Bilder fra juni

Jeg elsker seriebokser! Jeg skal kjøpe Nurse Jackie og House også. Sesong åtte av Grey's Anatomy har ikke kommet ut enda så den har jeg ikke kjøpt. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett Grey's Anatomy fra start til slutt. Det er min absolutte favorittserie. House kjøper jeg til søsteren min da, av rent egoistiske grunner; hun mangler tre sesonger og da kjøper jeg dem bare for å se dem forså å gi de til henne. Når jeg ser House må jeg se med norsk tekst, hvis ikke går all den medisinske praten over hodet på meg, og den medisinske praten er en ganske stor del av handlingen...

Noen av favorittplatene mine.

Jeg rydder hele leiligheten, jeg går gjennom hver minste lille ting jeg har. Alt bra smårusk i sminkepunger til å kaste utvaske håndkler. Jeg fant igjen denne nøkkelringen som jeg vant i en konkurranse på nett. Den er litt kul da, en liten spade, hi hi.

Jeg vant denne her også. Inni der ligger det tre kjoler. De eneste kjolene jeg eier. Billige hele gjengen. Jeg går alltid med jeans jeg. Jeg vil jo være jentete og feminin på "kjole-måten" men jeg vet ikke, det er liksom ikke helt meg. Kanskje er det bare fordi jeg ikke har funnet den riktige kjolen enda?

Jeg fant disse i postkassa samtidig men ikke i samme pakke. Jeg skjemmer bort meg selv. Egentlig hadde jeg sluttet med å kjøpe plater sånn som det her, jeg bare betalte og lastet ned fra nettet i butikker som Itunes og Platekompaniet. Men jeg fant raskt ut at det ikke var det samme. Uansett hvor minimalistisk jeg er og blir, kan jeg ikke slutte å kjøpe CD-plater. Kan ikke, vil ikke.

Kat Von D er "my fashion idol". Herrigud, jeg digger digger stilen hennes. Klærne, sminken. Ikke nødvendigvis alle tatoveringene, enkelte av tattisene hennes synes jeg rett og slett er ganske stygge. Men hvem er jeg til å dømme, jeg har tre stjerner (stjerner som alle har tatovert fordi det er moderne) tatovert på underarmen og Ompa til du dør med en hodeskalle på foten, Ompa som så mange hjernedøde mennesker som aldri drar på konserter eller hører på radio tror betyr å pule. Det får meg til å le høyt hver gang. Ordentlig gapskratte gjør jeg. Uff altså, hvorfor er det ikke lov å være original uten at folk skal få lov til å kommentere det. Uansett, endelig tok jeg meg råd til å kjøpe øyenskyggen til Kat Von D, den har jeg ville hatt i over to år. Hva er det jeg venter på egentlig, unner meg selv aldri det jeg virkelig vil ha, er det rart jeg er deprimert.

Sola lå så fint på veggen her en tidlig morgen.

Noen flere dreads til samlingen min.

Se, jeg er litt skjeløyd. Det er jeg når øynene mine er slitne, og når jeg er full. Og rett som det er ellers. Det har hendt flere og flere ganger. Veldig irriterende. Før la jeg aldri merke til det, men nå...Jeg har begynt å trene opp øynene mine da og håper det hjelper. Hvis ikke er det bare å begynne å spare til en operasjon. Jeg vil ikke bli hundre prosent skjeløyd!!

Jeg er hekta på sjokolade scones. Fyttirakkern det er godt altså.Jeg skal lage det selv en dag, bare vent.

Leker meg med mobilkamera med speil.

Det begynner å hagle i begynnelsen av juni. Svære kuler var det som gjorde vondt da det traff hodebunnen Jeg måtte stå inne på Spar til det var ferdig før jeg kunne gå videre. Jeg hadde ikke på meg en jakke.

Andre jenter lekte med barbie, jeg lekte og samlet på lykketroll.

Jeg farver håret grått. Som vanlig. Må gjøres hele tiden, det går ut med en gang. Sukk. Fargen ligner på gele.Gøy.

