Dette diktet hørte jeg for første gang i en av mine absolutte favoritt filmer; Into the wild som jeg har sett minst en gang i måneden i et halvt år nå, jeg plukker fram filmen og ser den fra start til slutt stadig vekk. En gang lånte jeg filmen bort, og det gikk en uke, men det gikk ikke, jeg måtte dra og hente den igjen, jeg måtte ha den nær meg, jeg måtte se den en gang til, og det med en gang. Jeg tenker Christopher McCandless kunne vært meg, jeg tenker jeg forstår han, jeg forstår hva han gjorde, jeg innbiller meg jeg forstår hvorfor også. Jeg tenker at jeg har på en måte gjort det samme selv. Jeg tenker det kunne vært meg. Diktet er forresten å finne i boka Gold Cell av Sharon Olds, en bok jeg ønsker meg. Sean Penn, regissør av Into the wild spurte om ikke Sharon Olds, dikteren, kunne bli med å hjelpe til med filmen, hjelpe til å sette sitt særpreg på den med sine vakre ord. Fanen i bloggen min er også tatt fra Into the wild.
I see them standing at the formal gates of their colleges,
I see my father strolling out
under the ochre sandstone arch, the
red tiles glinting like bent
plates of blood behind his head, I
see my mother with a few light books at her hip
standing at the pillar made of tiny bricks with the
wrought-iron gate still open behind her, its
sword-tips back in the May air,
they are about to graduate, they are about to get married,
they are kids, they are dumb, all they know is they are
innocent, they would never hurt anybody.
I want to go up to them and say Stop,
don't do it - she's the wrong woman,
he's the wrong man, you are going to do things
you cannot imagine you would ever do,
you are going to do bad things to children,
you are going to suffer in ways you never heard of,
you are going to die. I want to go
up to them there in the at May sunlight and say it,
her hungry pretty blank face turning to me,
her pitiful beautiful untouched body,
his arrogant handsome blind face turning to me,
his pitiful beautiful untouched body,
but I don't do it. I want to live. I
take them up like male and female
paper dolls and bang then together
at the hips like chips of flint as if to
strike sparks from them, I say
Do what you are going to do, and I will tell about it.
onsdag 21. mars 2012
I Go Back to May 1937
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Jeg grubliserte ofte på å gifte meg i denne tiden. Det var vondt å slite alene, og det var slett ikke mangel på friera. Men nei, jeg hadde...
-
Bildekilde. Ti små negergutter skulle ta seg fri, en satte i halsen, så ble det bare ni. Ni små negergutter sov over all måte,...
-
Bildekilde: Bokelskere.no Kanskje hun ikke kjenner meg igjen. Hennes daglige gjest. Men annet er vel ikke å vente. Det er så mange a...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Trivsel!