Jeg leser i september #1

Trollmannen selv

 Det svarte puslespillet av Bruno K. Øijer, ★★★★★★ av ★★★★★★ !

Det svarte puslespillet er den eneste boken av Bruno som er utgitt på norsk. Det er valgt ut en rekke dikt fra forskjellige diktsamlinger av Bruno og samlet i denne norske oversettelsen. Det er Morten Wintervold som jeg har skrevet om tidligere her og her og her, som er oversetter. Jeg har også sitert Morten Wintervold her og her og her. Jeg fjernlåner Det svarte puslespillet fra et bibliotek fordi jeg ville lese alt av Morten Wintervold(det har jeg nå), også det han ”bare” har oversatt og ikke skrevet selv.

Bruno K. Øijer er litt sånn svart trollmann, litt ond og forskrudd magi med en dose et eller annet. I første del av Det svarte puslespillet ”Medan Giftet verkar” har Bruno selvmordstanker og hvorfor gidder vi egentlig å leve? Jeg forstår diktene godt. Liker dem. På slutten av første akt blir vi servert et ”heidundranes” dikt som knekker trær og skyver stoler. Det heter 'Skisser til en av dødens taler' og jeg skal skrive det av og legge det ut i bloggen på mandag den tiende. Andre del i diktsamlingen ’Det forlorade ordet’ inneholder godt beskrevet mareritt. Enkelte av diktene var så jævlige at jeg håpte, håpa som bare det at diktet ikke fortsatte på neste side. Jeg var mer enn klar til a begynne på et nytt dikt til tider.

Poesien til Bruno er dystre saker, mørk magi og svart nostalgi. Å lese romanen Reisen til nattens ende og Det svarte puslespillet samtidig (på natten) anbefales ikke. Jeg vet ikke om du forstår det når jeg sier at Bruno snakker i bilder. Leser du dikt må, skal du ikke gå glipp av Bruno K. Øijer. Skriv han opp, gjør det, gjør det, gjennomfør det! Jeg håper, forventer det oversettes mer av Bruno. Nok en ting jeg ville prøvd og fått til om jeg hadde jobbet i et forlag.

Sitat

Dette diktet fikk meg til å tenke på Oscar og Eli i boka La den rette komme inn. Det kan godt være at det er de Bruno skriver om fordi John Ajvide Lindqvist er også svensk.

Er det bulderet fra havet eller
onde anelser som vekker ham
der han ligger tilbakelent i stolen
med to utrevne sider om de udødelige
som han vet må flytte omkring
og regelmessig bytte adresse
for ikke å dra på seg omgivelsenes
mistanke og hat

Deler av et dikt

jeg gjenvender iblant
til det forlatte huset
for å se tilbake på livet mitt
og hver gang
henger tapetene i flenger
enda ei rute er knust
sotete avispapir
slenger rundt kakkelovnen
linoleumen bugner av fukt
og ingenting er igjen
men huset svever
fremdeles svever huset over bakken
fra to skjulte ørnefjær innstukket
i en sprekk i veggen

Disse linjene fikk meg til å tenke på høsten:

høyt over hodet svaia greinene
jeg så det eldre mørke løvet skynde seg
å ta hand om det yngre i vinden
holde rundt det nyfødte lysegrønne
mate det med regn
og det rasla svakt

Se jeg har malt veggen på soverommet grønn.
Det var vanskelig å konsentrere seg om boka da
da jeg bare ville ligge å se på den "nye" veggen min.

Fint dikt i samlingen.

Den letteste måten å ta bilde av seg selv på er ved å bruke speil, selv om det er en klisje. Det er jo en grunn til at det er det. Speilet kunne vært renere og jeg kunne ha sminket meg og jeg kunne sikkert ha tatt på med noe annet enn koseboksen min. Det første jeg gjør når jeg har kommet hjem er å hoppe ut av dongerbuksene og inn i de svære kosebuksene mine. Når jeg leser bokblogger er jeg så nysgjerrig på hvordan de bak bloggen ser ut. Mange ganger jeg har ønsket de hadde slengt inn et hvilken som helst bilde bare slik at det blir lettere for meg å se for meg det jeg leser. Det er ikke så nøye hvordan de ser ut.