Fra soveromsvinduet mitt på natten.

Også fra soveromsvinduet mitt på natten. Se, himmelen brenner.

Første gangen jeg prøver øyenskyggen til Kat Von D.Øver øver meg på å bli bedre til å sminke meg!! Det er vanskelig med farger synes jeg.

Sånn er sinnstemningen min for tiden. Akkurat sånn.

Det polske dødmetal bandet Behemot på festival. Lite folk som møtte opp, men ellers leverte de.

Kaizers Orchestra, fjerde gangen jeg ser dem. Fyttirakkern som de holder konserter og reiser rundt, er jo nesten umulig å ikke se Kaizers live en gang. De er overalt. Ikke at jeg klager.

Meg og S. Det var S, og K og en S til som kjøpte festivalbillett i bursdagsgave til meg. Jeg har aldri fått en så bra gave før, får tårer i øynene når jeg skriver dette. Da jeg fikk billetten ble jeg helt satt ut, klarte nesten ikke å si noe. Jeg er så dårlig på å vise følelser i virkeligheten. På papiret føles det som jeg kan skildre hva som helst, men i virkeligheten er jeg en isdronning.

Kjøkkenutstyret mitt matcher ikke.

Bambi på en gaffel. Nydelig.Den beholder jeg, mange andre går til Fretex, Mistenker mange av de jeg hadde var kjøpt på Fretex også.

Jeg skakker på hodet når jeg tar bildet av meg selv. Litt teit. Men slik ser jeg ut. Og se min oransje genser, jeg er så hekta på oransje.

Jeg leser i juli #1

Honningtunger av Helene Uri ★★★★


Honningtunger av Helene Uri er ei lita, nett bok jeg fikk i bursdagsgave fra den ene søsteren min for flere år siden. Det var på tide å lese den. Neste gang jeg skal gi bort en bokpakke kommer Honningtunger til å være en av bøkene dere kan vinne.

Honningtunger handler om en venninnegjeng på fire kvinner som går sammen og treffes og har syklubb en gang i måneden. På sammenkomstene syr de ikke, faktisk blir ikke symaskinene engang tatt frem. Det de gjør er å lage eksklusive fler retters middager og desserter, de drikker vin, skravler, hakker på hverandre og er spydig. Tittelen honningtunger refererer til at de spiser god mat men også at de er det motsatte, ikke søte tunger som honning, de har tunger skarpe som sverd. Eller, to av kvinnene har tunger som sverd. De andre to kvinnene, Eva og Liss er ganske så snille og uskyldige i forholdt til Sara og Tamara.  

Sara og Tamara har vært bestevenninner siden fødselen. Tamara og Sara er perfeksjonister, mye verre enn meg. Faktisk, sammenlignet med dem er jeg ikke perfeksjonist i det hele tatt. Jeg tror ikke jeg kan kalle meg perfeksjonist lengre, jeg er systematiker, det er det jeg er. Tamara er besatt av Sara og Sara er hjelpeløs uten Tamara.Tamara liker å plage Sara, hun er manipulerende og liker å se Sara vri og bukte seg. Sara hater og frykter Tamara. Men hun klarer seg ikke uten henne, hun er helt avhengig av den sterke venninnen sin. De er som søstre. Sara har også tvangstanker og lider av panikkangst. Hun teller til sju, sju ganger hver gang hun vippes av pinnen. Repetering og vane holder Sara stabil. Eva er outsideren, hun har ikke kjent de andre tre kvinnene siden barneskolen slik de har. Eva ønsker inderlig å være en del av klikken til Tamara og Sara, hun vil være mellom dem, hun vil være den de hvisker hemmeligheter i øret til. Liss er en sexgal, blid og en rotete mor til to barn som aner fred og ingen fare. Eva vil splitte Tamara og Sara, og Sara, er hun så uskyldig som hun fremstår? Og er det Eva pønsker på? Det ligger det noe mørkt, ekkelt, ulmende og brummende på bunnen av gourmet måltidet. Helene Uri skildrer perfeksjonister ypperlig ut til fingerspissene. Hvor galt hadde det ikke vært om perfeksjonister hadde vært skildret feil, om språket hadde inneholdt feil. Perfeksjonister skilder Helene Uri perfekt.

