Bøkene jeg har lest i februar

Ingenting av Janne Teller ★★★★★★

Jeg lånte denne av min søster, hun hadde ikke lest den enda. Hun hadde kjøpt på den salg på biblioteket, flaks for henne at jeg ikke så den før henne, jeg var der flere dager tidligere. Dette er egentlig en barnebok, men den kan godt leses av voksne også. Dette ble en ny favoritt bok for meg, den er helt sinnssyk.  En gjeng tolvåringer må gjøre noe med gutten i klassen som har droppet ut av skolen fordi han har funnet ut at ingenting betyr noe. Hver dag går de forbi han på vei til skolen der han sitter oppe i plommetreet og kaster plommer på dem og roper ut filosofiske og deprimerende setninger. Dette kan ikke fortsette, for ikke bare er de lei av å bli kastet plommer på hver dag på vei fra og til skolen, men også fordi han har begynt å få ungdommene, barna til å tenke. Å sitte i klasserommet virket plutselig helt meningsløst. Klassen bestemmer seg for å bevise for gutten at noe betyr noe, og hver og en må gi bort en ting som betyr masse for dem og legge i haugen som de helt til slutt skal vise til klassekameraten i plommetreet. Haugen vokser og kravene klassekameratene stiller hverandre blir større og større. Det begynte med at ei av de første som måtte gi la favoritt skoene sine i haugen, forså er det hennes tur å si til en av de andre hva de må legge i haugen. Snøballen bare vokser, og det som begynte som et uskyldig prosjekt forandrer seg til et mareritt. Les den!

 Mennesket og maktene av Olav Duun ★★★★

Denne lånte jeg av min søster etter at hun anbefalte den til meg. Gøy er det at Olav Duun også er trønder, sånn som meg. Det er en norsk klassiker og den har et veldig gammeldags språk og i tillegg er den skrevet på nynorsk, som jeg vanligvis liker, men som gjorde det vanskelig å komme seg fremover i boken. Jeg slet meg framover sakte men sikkert. Den hadde sin sjarm, men nå i ettertid er det slitet jeg husker. Jeg har gitt den stjernekast fire, men her jeg sitter nå lurer jeg på om jeg burde være streng og gitt den tre.

Nattboka av Pamela Hill Griffiths ★★★

Denne leste jeg og lånte på biblioteket fordi jeg kjenner damen som har skrevet boka, hun er en gammel venninne av mamma. Det er en samling noveller der natten er fortelleren og besøker mennesker som ikke får sove om natten fordi de enten har det tungt eller er stressa eller hva som helst. Jeg liker konseptet med natten som forteller, bortsett fra det bare tvang jeg meg i gjennom. Den hadde en kjempe fint avsnitt, se:

Der kommer sannelig en stor grå katt. Den strekker seg, gjesper så du ser helt ned i drøvelen på den og hopper i et byks opp i fanget ditt. På kattevis går den noen runder før den legger seg ned, sukker dypt og lukker øynene. Den er glad du er til.

Nattboka 2 av Pamela Hill Griffiths ★

Yes, det er en oppfølger eller hva du nå vil kalle det. Etter å ha lest del 1, som jeg tvang meg gjennom, kan du sikkert tenkte deg hvordan jeg tvang meg gjennom del 2. Gøy er det uansett å lese noe som noen du kjenner eller vet av har skrevet!

Volund Smed fra Store Skauby av John Ronald Reuel Tolkien ★★★

En liten novelle av selveste Tolkien. Det er vel egentlig en barnefortelling, men det var ikke i barneavdelingen på biblioteket jeg fant denne. Den er søt nok. Da det ble snakk om alveland, skoger og dronninger fikk jeg et sug i magen etter å lese mer Tolkien, og det skal jeg så klart også, jeg har enda ikke lest Ufullendte fortellinger om Numenor og Midgard for eksempel.

