Jeg leser i april #5

1Q84 Bok 3 av Haruki Murakami ★★★

Jeg sitter her klokken halv tolv på kvelden på en søndag.  Jeg sitter her og skriver om den siste boka jeg rekker å lese ferdig i april, jeg leste ferdig den siste oversatte boka av Murakami halv ett natt til søndag. I dag begynte jeg på Ulva fra Huldretjernet av Willy Ulstad. Jeg leste åtti sider ute i sola. Jeg tror ikke jeg rekker å lese den ferdig før mai starter. Tiden går så alt for fort. I bakgrunnen går en konsertplate av Tori Amos. Jeg har begynt å sette meg inn i musikken hennes før jeg planlegger å lese tegneserieboka laget av flere kunstnere der de er inspirert av musikken hennes da de laget tegningene og tekstene. Jeg tenker det ikke er nok å la musikken drive på i bakgrunnen, jeg må sette meg ned og lese sangtekstene til Tori Amos også. Lese de som dikt. Kanskje jeg legger ut deler av det jeg liker best av tekstene her inne på bloggen, stykkevis, enkelt. Sangtekster er jo også litteratur, vi må ikke glemme det.

I Norge er Murakamis tykke store verk utgitt i tre deler. I Japan ble alle de første utgitte romanene av 1Q84 utsolgt den første dagen de kom i butikken. Det er helt sykt. Det minner meg om hysteriet rundt Harry Potter.

Det gikk flere måneder før bok tre kom ut i Norge. Jeg ventet tålmodig, gledet meg. Da jeg begynte å lese bok 3 oppdaget jeg med en gang - å utgi bok 3 flere måneder etter del 1 og 2 er dumt gjort av Haruki og forlagene. Mye har gått i glemmeboken og iveren og entusiasmen jeg kjente på etter å ha lest ferdig bok 2 er borte. Bok 3 av 1Q84 er altså ikke like rivende å lese. Skal det ikke ta seg opp i siste del av romaner, skal vi ikke få svar på det uløste, det hemmelighetsfulle, det spennende? Murakami avslutter sitt store mesterverk med løse tråder og ubesvarte spørsmål. Og vet du hva, det er det verste jeg vet om i litteraturen. Det er så utrolig feigt av forfatteren. Det er latskap når de gjør slikt. Det trekker så utrolig ned. Det er den store synden å gjøre for min del. Bok 3 er den tregeste, den kjedeligste av de tre. Dumt. Det er den enkle konklusjonen min. Ellers er Murakami Murakami. Jeg tror ikke det er mulig for meg og ikke like skriften hans. Jeg har ikke kommet helt dit enda etter å ha lest bok 3 av 1Q84 at jeg ikke vil lese flere verk av Murakami. Gi meg noen måneder og jeg sitter med en ny bok av samme duden i fanget. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Haruki Murakami er en perfeksjonist og for meg som lider av samme skjebne er andre perfeksjonister vanskelige å ikke like. Sitat:

En spurveflokk tegnet et taggete mønster der de satt vaglet på strømkablene, i uavlatelig forflytning som notene til et musikkstykke under kontinuerlig revisjon.

Stemmen var like hard og kald som en metallinjal som er blitt gjenglemt i kjøleskapet.

Jeg har en litt morsom anekdote å fortelle. Da jeg leste slutten av 1Q84 leste jeg helt feil og misforstod hele greia.  Hjertet mitt begynte å dunke som bare det. Jeg måtte lese det siste avsnittet en gang til. Til de som ikke har lest 1Q84 men tenker å gjøre det anbefaler jeg og ikke lese lengre nå. Dere som har lest verket ferdig vil forstå hvorfor hjertet mitt begynte å dunke slik. Jeg vil også ta meg den frihet å si at min misforståtte versjon slår Haruki Murakamis versjon ned i støvlene!