Honningtunger kan virke om en overfladisk bok som setter kvinnene i boka litt for langt frem på spissen. Men vet du hva, den er ikke så overfladisk, kvinnene er ikke så ekstreme. Det er faktisk slik som dem mange av oss faktisk er hvis vi er helt ærlige med oss selv. Helene Uri er svin god på psykologi. Jeg synes dette er god, lett underholdning. Hele Uri skriver korte setninger. Det er lett å lese og hun sier mye med få ord. Deilig chic lit og jeg gir Honningtunger fire av seks stjerner!Sitater for oss som liker slikt:

Sagt av Sara, en perfeksjonist som jobber som oversetter:

Ja, det blir kjempe gøy, sier Sara, som vanligvis hevder at ord som gøy, særlig ledsaget av det forsterkende leddet kjempe-, er et tydelig tegn på et begrenset ordforråd hos brukeren.

Sagt av Liss, som er litt komisk av seg og som fikk meg til å fnise høyt:

Jeg leste i en sånn avslapningsteknikkbok (Bli Kjent Med Ditt Indre. 199 måter å slappe av på) at jeg skulle tenke på publikum som en vennligsinnet skog av blomster. Og det forsøkte jeg, men jeg ble ikke helt avslappet, for jeg vet jo at det er mer i skogen enn bare skogblomster.

Her sammenligner Helene Uri hukommelsen med en bok på en fin måte:

Hukommelsen er en bok som vi ikke kjenner hele innholdet av. Tykk som en familiebibel, en gigantbok med tynne, tynne blader, gullsnitt og tykke lærpermer. En bok med gåtefullt, mystisk innhold. Det er sider i boken som vi ikke aner er der engang. De har aldri blitt åpnet, aldri blitt lest etter at de ble skrevet.

Tenkt av Eva som bokstavelig talt mangler bakkekontakt ikke bare i virkeligheten men også i tankene sine:

Det ser ut som stjerner, tenker Eva. Jeg vil svømme i stjerner. Jeg vil spise søt luft. Eva vil fly mellom små, hvite skyer, lette og søte som sukkerspinn. Hun vil svømme i bløt, mørk, lunken natteluft, mens skinnende stjerner glir unna som lysende morild.

Utfall av Morten Wintervold ★★★★★

Jeg plukket opp Utfall (og "I slekt" og "Nytt kull på voksenopplæringa") av Morten Wintervold på biblioteket fordi i mai fant jeg diktboken "Oldemor, du er med barn" i en dumpster, kastet av Norli. Jeg fant ut etter å ha tenkt å begynne på den at det er en slags dikt-trilogi der "Oldemor, du er med barn" er nummer to. Da ville jeg lese nummer en først, og hvorfor ikke likså godt låne den aller første boken Morten har gitt ut i den samme slengen selv om den ikke er en del av trilogien? Jeg vil jo lese mer dikt og ikke bare romaner. Og etter å bare ha lest Utfall vil jeg lese alt som Wintervold har gitt ut.

Utfall handler om å bli født. Og mer har jeg ikke skrevet i notatboken min. Men boka, Utfall, er full av klistrelapper. Jeg leste den fra start til slutt i en setting. Jeg ser ikke hva det er bilde av på fremsiden, er det spiker?

Sitat:

Ei vindmølle
i åpent hav
peiva med armer.
Det så ut
til at den hadde
en enorm
vilje, den
vindmølla.

Av andres tårer
satte jeg
vin.
Det var mye trøst
i mye vin.

Men først må du klatre
opp eifeltårntrappa
mi.
Vi
ses.