Til mine døtre av Elizabeth Noble ★★

Denne er fryktelig dårlig. Jeg lånte den av min søster etter at hun hadde lest den, og hun sa ikke noe negativt om den, noe jeg synes er litt rart for hun er slik som sitter og leser om kroppens anatomi, plantenes hemmelige liv og metafysikk i universet eller hva det nå kalles. Likevel sa hun ingenting dårlig om denne da hun ga meg den, det er nok fordi hun ikke er som meg som slakter dårlige ting. Hun finner noe positivt å fokusere på i alt. Denne handler om en mor som dør og etterlater seg en velstående med deprimert enkemann og tre veldig forskjellige døtre og vet du hva; jeg gidder ikke å skrive mer om den. Den er dårlig, den burde aldri blitt gitt ut. Styr unna. 

Norwegian wood av Haruki Murakami ★★★

Ja, jeg er også en av dem som leser Murakami. Han er flink han. Det er noe med måten han skriver på, det er veldig stilrent, du merker du har med en perfeksjonist og gjøre. Jeg ser for meg Murakami er en av de som snakker med plantene sine, tørker støv av dem, hvisker dem hemmeligheter og klipper bort rusk og rask med en liten dyr saks. Og som bytter sokker hver dag. Norwegian wood handler om å være ensom og også av og til trives med å være ensom, den handler om litteratur, den handler om selvmord og den handler om kjærligheten. Den er stille, den er fin, den er ok. Jeg kan godt anbefale den videre. Det jeg liker best med denne er at karakterene bare går og går og går i gatene, opp og ned og rundt hele byen så de til slutt kjenner byen like godt som innsiden av genseren, de bare går for å gå. For å bevege seg, for å få tiden til å gå. De snakker nesten ikke sammen når de går. De bare går. I regn, sol og oppholds. Det synes jeg er fint. Jeg liker også bare å gå.

Den himmelske mann av broder Yun og Paul Hattaway ★★★★

Denne leste jeg bare fordi jeg fikk den i konfirmasjonsgave og har enda ikke lest den, ikke før nå, nesten åtte år senere. Det er en bok om broder Yun fra Kina som blir kristen i ung alder og ofrer livet sitt til Gud og gjør alt han ber om og vil frelse så mange sjeler som mulig og ikke minst spre evangeliet. Det er virkelig en utrolig historie du hører og hvis alt som står i denne er sant er det til å heve øyenbrynene av. Nå er den hvert fall lest, etter åtte år, og ikke lenge etterpå ga jeg den bort til noen som er hundre prosent kristen. Selv er jeg agnostiker, jeg er skeptisk, jeg er ikke overbevist.

Veien til Jerusalem av Jan Guillou ★★★★

Trilogien om Arn ble jeg anbefalt av en kompis som kalles Svenna og det var er riktig godt tips. Jeg koste meg med bøkene om tempelridderen Arn. Jeg tror faktisk dette er den første romanen om riddere jeg har lest, men nå biter jeg meg i tunga, for det er det ikke, hva er det jeg sitter og skriver, jeg har jo lest Ringenes herre, tullejente! 

Fremmedordbok for kjærester av Xiaolu Guo ★★★★

Denne begynte skikkelig dårlig så ble den bedre, faktisk ganske god. Den burde ikke leses på norsk, det gjorde jeg, men når jeg sier den ikke burde, så mener jeg at den ikke skal leses på norsk. For hovedpersonen i boka er kinesisk og hun flytter til England for å lære seg engelsk i et år, og da er denne boken opptegnelsene hennes på engelsk som derfor begynner skikkelig dårlig siden hun så klart er dårlig i engelsk de første månedene, men senere i boka blir språket bedre samtidig med at hun blir bedre i engelsk. Og mye av humoren ligger i de engelske ordene som hun misforstår og plages med og som får en helt annen betydning når det er oversatt til norsk og det blir derfor helt feil. Det var i denne boken jeg fant ut at det er noe som heter ubegrenset interrailbillett i Europa og nå har jeg skikkelig, skikkelig lyst til å gjøre det, kjøpe en ubegrenset togbillett i Europa og farte rundt helt tilfeldig noen uker. Boken lærte meg også at de eneste landene som er større enn Kina er USA og Russland, men Kina har størst befolkning. Sånt liker jeg å lære jeg som skal bli bedre på kart. Kine er også nesten like stort som hele Europa. Sitat:

Hele skogen vokser sakte men hemmelig.

