Å gi bort bøker

Skattekista

På onsdag dro jeg på biblioteket med min store brune veske fylt med mange bøker, bøker som ikke skulle leveres inn denne gangen men bli gitt bort. Jeg leser sjelden samme bok to ganger, og siden jeg er minimalist ser jeg ingen grunner til å ta vare på de. Bøkene jeg eier og som er lest står gjemt i en stor hvit kiste på stuen min og samler støv. Jeg liker tanken på å kunne gi tilbake til mitt lokale bibliotek der jeg er en eller to ganger i måneden og leverer og låner bøker, helt gratis. Jeg synes det er bedre at flere kan lese dem i stedet for at de står her og råtner. Mange av bøkene er kjøpt fordi biblioteket ikke hadde dem. Nå har de det. Hadde jeg skulle solgt bøkene hadde jeg måtte styre på med å finne ut portopriser og de beste måtene å pakke inn bøkene på. Mye bedre å gi dem til biblioteket og forhåpentligvis kommer flere til å låne dem og lese dem! Det føles så sinnssykt godt å gi noe tilbake, det føles så sinnssykt godt å drite i penger, det føles så sinnssykt godt å gi bort til noen som blir glade.

Hunden kan du eie, men en katt eier ingen.

Ullrikk sover i sengen min hjemme hos meg.

queers do this
or is it that you're
afraid to die?
biceps, triceps, forceps,
what are you going to do
with muscles?
well, muscles please the the ladies
and keep the bullies
at bay—
so
what?
is it worth it?
is it worth the collected works
of Balzac?
or a 3 week vacation
in Spain?
or, is it another way of
suffering?
if you got paid to do it,
you'd hate it.
if a man got paid to make love,
he'd hate it.

still, one needs the
exercise—
this writing game:
only the brain and soul get
worked-out.
quit your bitching and
do it.
while other people are
sleeping
you're lifting a mountain
with rivers of poems
running off.

Diktet lifting weights at 2 a.m fra diktsamlingen Mockingbird Wish Me Luck av Charles Bukowski

Jeg leser i april #3

Kentauren av John Updike ★★★

Dette boktipset snappet jeg opp i romanen Norwegian Wood av Haruki Murakami. Kentauren av John Updike er favorittboken til karakteren Watanabe i en tid, helt til han leser Den store Gatsby (som jeg allerede har lest). Da jeg hentet ut denne på biblioteket hadde jeg skrevet ned tittelen i min lille brune skinnbok, kjøpt på Storåsfestivalen i to tusen og åtte, og jeg lette og lette i hylla under forfattere som begynner på U i biblioteket. Da jeg til slutt slo meg til ro med at den ikke var i noen hylle gikk jeg til en datamaskin og søkte den opp, ville forsikre meg om at de faktisk har den en gang til, og jo da. Det viste seg den er så gammel at den står på magasinet, magasinet der bare eldre bøker og bøker med støtende innhold er plassert. Kentauren har riktignok noe litt spesielle seksuelle episoder, faktisk så er det en kentaur, altså halvt mann/halvt hest som (nesten) har sex med en kvinne, en Gud, selveste Venus. Bortsett fra akkurat det ser jeg ingen grunn til at Kentuaren skal være gjemt i magasinet for støtende innhold. Den regnes nok heller som gammel, tydeligvis. Den er skrevet i 1963.