Diverse av Morten Wintervold

Jeg leser i juli #3

Oldemor, du er med barn av Morten Wintervold ★★

 















Denne diktsamlingen fant jeg i en dumpster bak bygården jeg bor i. Norli hadde kastet den, jeg så det ut av vinduet da jeg sto og tok en røyk. Oldemor, du er med barn er den fjerde og siste diktsamlingen Morten Wintervold har gitt ut (bortsett fra et verk han har oversatt for en annen forfatter). Den er også den tredje og siste boken i slekts-trilogien.  Nå har jeg lest alle bøkene Morten har gitt ut.

Oldemor, du er med barn er mer forståelig enn de to siste jeg har lest (I slekt, Nytt kull på voksenopplæringa). Morten befinner seg ved havet med tang og fisk. Oldemor fisker og skjærer i fisken, spretter buken på den, ser etter hva den spiste til middagen. Morten har arvet det gamle huset til oldeforeldrene. Det holder ikke på varmen. Og Morten sitter ved bordet og hamrer ned dikt på papiret. Diktene beveger seg langt nord, antageligvis Tromsø. Det står i innsiden av boken under bildet av forfatteren at der bor han, Tromsø-mann. Kanskje befant Morten seg langt nord i de tidligere diktsamlingene også, det kommer ikke like tydelig frem. Stedet diktene finner sted er ikke et tema i de andre verkene som i Oldemor, du er med barn.

Jeg synes diktsamlingen er modig, selvsikker. Likevel er ikke diktene noe for meg, oldemor slår ikke an, det er for klissete sånn som i sæd, snørr og mark, ikke kyss, klapp og klem.  Mot og selvsikkerhet er ikke positivt i litteraturen alltid. Jeg hadde begynt å tro jeg liker alle dikt, så godt gikk det. Jeg ser nå at det var nybegynnerflaks. Jeg har til nå vært heldig med titlene som står i hyllen min bare.

Forstillelse av Morten Wintervold

Allerede i andre verselinje
etablerer jeg mamma som en stumtjener.

Nå står hun bak døra på et felleskjøkken i D-blokka.
Så kommer studenter på min egen alder inn
og henger frakk
skinnjakke, duffelcoat, juksepels
og dongerijakke på stumtjeneren.

Jeg sier til meg selv:
Morten, det er bare et dikt.
At det gjennom hele mamma
fletter seg et beinhardt og bastant skjelett
er en fremmed tanke for meg.
At hun tålmodig skal kunne stå
knakende tung av jakker
tilhørende et helt naschspiel
          med fremmede lukter;
          parfyme, øl, tyggegummi
          og med røykpakker i lommene...

Ååå!
Hvorfor?
Hvorfor begynte jeg ikke heller diktet slik:
I dette diktet skal jeg etablere Eldrid Lunden
som en stumtjener, manny.

Men nei
bad mongo.
Er ei mor først satt ut i diktet
står hun i diktet og dermed
basta.

Utfall av Morten Wintervold

Jeg leser i juli #2 I SLEKT og NYTT KULL PÅ VOKSENOPPLÆRINGA av Morten Wintervold

I slekt av Morten Wintervold ★★★

I slekt er Morten sin andre diktsamling og den første i slekts—trilogien. Her leker Morten seg med tiden, han spoler den tilbake, til og med bretter tiden av og til gjør han forså å spole frem igjen. Han skriver ekle dikt og det på nynorsk plutselig, det gjorde han ikke i den første diktsamlingen ”Utfall”. Som sagt, Morten Wintervold skriver litt ekkelt, sånn type typisk kåt tenåringsgutt.

Nei, disse diktene forstår jeg ingenting av. Mest forvirret er jeg over at oldefar og oldemor eksisterer samtidig med barnebarn og foreldre, de sover og våkner og har byttet skjegg, de går seg bort i myra, de sitter på steiner med mark under og forplanter seg, glemmer, gjemmer bokstaver med vilje og suger pupp. Tror jeg.
Nei, dette forstår jeg ingenting av.