Bokelskere og katter

Det er typisk at de som leser mye har en forkjærlighet for katter. Jeg lener mer mot hunder. Jeg klandrer min kjære søster som var så frekk og pådro seg en allergi. Katter er aldeles vakre dyr. Spesielt liker jeg de hvite. De pynter opp værelset. Jeg er fullt klar over at katter ikke er til pynt, det er bare at de ofte gir uttrykk for at de er det.

Bøkene jeg leste i Januar 2012

Kabalmysteriet. Vita Brevis. Sirkusdirektørens datter av Jostein Gaarder ★★★★

Jeg hadde bestemt meg for en bok jeg skulle lese i 2012, og det var Sofies Verden av Jostein Gaarder. Da jeg hadde bestemt meg for det og den lå i hylla, hentet fra biblioteket, begynte jeg å legge merke til bøker av Gaarder overalt. Hadde de alltid vært der, rett foran nesen min overalt hvor jeg så, eller legger jeg bare merke til de nå som jeg har en litterærplan og Gaarder brummer i bakhodet mitt? Kabal, Vita og Sirkus var peiset sammen i en og samme bok for bare førti kroner på Norli, gjemt i en hylle under et bord med bøker til salgs på. Siden jeg skulle lese Gaarder uansett, tenkte jeg hvorfor ikke lese flere av samme forfatter med det samme? Kabalmysteriet var bra, litt rar, men fortsatt bra på den måten at jeg ville lese den ferdig. Gaarder kan dette med å flette en historie inn i en historie inn i en historie osv. Han har gjort det i flere verk, han gjorde det i Sirkusdirektørens datter også, som også er bra. Det er ikke måte på hvor mange historier den rommer. Hovedpersonen bare flommer over av skrivelyst og ideer og jeg kan ikke annet enn å bli imponert over Gaarder, for selv om det er hovedpersonen som selger historiene sine og hjelper forfattere med skrivesperre i Norge, og senere i hele verden, er det jo egentlig, egentlig Gaarder som har alle disse ideene og historiene. Vita Brevis er kjedelig. Det er en samling brev ei dame som levde da kirken hadde makten som skrev til sin livs kjæreste etter at han forlot henne og ble munk, biskop eller var det prest? Her sitter jeg i mars, villig til å fylle opp bloggen min og tenker tilbake på bøkene jeg leste i januar. Mange viktige detaljer har gått i glemmeboken. Da var det antagelig ikke så bra heller.

Maya av Jostein Gaarder ★★★★

Denne boka la jeg også merke til (Gaarder brummet i bakhodet mitt: leeees meg) på bibliotekets boksalg. Den kostet ti kroner. Maya har noen fine sekvenser, som for eksempel da han har lange samtaler med en gecko, slags øgle i den lille hytta si ute på en fjern øy på et varmt sted. Ellers er den ikke det store og slutten er vanskelig å forstå.

Sofies verden av (trommevirvel) Jostein Gaarder ★★★★★★

Denne likte jeg bedre. Den er faktisk ganske bra. Du lærer masse om filosofi og det på en veldig lettvint måte. Jeg som ikke har gått skole på to år kjente jeg var veldig sulten på kunnskap, og derfor slukte jeg denne mursteinen. Den er jo litt rar da, her snakker vi om en hund som plutselig begynner og prate og en fremmed mann som begynner å legge postkort i postkasse til ei fjorten år gammel jente. Likevel, godt endelig å ha lest den. Nå har jeg jammen fått nok av Gaarder for en stund.

Dracula av Bram Stoker ★★★

En klassiker som jeg egentlig tenkte å lese da jeg var seksten, sytten, jeg hadde kjøpt den brukt, hvor husker jeg ikke, men det ble aldri så jeg leste den fordi utgaven jeg hadde var på dansk. Nå har jeg endelig lest den og jeg er glad for det men må ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet. Den begynte så bra, den var fryktelig ekkel og spennende og uhyggelig, så gikk det bare nedover, eller skal jeg si at det gikk strake veien rett frem, ingen høydepunkt eller fjell å klatre i det fjerne. Den er langdryg.

