plager henne. Ser du feilen her? Veronika føler hun ikke føler noe i hverdagen og bestemmer seg derfor for å ta livet sitt. Da har hun tydeligvis følt noe da? I tillegg til dette konstateres det av Veronika at hun ikke har en depresjon, at hun aldri har vært deprimert. Hun har helt klart hatt en depresjon, det er ingen tvil, alle ordene peker mot at hun har gått og hatt det kjipt. Unnskyld meg, men jeg ville mye heller hatt det som Veronika og flyte over alt som skjer rundt henne uten å føle for mye ubehag, og heller dessverre ikke så mye glede, enn for eksempel å føle for mye, det som faktisk bruker å være problemet til de fleste.

 Årsaken som forfatteren legger til grunn for at Veronika vil dø er lite gjennomtenkt. Tror forfatteren virkelig at det er så lite som skal til før folk tar livet sitt? Tror forfatteren virkelig det er så enkelt? Og hvor er dødsangsten til Veronika før hun prøver å ta livet sitt i begynnelsen av boka? Den er ikke-eksisterende. Jeg tror ikke det finnes en person som har tenkt å ta livet sitt som ikke har brukt minst et minutt på å grunne på om det er noe etter livet, er det en himmel for eksempel? Dette filosoferte ikke Veronika over en gang, hun trodde ganske enkelt hun kom til å ha det fredelig etterpå, hun tenker ikke en gang tanken på at det kan være noe annet. Selvmordet til Veronika er så lite realistisk at jeg synes Paulo behandler emnet korttenkt. Nei, uff, Veronika vil dø er kjempe teit. Budskapet på slutten er også bare tåpelig, så innlysende, så enkel.  Coelho skriver lettleste, enkle bøker virker det som. 

Dette er mine gamle dager av Tore Renberg ★★★★

Dette er den siste boka som har kommet ut om Jarle. Nå som jeg har lest alle "Jarle-bøkene" kan jeg begynne på Min kamp. Jeg ville ikke det tidligere skjønner du, jeg kunne ikke lese to ”serier” av to norske forfattere på en gang, det føltes så rottete, unødvendig, jeg ville gjøre meg ferdig med den ene først. Da det er sagt kan det godt hende Renberg rekker å gi ut enda en roman om Jarle før jeg har kommet så langt som til å begynne på Min kamp for jeg har det virkelig ikke travelt. Dette er mine gamle dager er bedre enn romanen Charlotte Isabel Hansen men ikke like underholdene som Pixley Mapogo.  Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim ligger som vanlig øverst på hylla med Kompani Orheim som nummer en.

I dette er mine gamle dager griner fortsatt Jarle over faren sin, han sørger over at han er død, og går og grunner på fortiden.  Hele romanen nesten, er Jarles tanker og refleksjoner. Det skjer virkelig ikke så mye. Det fortelles om tre møter med en avgjørende karakter i Dette er mine gamle dager, en karakter vi ikke har truffet tidligere i romanene hans. Og det er alt. Bortsett fra det er det bare Jarle som gjør som vanlig, han tenker og mimrer om fortiden og henter fram fortiden til nåtiden og går og drasser det med seg. Slitsomt for Jarle dette, det er ikke bra, jeg tenker han burde gå til en psykolog, han sier det faktisk selv i boka at det har han ikke lyst til, han er ikke typen til det. Greit det, men jeg tror det hadde vært spennende for oss lesere jeg da.

Jarle er blitt pappa til to barn, han er gift med Iselin og jeg lurer på om det ikke er søsteren til kompisen hans i Pixley Mapogo, den deilige lillesøsteren som elsket å glede andre mennesker og som var så løs på tråden? Den samme unge, blonde, sprudlende dama som Jarle tenkte på på slutten av i Pixley Mapogo, at henne håpet han at han kunne få ligge med en gang. Nei, jeg husker ikke om det var Iselin hun heter hun søsteren. I tillegg kommer det fram at Jarle har en bror som er død, Stig, og han har Renberg holdt skjult for oss lesere fram til nå, og han er veldig hemmelighetsfull om alt rundt Stig til det er irriterende. Jeg har faktisk lyst til å si fuck you Renberg, for vet du hva, jeg er helt sikker på at jeg har lest (og hørt på lydbok) flere steder at Jarle snakker om seg selv og ser på selg selv og har alltid sett på seg selv som et enebarn.  Jaja, Dette er mine gamle dager er uansett bra den, den er helt grei. Jeg synes det er litt rart romanen ikke heter Dette er mine eldre dager, kanskje kommer en annen roman om Jarle til å hete det? Da han har passert seksti år eller noe, hva vet jeg. Jarle er uansett bare trettiåtte år i denne ”familie idylliske til det klissete” romanen, så å si at dette er mine gamle dager er egentlig litt frekt. Jeg gleder meg til neste roman om Jarle! Kom da boka!