Det jeg leste:

Hun strekker ut en hånd. Tengo griper den. De blir stående side om side, knyttet sammen til ett, og stille betrakte månen over byens tak. Helt til solene står opp og sender ut sitt morgenfriske lys som berøver månen dens nattlige glans, helt til det som henger på himmelen, ikke er mer enn en askehvit utklippsfigur.

Det som faktisk står i boka:

Helt til solen står opp og sender ut sitt morgenfriske lys som berøver månen dens nattlige glans, helt til det som henger på himmelen, ikke er mer enn en askehvit utklippsfigur. Bla bla bla.

I morgen når jeg står opp skal jeg løpe til biblioteket og levere boka, den skulle vært levert på lørdag og noen venter på den. Jeg vil ikke ha purring, nei takk! En purring føles alltid som et nederlag. ”Ta deg sammen, les fortere, bruk mer tid på litteraturen, slutt å låne så mange bøker på en gang!" 

Her sitter jeg ute i vårkulda og leser Haruki Murakamis mesterverk, godt innpakket med en stor ullgenser og jakke over og en varm hund på toppen!

Jeg leser i april #2

En kopp kakao og en bok med handlingen som foregår om natten.

 

After dark av Haruki Murakami ★★★★

Nå har jeg lest tre romaner av Haruki Murakami: Norwegian Wood, 19Q4 (jeg står fortsatt i venteliste på biblioteket for den siste "del 3") og nå, After dark. Akkurat som i TV-serien 24 der hele handlingsforløpet foregår i løpet av tjuefire timer, foregår handlingen i After dark i løpet av en natt. Vi møter en overgriper som jobber med data om natten på et kontor. Han minner meg om hovedpersonen i American Psycho, uten at jeg har lest boken eller sett hele filmatiseringen. Grøss. Vi møter en hemmelighetsfull nittenåring som i stedet for å være hjemme og sove velger å sitte på kafeer om natten og lese. Vi møter søsteren hennes som sover hele tiden, og det med et ekkelt dryss av noe overnaturlig over det hele. Vi møter en ung jusstudent som spiller trombone i et jazzband. Vi møter en tidligere profesjonell kvinnebryter som jobber på et kjærlighetsmotell. Tilfeldighetene skal ha det til at noen av dem treffes denne natten.

Karakterene til Haruki har så mange fine personlige samtaler, det har de alltid i bøkene til Haruki virker det som. De virkelig lytter til hverandre og forteller hverandre alle slags historier både om de minste hverdagslige ting og store hendelser i livene deres. Det er vakkert slik Haruki beskriver det, det er fint, det er uvanlig. Hvorfor snakker vi ikke og lytter vi ikke til hverandre på den måten i virkeligheten? Det hadde vært noe. I After Dark snakker Haruki om dødsangst, om menneskelige relasjoner, om ensomheten (som alltid), om drømmer i søvnen og søvnen selv. Og midt i alt dette er det noe overnaturlig, noe ulogisk, noe som ikke stemmer, som ikke henger på grep. Det handler om å streife (alltid dette å gå og gå i bøkene til Haruki) rundt om natten, det handler om tilfeldigheter. Det er ingenting som egentlig skjer After dark, fortsatt leser jeg videre nysgjerrig som bare det. Haruki Murakami er god. Hvis du synes min noe uvanlige anmeldelse er kort kan jeg fortelle at det er After dark også.