Jeg hadde det morsomt da, så liker jeg at omslaget er hvitt, jeg elsker hvitt. Ikke forstår jeg greia med mormoren til Morten eller hvorfor han er en ugle som vil spise en mus, men kanskje er det ikke så viktig. Wintervold er flink med ord. Han leker seg og har tydeligvis mange ord i hjernen å velge mellom. Det er også en spennende humor, forfatteren er sikkert kjempe morsom å henge med i fylla.  Sitat for oss som liker slikt:

er snø
et spøkelse revet i filler



Når jeg skriver
tier døden
og nikker.



Kråka såper nebbet
går ut i regnet og
skummer

Nytt kull på voksenopplæringa av Moren Wintervold ★

Nytt kull på voksenopplæringa er like bisarr som ”I slekt” om ikke verre. Jo, den er verre, og mer komplisert i språket. Her er Morten en slags lærer i første del, en lærer jeg mistenker er en anelse negativ til kloden vår og som også gjør og sier uhørte ting på klasserommet. Nei, jeg aner ikke hva dette er. Morten Wintervold er helt tydelig opptatt av forplantning. Av en eller annen grunn. Det har jeg i det minste forstått.  Nytt kull på voksenopplæringa er den dårligste jeg har lest av denne karen foreløpig. Oldemor, du er med barn gjenstår. Merkelige sitat:

Eller: nettingstrømpebuksa
over en sexy trefot
nøff nøff

Her lo jeg høyt:

mamma, som en liten o i parantes
svever du mellom ordene
i min pedagogikk
kirurgen sa:
jeg skal følge beinet inn & bli hos deg 4 ever
Rommet er hvitt & identitetslaust, men jeg fornemmer at det
 ikke skyldes selve rommet, men min måte å være i det på.

Jeg leser i juli #1

Honningtunger av Helene Uri ★★★★


Honningtunger av Helene Uri er ei lita, nett bok jeg fikk i bursdagsgave fra den ene søsteren min for flere år siden. Det var på tide å lese den. Neste gang jeg skal gi bort en bokpakke kommer Honningtunger til å være en av bøkene dere kan vinne.

Honningtunger handler om en venninnegjeng på fire kvinner som går sammen og treffes og har syklubb en gang i måneden. På sammenkomstene syr de ikke, faktisk blir ikke symaskinene engang tatt frem. Det de gjør er å lage eksklusive fler retters middager og desserter, de drikker vin, skravler, hakker på hverandre og er spydig. Tittelen honningtunger refererer til at de spiser god mat men også at de er det motsatte, ikke søte tunger som honning, de har tunger skarpe som sverd. Eller, to av kvinnene har tunger som sverd. De andre to kvinnene, Eva og Liss er ganske så snille og uskyldige i forholdt til Sara og Tamara.  

Sara og Tamara har vært bestevenninner siden fødselen. Tamara og Sara er perfeksjonister, mye verre enn meg. Faktisk, sammenlignet med dem er jeg ikke perfeksjonist i det hele tatt. Jeg tror ikke jeg kan kalle meg perfeksjonist lengre, jeg er systematiker, det er det jeg er. Tamara er besatt av Sara og Sara er hjelpeløs uten Tamara.Tamara liker å plage Sara, hun er manipulerende og liker å se Sara vri og bukte seg. Sara hater og frykter Tamara. Men hun klarer seg ikke uten henne, hun er helt avhengig av den sterke venninnen sin. De er som søstre. Sara har også tvangstanker og lider av panikkangst. Hun teller til sju, sju ganger hver gang hun vippes av pinnen. Repetering og vane holder Sara stabil. Eva er outsideren, hun har ikke kjent de andre tre kvinnene siden barneskolen slik de har. Eva ønsker inderlig å være en del av klikken til Tamara og Sara, hun vil være mellom dem, hun vil være den de hvisker hemmeligheter i øret til. Liss er en sexgal, blid og en rotete mor til to barn som aner fred og ingen fare. Eva vil splitte Tamara og Sara, og Sara, er hun så uskyldig som hun fremstår? Og er det Eva pønsker på? Det ligger det noe mørkt, ekkelt, ulmende og brummende på bunnen av gourmet måltidet. Helene Uri skildrer perfeksjonister ypperlig ut til fingerspissene. Hvor galt hadde det ikke vært om perfeksjonister hadde vært skildret feil, om språket hadde inneholdt feil. Perfeksjonister skilder Helene Uri perfekt.