Jeg leser i juni #4

I Arns fotspor av Dick Harrison ★★★★

Da jeg begynte på I Arns fotspor var jeg skeptisk. Jeg trodde den er skrevet bare for å trekke mest mulig penger ut av populariteten rundt romanene om Arn og Guillou. Den er ikke det. Dette er interessant lesning som er gjort med omhu. Visste du at det var tidlig på attenhundretallet ordet viking for første gang ble brukt (av en fyr som heter Erik Gustaf Geijer) og at etter det blomstret ”viking kunsten” opp, billedkunstnere strømmet til?  Visste du at det var Sverige som opplyste oss nordmenn og danskene om at ”Hei dere der borte, dere var også vikinger, det vi holdt på med og var før middelalderen kaller vi vikinger og vikingtid!” Vikinger hadde altså ingen aning om at de var noe, at de skulle bli kalt noe. ”Vikinger”. Visste dere at Finland var en del av Sverige helt til 1809 da? Det visste ikke jeg. Det var en tredjedel av Sverige.

I Arns fotspor er en historisk bok som fører oss inn i middelalderen i Sverige og som tittelen sier, viser vei inn i kirker og landskap der karakteren Arn utfolder seg i ridderromanene om Arn. Boka inneholder mange bilder å se på i tillegg til tekst. Det liker jeg. Jeg tok meg god tid med denne historiske boka og bare koste meg flere timer i strekk på sofaen og tittet på bilder, titter på kart, leste meg sakte frem, noterte og grublet. Koselig. Jan Guillou skriver selv i forordet at temaet i romanene om Arn er Den Hellige Krig mot Islam og vårt forhold til innvandring. Tja. Nå er det bok to om Arn jeg liker best og det er bok to (Tempelridderen) som har temaet Den Hellige Krig og innvandring som klarest tema. Bok en og tre er jeg mer usikker med, de vil jeg mene har Sverige oppbyggelse som rike som tema. Helt klart. Så sin originale tanke for tema har Guillou beholdt men et annet tema i tillegg har fått kommet frem mer.

Senere notert i notatboken min:
"Og siden byggingen av Sverige som stat og nasjon er mer tema enn ”Den Hellige Krig og toleranse” og at jeg klaget over dette, må jeg nå ta det tilbake fordi Sverige vokste så veldig og er sterkt fordi så mange innvandrere flyttet inn i Sverige i denne perioden."

Det er så greit å lese om middelalderen og oppdage at jeg fant det interessant, at jeg ikke leste det fordi det er tvang på skolen men fordi jeg valgte det selv. Det er noe med det; det du tvinges til å lese og hva du velger å lese. Utbyttet du sitter igjen med er alltid størst ved sistnevnte. Det jeg fant mest interessant av alt er at Sverige ble bygget som stat og nasjon og vokste seg sterkt fordi innvandrere flyttet til Sverige i middelalderen, innvandrere som hadde (og har) mye mer kunnskaper enn det nordiske folket, det nordiske krigslystne folket som nektet å ri på hest i kamp. Det er noe de uvitende nazistene kan ta seg tid til å tenke på.  Dette får meg videre til å tenke på innvandrerne vi har i Norge som så mange klager på. Vi burde heller slutte å klage og være åpne for at de deler kulturen sin med oss. Jeg mener, ”taco”? Vær så snill, til og med Mexicanerne sier at vår taco egentlig ikke er taco. Jeg synes Norge har kjedelige mattradisjoner. Sodd? Jeg vil heller ha kebab, curry, men ikke Sushi, det har jeg prøvd, jeg får det ikke til. Maten vil ikke ned spiserøret. Mest interessant for meg var det å lese Guillou skrive om språket hans i Arn trilogien og hvordan han kom frem til stilen for er det noe som har fascinert meg og som jeg tenker mye på så er det akkurat det, språket til Guillou. Det er så bra.