Bøkene jeg har lest i februar

Ingenting av Janne Teller ★★★★★★

Jeg lånte denne av min søster, hun hadde ikke lest den enda. Hun hadde kjøpt på den salg på biblioteket, flaks for henne at jeg ikke så den før henne, jeg var der flere dager tidligere. Dette er egentlig en barnebok, men den kan godt leses av voksne også. Dette ble en ny favoritt bok for meg, den er helt sinnssyk.  En gjeng tolvåringer må gjøre noe med gutten i klassen som har droppet ut av skolen fordi han har funnet ut at ingenting betyr noe. Hver dag går de forbi han på vei til skolen der han sitter oppe i plommetreet og kaster plommer på dem og roper ut filosofiske og deprimerende setninger. Dette kan ikke fortsette, for ikke bare er de lei av å bli kastet plommer på hver dag på vei fra og til skolen, men også fordi han har begynt å få ungdommene, barna til å tenke. Å sitte i klasserommet virket plutselig helt meningsløst. Klassen bestemmer seg for å bevise for gutten at noe betyr noe, og hver og en må gi bort en ting som betyr masse for dem og legge i haugen som de helt til slutt skal vise til klassekameraten i plommetreet. Haugen vokser og kravene klassekameratene stiller hverandre blir større og større. Det begynte med at ei av de første som måtte gi la favoritt skoene sine i haugen, forså er det hennes tur å si til en av de andre hva de må legge i haugen. Snøballen bare vokser, og det som begynte som et uskyldig prosjekt forandrer seg til et mareritt. Les den!

 Mennesket og maktene av Olav Duun ★★★★

Denne lånte jeg av min søster etter at hun anbefalte den til meg. Gøy er det at Olav Duun også er trønder, sånn som meg. Det er en norsk klassiker og den har et veldig gammeldags språk og i tillegg er den skrevet på nynorsk, som jeg vanligvis liker, men som gjorde det vanskelig å komme seg fremover i boken. Jeg slet meg framover sakte men sikkert. Den hadde sin sjarm, men nå i ettertid er det slitet jeg husker. Jeg har gitt den stjernekast fire, men her jeg sitter nå lurer jeg på om jeg burde være streng og gitt den tre.

Nattboka av Pamela Hill Griffiths ★★★

Denne leste jeg og lånte på biblioteket fordi jeg kjenner damen som har skrevet boka, hun er en gammel venninne av mamma. Det er en samling noveller der natten er fortelleren og besøker mennesker som ikke får sove om natten fordi de enten har det tungt eller er stressa eller hva som helst. Jeg liker konseptet med natten som forteller, bortsett fra det bare tvang jeg meg i gjennom. Den hadde en kjempe fint avsnitt, se:

Der kommer sannelig en stor grå katt. Den strekker seg, gjesper så du ser helt ned i drøvelen på den og hopper i et byks opp i fanget ditt. På kattevis går den noen runder før den legger seg ned, sukker dypt og lukker øynene. Den er glad du er til.

Nattboka 2 av Pamela Hill Griffiths ★

Yes, det er en oppfølger eller hva du nå vil kalle det. Etter å ha lest del 1, som jeg tvang meg gjennom, kan du sikkert tenkte deg hvordan jeg tvang meg gjennom del 2. Gøy er det uansett å lese noe som noen du kjenner eller vet av har skrevet!

Volund Smed fra Store Skauby av John Ronald Reuel Tolkien ★★★

En liten novelle av selveste Tolkien. Det er vel egentlig en barnefortelling, men det var ikke i barneavdelingen på biblioteket jeg fant denne. Den er søt nok. Da det ble snakk om alveland, skoger og dronninger fikk jeg et sug i magen etter å lese mer Tolkien, og det skal jeg så klart også, jeg har enda ikke lest Ufullendte fortellinger om Numenor og Midgard for eksempel.

Til mine døtre av Elizabeth Noble ★★

Denne er fryktelig dårlig. Jeg lånte den av min søster etter at hun hadde lest den, og hun sa ikke noe negativt om den, noe jeg synes er litt rart for hun er slik som sitter og leser om kroppens anatomi, plantenes hemmelige liv og metafysikk i universet eller hva det nå kalles. Likevel sa hun ingenting dårlig om denne da hun ga meg den, det er nok fordi hun ikke er som meg som slakter dårlige ting. Hun finner noe positivt å fokusere på i alt. Denne handler om en mor som dør og etterlater seg en velstående med deprimert enkemann og tre veldig forskjellige døtre og vet du hva; jeg gidder ikke å skrive mer om den. Den er dårlig, den burde aldri blitt gitt ut. Styr unna. 