Honningtunger kan virke om en overfladisk bok som setter kvinnene i boka litt for langt frem på spissen. Men vet du hva, den er ikke så overfladisk, kvinnene er ikke så ekstreme. Det er faktisk slik som dem mange av oss faktisk er hvis vi er helt ærlige med oss selv. Helene Uri er svin god på psykologi. Jeg synes dette er god, lett underholdning. Hele Uri skriver korte setninger. Det er lett å lese og hun sier mye med få ord. Deilig chic lit og jeg gir Honningtunger fire av seks stjerner!Sitater for oss som liker slikt:

Sagt av Sara, en perfeksjonist som jobber som oversetter:

Ja, det blir kjempe gøy, sier Sara, som vanligvis hevder at ord som gøy, særlig ledsaget av det forsterkende leddet kjempe-, er et tydelig tegn på et begrenset ordforråd hos brukeren.

Sagt av Liss, som er litt komisk av seg og som fikk meg til å fnise høyt:

Jeg leste i en sånn avslapningsteknikkbok (Bli Kjent Med Ditt Indre. 199 måter å slappe av på) at jeg skulle tenke på publikum som en vennligsinnet skog av blomster. Og det forsøkte jeg, men jeg ble ikke helt avslappet, for jeg vet jo at det er mer i skogen enn bare skogblomster.

Her sammenligner Helene Uri hukommelsen med en bok på en fin måte:

Hukommelsen er en bok som vi ikke kjenner hele innholdet av. Tykk som en familiebibel, en gigantbok med tynne, tynne blader, gullsnitt og tykke lærpermer. En bok med gåtefullt, mystisk innhold. Det er sider i boken som vi ikke aner er der engang. De har aldri blitt åpnet, aldri blitt lest etter at de ble skrevet.

Tenkt av Eva som bokstavelig talt mangler bakkekontakt ikke bare i virkeligheten men også i tankene sine:

Det ser ut som stjerner, tenker Eva. Jeg vil svømme i stjerner. Jeg vil spise søt luft. Eva vil fly mellom små, hvite skyer, lette og søte som sukkerspinn. Hun vil svømme i bløt, mørk, lunken natteluft, mens skinnende stjerner glir unna som lysende morild.

Utfall av Morten Wintervold ★★★★★

Jeg plukket opp Utfall (og "I slekt" og "Nytt kull på voksenopplæringa") av Morten Wintervold på biblioteket fordi i mai fant jeg diktboken "Oldemor, du er med barn" i en dumpster, kastet av Norli. Jeg fant ut etter å ha tenkt å begynne på den at det er en slags dikt-trilogi der "Oldemor, du er med barn" er nummer to. Da ville jeg lese nummer en først, og hvorfor ikke likså godt låne den aller første boken Morten har gitt ut i den samme slengen selv om den ikke er en del av trilogien? Jeg vil jo lese mer dikt og ikke bare romaner. Og etter å bare ha lest Utfall vil jeg lese alt som Wintervold har gitt ut.

Utfall handler om å bli født. Og mer har jeg ikke skrevet i notatboken min. Men boka, Utfall, er full av klistrelapper. Jeg leste den fra start til slutt i en setting. Jeg ser ikke hva det er bilde av på fremsiden, er det spiker?

Sitat:

Ei vindmølle
i åpent hav
peiva med armer.
Det så ut
til at den hadde
en enorm
vilje, den
vindmølla.

Av andres tårer
satte jeg
vin.
Det var mye trøst
i mye vin.

Men først må du klatre
opp eifeltårntrappa
mi.
Vi
ses.