Jeg liker ikke trilogien om Arn noe mindre etter å ha lest I Arns fotspor. Boka viser oss hva for en god jobb Guillou har gjort og så mye han må har lest og satt seg inn i for å skrive historien om Arn. Jeg har bestemt meg for hvilke ridderbøker jeg skal lese neste gang jeg er gira på mer riddere, jeg skal lese den populære serien Game of Thrones. I to tusen og elleve på denne tiden leste jeg også om middelalderen, på en måte. Jeg leste Silmarillion av Tolkien og jeg hadde også nettopp begynt på bokserien om Sookie Stackhouse. Der er det ingen riddere dog.

Sitat i forordet av Jan Guillou som fikk meg til å le høyt:

Den første noe skuffende oppdagelsen jeg gjorde da jeg skulle konstruere en svensk ridder født omkring 1150, var at det ikke fantes noe Sverige.

Jan Guillou synes det er lettere å lese fransk og latin enn norrønt han:

For det andre slipper jeg i lange partier bort fra det gamle norrøne språket og kan flykte inn i en tenkt oversatt fransk og latin, noe som er mye lettere.

Så vakker kirke.

Sankt Erik.

Insomnia

Jeg får ikke sove. Jeg fikk ikke sove og derfor malte jeg en stol som var muggenhytteblå hvit. Jeg elsker hvitt. Jeg ville sette på en klesvask men det gikk ikke, det var noe inni maskina og ingen kurv å legge klærne i. Jeg åpnet døren min, gikk gjennom en lang knirkete gang som mangler flere lyspærer i taket, det har irritert meg siden jeg flyttet inn i januar to tusen og elleve, åpnet den tunge døren til vaskerommet, så klærne i maskina og ingen kurv, snudde og gikk tilbake under lampene som mangler lyspærer. Lampene er visst ødelagt, dette har jeg kommet fram til fordi (!) for noen måneder siden gikk de nye husvertene våre rundt og kakket på dørene våre. De kakket for å hilse, og samtidig som de kakket på til meg hørte jeg at en av dem skiftet på lyspæren min. Min lyspære. "Jeg skifter lyspærene mine selv, takk!", hadde jeg lyst til å si. Jeg skifter hver gang den slukner. Jeg bruker penger på det. Jeg krabber opp på en stol (som brukte å være blå men som nå, idag, ble hvit) og jeg skrur og skrur og vips! Lys. Jeg er ikke som de andre, han andre, han som ikke skifter på sine lyspærer på sin side av gangen. Jeg skulle sagt alt dette til dem, det var bare det at jeg ikke åpnet døra da de kakket på. Jeg sto på kjøkkenet og frøs til is og stod som en statue da de kakket på. Det er komisk når jeg tenker tilbake på det. Vi hadde nettopp fått nye eiere, nye husvert/er i bygården jeg bor i, og jeg, jeg hadde ikke betalt husleia på flere måneder. Det ikke husvertene vet er at helt fra januar 2011 til desember 2011betalt jeg alltid husleien i tide. Men i Januar to tusen og tolv, da hadde jeg gått tom for penger, og vi hadde nettopp fått nye husværter. Og dagen de valgte å ringe på døren min i februar eller mars hadde tilfeldigvis lyspæren min gått, en lyspære jeg alltid skifter for hvis ikke synes jeg gangen er et skummelt sted.

Det jeg ikke har fortalt er at disse husvertene er elektrikere. Og når elektrikere velger å ikke putte i en lyspære i en tom lys-sokkel går jeg ut ifra at det er en god grunn til det.

Se på meg da, jeg skulle bare skrive at jeg ikke fikk sove i natt, at jeg malte en stol. Det skulle være enkelt. Ordrett. Rett frem. Melankolsk. Og se, alt dette. Jeg er hyper i hodet mitt. Jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg vil også fortelle, nei jeg vil male et bilde for dere, et bilde av at jeg maler:

jeg maler med Ella Fitzgerald i bakgrunnen. Hun høres ut akkurat som jeg trodde hun ville høres ut. Jeg drikker te, blar i den nye Ellos katalogen, krysser av alle klærne jeg vi ha men som jeg aldri skal kjøpe. Jeg har nok klær nå, jeg må bruke flere klær, jeg må bruke det jeg har, la det bli hullete, kastbart, slite det så mye at jeg ikke kan gi det til Fretex når jeg er lei plaggene. Jeg vil bruke se samme klærne om og om igjen, jeg vil at når de ser meg med den oransje genseren skal de tenke "Der er Heidi". På bilder skal jeg ha den på, og om tyve år da jeg sitter å ser på bildene skal jeg tenke "Se der, jeg hadde på meg den oransje strikket genseren i hele juni, juli og august to tusen og tolv, det får man si." Jeg har også lest diktsamlingen Utfall av Moren Wintervold (fint etternavn) fra start til slutt i morges. Og ett kapittel av Hell's Angels av Hunter S. Thompson. Jeg er trøtt. Jeg vil sove.

C sendte meg en nydelig mms på mobilen

I have practiced death for so long
and still I have not learned it,
and tonight I came in
and my goldfish was not in his bowl,
he had leaped
for reasons of his own
(I had changed the water; it might have been
a fly . . .)
And he was now on the rug
with black spots upon his golden body,
and he was still and he was stiff
but I put him back in the water
(some sound told me to do this)
and I seemed to see the gills move,
a large air bubble formed
but the body was still stiff
but miraculously
it did not float flat —
the tail part was down in the water,
and I thought of ships, of armies,
hanging on,
and then I saw the small fins
near the underside of the head
move
and I sat down on the couch
and tried to read,
tried not to think
that the woman who had given me these fish
was now dead 6 months,
the world going on past living things
now no longer living,
and the other fish had died.
he had overeaten, he had eaten his meal
and most of the meal of the small one.
and now the woman was gone
and the small one was stiff,
and an hour later
when I got up
he floated flat and finished:
his eyes looking up at me did not look at me
but into places I could not see,
and the slave carried the master,
this goldfish with black spots
and dumped him into the toilet
and flushed him away.

I put the bowl in the corner
and thought, I really cannot stand
much more of this.

dead fish, dead ladies, dead wars.

it does seem a miracle to see anybody alive
and now somebody on the radio is playing
a guitar very slowly and I think, yes,
he too: his fingers, his hands, his mind,
and his music goes on but it is very still
it is very quiet, and I am tired.

Diktet I thought of ships, of armies, hanging on . . . fra diktsamlingen The days run away like the horses over the hills av Charles Bukowski

Hva jeg liker med serien The Sookie Stackhouse Novels

• Sookie låner bøker på biblioteket og leser dem
• Sookie har økonomiske problemer og faktisk bekymrer seg for det
• Sookie bekymrer seg for huden sin når hun soler seg for mye men hun gjør det likevel
• Sookie vasker huset når hun kjeder seg. Det gjør jeg også. 
• Sookie er sexy and she knows it
• Sookie er korttenkt og dum av og til and she knows it
• Sookie jobber på en kul bar i en liten sammensveiset mystisk by
• Sookie sitter foran speilet før hun legger seg og børster håret sitt
• Sookie har beholdt alle de gamle møblene etter bestemoren 
• Sookie bor i et stort hus med masse rom som hun arvet etter bestemoren sin
• Sookie har alltid brus og blod i kjøleskapet i tilfelle hun skal få besøk

Sukk, kommer det ikke en ny bok snart. TV-serien har heldigvis begynt igjen, det hjelper.  Hvis The Sookie Stackhouse novels stopper, som det er snakk om, vil jeg sjekke ut de andre seriene til Charlaine Harris. De heter Aurora Teagarden Series, Lily Bard (Shakespeare) Series, og Harper Connelly Series. The sookie stackhouse novels er det eneste chick lit jeg noen gang har likt og vil jeg ha noe lettvint lesestoff inn i mellom de tykkere romanene, historiebøkene og diktene er det fornuftig av meg å holde meg til henne. På den måten slipper jeg å lese meg gjennom masse crap (unnskyld språket).