Dette er en merkelig roman. Kentauren beskriver forholdet til en far som jobber som lærer på en videregående skole i en liten by i den amerikanske staten Pennsylvania og hans femten år gamle sønnen Peter. Peter skammer seg over faren sin som er så ydmyk for sine egne talenter, skryter andre opp i skyene, snakker alltid negativt om som selv foran andre og klager over livet sitt. Faren har angst og er også til tider en liten hypokonder. Han er overbevist om at han er syk og at han skal dø, og jeg, jeg tar meg selv i å tenke "er døden noe han egentlig ønsker heller enn frykter?" Sønnen ser farens hjelpeløshet under alt snikksnakket og Peter har en intens beskyttende følelse ovenfor faren. Oppi alt dette er det dratt paralleller til den greske mytologien der faren er kentauren Chiron som er forsker og underviser mennesker og andre kentaurer. Dette skillet mellom å være i Pennsylvania i 1940-årene forså å være flere tusen år tilbake i tid gjør Kentauren av John Updike til en merkelig roman. Ikke desto mindre er dette stor litteratur med sykt gode beskrivelser og metaforer, for ikke å snakke om det vanskelige forholdet mellom far og sønn som er ypperlig beskrevet. Det er så godt beskrevet at jeg kjenner meg igjen og har sympati med Peter som ikke klarer å slappe av når han er sammen med faren sin blant andre mennesker. Han skammer seg slik samtidig som han er ubeskrivelig glad i ham og vil beskytte han fra de andre, han vil ikke la noen utnytte seg av godviljen hans eller le av hans unike karakter bak den uvitende ryggen hans. For faren til Peter, Caldwell (som virkelig er en personlighet) er godt likt av elevene sine og alle i byen, men gjennom Caldwell som forteller kommer ikke dette fram; da er han håpløs og elevene vil han bare vondt. Mesterlig beskrevet av Updike, slik er det faktisk å ha angst, man har paranoia og dårlig selvtillit. Det er spot on.

Sønnens forhold til faren er fryktelig og forbausende likt det forholdet jeg hadde til moren min som tenåring (og av og til enda) og jeg overraskes av at det er noe som er mulig å beskrive, men her er det altså gjort, og det ganske bra også. Ellers er Kentauren en treg bok men jeg synes boksmaken til forfatteren Haruki Murakami ikke er så verst, vi kan like godt legge merke til litterærere henvisninger i romanene hans først som sist. Sitat:

De bleke stubbene av døgngammelt skjegg dekket kinnene og haken hans, som rim om morgenen.

the best one can settle for
is an afternoon
with the rent paid, some food in the refrigerator,
and death something like
a bad painting by a bad painter
(that you finally buy because there's not
anything else
around).

Charles Bukowski, left with the dog

Jeg leser i april #2

En kopp kakao og en bok med handlingen som foregår om natten.

 

After dark av Haruki Murakami ★★★★

Nå har jeg lest tre romaner av Haruki Murakami: Norwegian Wood, 19Q4 (jeg står fortsatt i venteliste på biblioteket for den siste "del 3") og nå, After dark. Akkurat som i TV-serien 24 der hele handlingsforløpet foregår i løpet av tjuefire timer, foregår handlingen i After dark i løpet av en natt. Vi møter en overgriper som jobber med data om natten på et kontor. Han minner meg om hovedpersonen i American Psycho, uten at jeg har lest boken eller sett hele filmatiseringen. Grøss. Vi møter en hemmelighetsfull nittenåring som i stedet for å være hjemme og sove velger å sitte på kafeer om natten og lese. Vi møter søsteren hennes som sover hele tiden, og det med et ekkelt dryss av noe overnaturlig over det hele. Vi møter en ung jusstudent som spiller trombone i et jazzband. Vi møter en tidligere profesjonell kvinnebryter som jobber på et kjærlighetsmotell. Tilfeldighetene skal ha det til at noen av dem treffes denne natten.