   

Dagen derpå og Dan Turell

Dagen derpå og forfatteren Dan Turell går ikke sammen, det blir helt feil. Dan Turell og jeg fikk en helt vanvittig dårlig start, det tok meg noen dager før bokpermen endelig er åpnet på nytt. Det var lørdag den 17. mars, nei vent, vi begynner med fredag den 16. Jeg og S hadde en vennedate, vi skulle tegne og drikke rødvin. Vi hadde forberedt oss godt, ordentlig godt til å være oss faktisk, vi dro på polet noen dager i forveien og handlet vin. Vi hadde bestemt oss lenge før, vi skulle ha rødvin, ikke hvitvin. Vi skulle kjøpe en flaske hver som ingen av oss hadde smakt før. Da fredagen kom dro vi til og med på biblioteket og plukket oss ut noen bøker vi kunne trekke inspirasjon fra, to bøker med bilder og tekst av all verdens dyr, en liten bok som forklarer hvordan du tegner fugler og en kunstbok med bilder av og tekst om min favoritt kunster Alphonse Mucha. Som vi kanskje skulle ha forutsett ble det ikke spesielt mye tegning den kvelden. Vinen ble drukket, og til å være tilfeldig utvalgt blant hyllene, plukket etter hvilke etiketter som snakket mest til oss, var rødvinene skikkelig gode. Min var best synes jeg, noe lettere enn S sin som jeg ikke husker hva heter. Jeg skal kjøpe den flere ganger, den heter My World Australia Shiraz Cabernet Sauvignon.  S kom sprudlende bort til meg inn i polet og sa "denne må du ha Heidi, den har bilde av kart på seg", og siden jeg er i "kart modus" fortiden måtte jeg ha den. Jeg husker ikke hvilken vin S drakk, eller hvordan etikken så ut. Nå er ikke jeg noen vin kjenner, jeg drikker gjerne glasset med vin du setter foran meg, men ikke spør meg hvordan den føles i ganen, da burde du være rask, for mest sannsynlig ligger vinen allerede i magen min og jeg er på vei til å tenne meg en ny røyk. Det ble en kjempe fin kveld selv om det ble lite tegning. Jeg dro til og med ut på byens beste utested etterpå, en liten kafé (på dag og kveldstid) og pub (på kveldstid og natt i helgene) og dro lykkelig hjem i halv tre tiden på natten. Jeg hadde ikke vært ut på byen nesten to år. En kveld jeg kommer til å huske, ikke bare fordi jeg ble sjekket opp av byens mest majestetiske katt, og jeg faktisk tegnet (noe jeg aldri gjør), og S og jeg lo masse og hørte på plata On this perfect day av Guilt Machine og The Human Equation av Ayreon, men også fordi da jeg la meg om natten var jeg så glad fordi jeg kunne ikke huske sist jeg hadde fått så mange klemmer av så mange personer på en kveld.

Da jeg våknet neste dag hadde jeg fryktelig vondt i hodet og var ellers i dårlig form av andre grunner enn av vinen. Jeg la meg i sengen og plukket opp den ene av bøkene jeg hadde lånt på biblioteket da jeg var der dagen før med S; Drit i døden, her er Dan Turell. Jeg begynte å lese det første diktet i boka og jeg ble fryktelig svimmel. Sakte men sikkert begynte rommet å bli uklart i kantene. Jeg begynte å svette mens ordene fløt rundt i hodet mitt og jeg prøvde å skape en mening ut av det jeg leste. Det begynte å prikke i fingrene, i ansiktet, i brystet. Jeg var på vei til å besvime. Jeg dyttet boka ut av senga og la meg, la meg under dyna, noe jeg aldri gjør, hodet mitt stikker vanligvis alltid opp av dyna. Jeg ga fra meg et høyt klynk, jeg gjorde faktisk det. Og der lå jeg lenge og bare pustet gjennom nesen og prøvde å få pusten under kontroll. Her er deler av diktet som fikk det til å gå rundt for meg tidlig en lørdag morgen dagen derpå:

Vilkårlig bevegelse
i sirklende felt

(Uvilkårlig bevegelse
i papiret)

Sirklende vilkår
i bevegelige felt

Sirklende felt
bevegelige vilkår

Bevegelige sirkler vilkårlige
felter

Hallusinerte setningsslanger bukter seg opp og ned på arket
forsvinner dypere inn i seg selv
og danser i kjeder omkring sine egne ord
helt til det er umulig å skjelne mellom grunnlag og overbygning
en handling oppstår i beskrivelsen og den beskrivelsen blir
                                                                                  en  ny handling

Her blir jeg mektig sjekket opp, og ja, jeg falt. Se hvor Ivan byr seg frem!

Her er den beskjedne rosen jeg rakk å tegne før vinen var drukket opp.

Her etterligner jeg og pusen maleriet The creation of Adam.