Norwegian wood av Haruki Murakami ★★★

Ja, jeg er også en av dem som leser Murakami. Han er flink han. Det er noe med måten han skriver på, det er veldig stilrent, du merker du har med en perfeksjonist og gjøre. Jeg ser for meg Murakami er en av de som snakker med plantene sine, tørker støv av dem, hvisker dem hemmeligheter og klipper bort rusk og rask med en liten dyr saks. Og som bytter sokker hver dag. Norwegian wood handler om å være ensom og også av og til trives med å være ensom, den handler om litteratur, den handler om selvmord og den handler om kjærligheten. Den er stille, den er fin, den er ok. Jeg kan godt anbefale den videre. Det jeg liker best med denne er at karakterene bare går og går og går i gatene, opp og ned og rundt hele byen så de til slutt kjenner byen like godt som innsiden av genseren, de bare går for å gå. For å bevege seg, for å få tiden til å gå. De snakker nesten ikke sammen når de går. De bare går. I regn, sol og oppholds. Det synes jeg er fint. Jeg liker også bare å gå.

Den himmelske mann av broder Yun og Paul Hattaway ★★★★

Denne leste jeg bare fordi jeg fikk den i konfirmasjonsgave og har enda ikke lest den, ikke før nå, nesten åtte år senere. Det er en bok om broder Yun fra Kina som blir kristen i ung alder og ofrer livet sitt til Gud og gjør alt han ber om og vil frelse så mange sjeler som mulig og ikke minst spre evangeliet. Det er virkelig en utrolig historie du hører og hvis alt som står i denne er sant er det til å heve øyenbrynene av. Nå er den hvert fall lest, etter åtte år, og ikke lenge etterpå ga jeg den bort til noen som er hundre prosent kristen. Selv er jeg agnostiker, jeg er skeptisk, jeg er ikke overbevist.

Veien til Jerusalem av Jan Guillou ★★★★

Trilogien om Arn ble jeg anbefalt av en kompis som kalles Svenna og det var er riktig godt tips. Jeg koste meg med bøkene om tempelridderen Arn. Jeg tror faktisk dette er den første romanen om riddere jeg har lest, men nå biter jeg meg i tunga, for det er det ikke, hva er det jeg sitter og skriver, jeg har jo lest Ringenes herre, tullejente! 

Fremmedordbok for kjærester av Xiaolu Guo ★★★★

Denne begynte skikkelig dårlig så ble den bedre, faktisk ganske god. Den burde ikke leses på norsk, det gjorde jeg, men når jeg sier den ikke burde, så mener jeg at den ikke skal leses på norsk. For hovedpersonen i boka er kinesisk og hun flytter til England for å lære seg engelsk i et år, og da er denne boken opptegnelsene hennes på engelsk som derfor begynner skikkelig dårlig siden hun så klart er dårlig i engelsk de første månedene, men senere i boka blir språket bedre samtidig med at hun blir bedre i engelsk. Og mye av humoren ligger i de engelske ordene som hun misforstår og plages med og som får en helt annen betydning når det er oversatt til norsk og det blir derfor helt feil. Det var i denne boken jeg fant ut at det er noe som heter ubegrenset interrailbillett i Europa og nå har jeg skikkelig, skikkelig lyst til å gjøre det, kjøpe en ubegrenset togbillett i Europa og farte rundt helt tilfeldig noen uker. Boken lærte meg også at de eneste landene som er større enn Kina er USA og Russland, men Kina har størst befolkning. Sånt liker jeg å lære jeg som skal bli bedre på kart. Kine er også nesten like stort som hele Europa. Sitat:

Hele skogen vokser sakte men hemmelig.