Du er et dyr, Viskovitsj av Alessandro Boffa ★★★★★

Dette er en såkalt fabel, historier der hovedpersonen er et dyr, eller i denne godbiten, mange forskjellige dyr. For hvert kapittel er Viskovitsj noe nytt, han kan for eksempel være en fisk, et dovendyr eller en bille. Best liker jeg kapittelet om fisken og deres språk. Hvem Viskovitsj egentlig er, det vet jeg ikke. Det er vel heller ikke meningen vi skal vite. Det er fryktelig intelligent skrevet. Boka tilhører en liten samling utenlandske bøker som Tore Reenberg har plukket ut til å oversettes til norsk. Blant de utvalgte finner du Dine øyne så meg av Sjøn og Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren, resten husker jeg ikke, for de har jeg enda ikke lest. Han er flink til å plukke bøker den godeste Renberg. Denne kjøpte jeg også på bibliotekets boksalg.

Stormfulle høyder av Emily Bronte ★★★

Enda en klassiker. Denne også kjøpte jeg på biblioteksalget for ti kroner. Den var som Dracula, ganske langdryg. Menneskene i denne er også forferdelige onde og ekle og..og..og slemme! Jeg satt og måpte underveis. De beste sidene er ganske i begynnelsen da jeg-personen i historien overnatter i et hus og har et forferdelig mareritt. Skikkelig uhyggelig, for senere viser det seg at han rett og slett er litt synsk, eller at det spøker der.

Bokomtale av Jonathan Strange og herr Norrell

Soundtrack: Round Table Conference av Ane Brun

Se for deg Dickens London på 1800-tallet. Mørk, tåke, regn, store mengder kirker spredt over hele byen. Se for deg statuene på torget, på vegger på utsiden (og innsiden) av kirker. Se nå for deg at disse statuene snakker. Se for deg et rom. Flere rom. Pene. Se nå for deg disse rommene dekket med speil i alle fasonger på hver en vegg. Er dette bare speil, eller brukes de til noe annet? Se for deg to voksne menn med flosshatt. Ikke særlig pene, men menn like vell. Den ene eldre, kort, anonym, overlegen og nervøs. Den andre høy, ung, smilende, energisk og en anelse ukonsentrert. Du har nå møtt Jonathan Strange og herr Norrell. Ikke vanlige menn noen av dem. Magikere.

Jonathan Strange & herr Norrell ga meg samme gode følelsen som Ringenes Herre og Den mørke Materien og det er en ytterst god følelse og en sjelden leseropplevelse. Jeg har å takke en venninne som anbefalte denne til meg for tre år siden. Glad er jeg for min gode hukommelse og oppheng i titler. I denne tjukke romanen finner vi politikk, krig og drama. Nesten ingen kjærlighetshistorie bortsett fra den mellom læremesteren og lærlingen og den er ikke særlig romantisk men til tider en anelse kjærlig. Det som overrasket meg med J & N er at den er så mørk! Den er ikke det minste lik Harry Potter i hverken stemning eller lek. Det er også overraskende at det er en kvinne bak historien for det merkes ikke på pennen. Den er blitt plassert på linje med Tolkiens Ringenes herre og det er ikke uten grunn. Clarke har laget en helt ny magisk virkelighet med gjennomtenkte oppdiktede historiske fakta, fabler, bøker, konger, land, verdener, alver og trollmenn. J & N er ikke så brei i historie som Ringenes herre, heller ikke så episk (det skal godt gjøres), men det blir gjort rett i å sette den på linje med disse store verkene. Jeg forstår at ikke alle kommer seg gjennom denne, men personlig er jeg veldig glad jeg gjorde det. Den inneholder en av de beste sluttene jeg noen gang har lest. Clarke er i sannhet en dyktig syerske når det kommer til å samle trådene! Minn meg på å holde meg unna mannfolk med sølvblankt tistelhår og grønn frakk. Stjernekast seks ★★★★★★