Karakterene til Haruki har så mange fine personlige samtaler, det har de alltid i bøkene til Haruki virker det som. De virkelig lytter til hverandre og forteller hverandre alle slags historier både om de minste hverdagslige ting og store hendelser i livene deres. Det er vakkert slik Haruki beskriver det, det er fint, det er uvanlig. Hvorfor snakker vi ikke og lytter vi ikke til hverandre på den måten i virkeligheten? Det hadde vært noe. I After Dark snakker Haruki om dødsangst, om menneskelige relasjoner, om ensomheten (som alltid), om drømmer i søvnen og søvnen selv. Og midt i alt dette er det noe overnaturlig, noe ulogisk, noe som ikke stemmer, som ikke henger på grep. Det handler om å streife (alltid dette å gå og gå i bøkene til Haruki) rundt om natten, det handler om tilfeldigheter. Det er ingenting som egentlig skjer After dark, fortsatt leser jeg videre nysgjerrig som bare det. Haruki Murakami er god. Hvis du synes min noe uvanlige anmeldelse er kort kan jeg fortelle at det er After dark også.

Jeg leser i april #1

Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery ★★★★★

Paloma er tolv år og planlegger å ta livet sitt på trettenårsdagen sin. Før hun møter døden bestemmer hun seg for å skrive en dagbok med hennes dype filosofiske tanker, haikudikt og nedtegnelser om livets gang. Hun observerer verden med et våkent blikk, og prøver å finne den uendelige skjønnheten, den som gjør livet verdt å leve.  Paloma er fra en rik politisk familie og bor i en av mange luksuriøse leiligheter i en herskapsbygning. Renee jobber som portnerkone i bygget og bor i første etasje i hennes lune lille portnerlosji. Renee gjør alt hun kan for å virke dummere og surere enn hun egentlig er. På den måten holder hun mennesker på trygg avstand slik at hun får være i fred med litteraturen og katten sin. Paloma og Renee, uvitende om deres felles særegenheter, liker å være alene, de liker stillheten. De vil bare få være i fred. De gjemmer seg for andre og gjør alt de kan for at ingen skal vite hvor intelligente de er. Da Renee som liten, fattig bondejente oppdaget hun var mer begavet enn de andre i klassen og skjulte det for ikke å stikke seg ut, gjør Paloma, det rike vidunderbarnet, akkurat det samme.

Søsteren min tipset meg om Pinnsvinets eleganse midt på natten en gang vi møttes på halvvegen og satte oss på en benk; vi snakket om litteratur og tok noen røyk sammen. Jeg fortalte om Ondskapen av Jan Guillou der hovedpersonen er så smart at han hele tiden må tilpasse seg andre og hun begynte å tenke på Pinnsvinet fordi der har vi Renee og Paloma som må gjøre akkurat det samme. Bortsett fra det har ikke disse bøkene noe til felles. Vi møter forresten et sjukt begavet vidunderbarn i boka Den siste samurai av Helene Dewitt også, men han er mye smartere enn Paloma og Erik i Ondskapen til sammen, han lærer seg flere språk i en alder av tre år.

Pinnsvinet er virkelig noe for seg selv, en fransk fryd, og jeg, jeg kommer ikke unna følelsen av at jeg er for dum til å føle og forstå hele herligheten. Det går så klart ikke å skrive en bok om super intelligente mennesker uten å ha super intelligent språk. Det er en del fremmedord i denne romanen for å si det slik. Jeg liker bøker som utfordrer meg som leser samtidig som jeg synes det er fryktelig skummelt. Hva om, grøss, jeg ikke forstår en dritt? Men det gikk greit, sakte med sikkert ”vokser” historien på meg. Filosofien, tankene og nedtegnelsene til Renee og Paloma begeistrer meg, ikke bare fordi de er gode men også fordi jeg klarer å henge med. Forfatteren Muriel er lynende intelligent, og hun vet det også, og hvorfor skal hun skjule det? Det er fint hun ikke gjør det, det ga meg en utfordring jeg bestod og en god bok som ga meg mye. Etter å ha lest Pinnsvinets eleganse fikk jeg fryktelig lyst på en katt. Det er synd jeg bor i 4 etasje i en bygård på skarve 33 kvadratmeter. Et lite sitat:

og hjertet mitt knytter seg som en kattunge når den ruller seg sammen til en ball.