Jeg leser i august #3

Dette blendende fravær av lys av Tahar Ben Jelloun ★★★ av seks stjerner

Dette blendene fravær av lys plukket jeg opp på biblioteket etter at min storesøster anbefalte den. Hun begynte å snakke om den en kveld, jeg husker ikke hvorfor, og lidenskapen hun visste var så vakker. Da ble turen til biblioteket kort.

Handlingen foregår i Marokko, et land som ligger rett ved siden av Portugal og nå lurer du sikker på hva Portugal har med saken og gjøre og nå skal du høre: den forrige romanen jeg leste(Hinsides helvete) foregikk i Portugal og jeg jobber med å bli bedre i kart på den måten at nesten hver gang et land(ikke byer også) nevnes i litteraturen jeg leser, drasser jeg meg opp fra sofaen og finner det på kartet. Jeg synes det er en morsom tilfeldighet av romanene som er lest rett etter hverandre ligger så nære, for det er det det er: en tilfeldighet.

Hovedpersonen som forteller oss sin historie i romanen var i militæret som kadett. En dag fikk de beskjed, uten noe forvarsel, at kadettene skulle innfinne seg og sette seg i lastebiler og bli kjørt til palasset til kongen. Alle ble gitt våpen og det ble gitt beskjed om at de måtte redde kongen fra folk med vonde planer mot deres majestet og de var utkledd som politikere og andre viktige mennesker. Kadettene gjorde som de fikk beskjed om. De stormet palass og skjøt vilt rundt seg. Det var ikke vellykket noe som ikke er forbausende med tanke på at ingen fikk øve eller nøye brifing på forhånd. Det var et mislykket kuppforsøk. De som ikke ble drept på stedet ble satt i ett av de strengeste fengslene i to år. Her kommer det: hovedpersonen og tjuetre andre fanger blir en dag overført til ett fengsel ut i ingenmannsland og der blir de plassert under jorden i hver deres celle på størrelse med en grav uten noe slags lys eller komfort. De blir matet med mat en hund ville ha sagt nei til og fem liter vann om dagen. Det meste av det bruker de til å vaske seg. De har ingen adgang til leger, medisiner, nevnte jeg lys?! Cellene er så små at de ikke får til å stå oppreist en gang. Og nå kommer det verste, nå kommer det jævligste, nå kommer det som gir meg klaustrofobi: De satt der i over atten år. Av de tjuefire fangene var det bare fire som overlevde. Da jeg leste denne romanen på litt over to hundre sider fikk jeg klaustrofobi i så stor grad av cellene til fangene jeg leste om, at jeg foretrakk å legge romanen i en veske og gå og sette meg ut for å lese. Jeg leste den i parken nedenfor bygården jeg bor i og på lørdag leste jeg den ferdig på en benk ved en elv. Da ble jeg solbrent og det gjorde meg absolutt ikke noen ting. Jeg måtte lese med vind i håret og solen mot huden min. Aldri har det føltes så deilig å være ute. Jeg kan lese hvor som helst ute, så lenge jeg ikke føler noen ser rart på meg. Jeg bor i fjerde etasje i en liten leilighet uten veranda så når jeg vil slikke litt sol kan jeg finne på å gå ut en tur og sette meg. Helst alene også. Jeg er ikke avhengig av folk. For noen år siden gjorde jeg aldri noe alene. Nå er det slik at jeg må overtale meg selv til å være sosial for sannheten er at jeg alltid har elsket solidariteten, stillheten, mitt eget selskap. Og det selv om jeg aldri har hatt noen problemer med å bli kjent med nye folk eller få nye venner. Det har alltid vært lekende lett. Jeg går ut i fra at noen mennesker liker andre mennesker og noen gjør ikke det. Jeg er ikke så begeistret for folk, og det selv om jeg stadig vekk har fått høre fra venner og lærere at jeg burde jobbe med mennesker. Jeg kommer mest sannsynlig til å gjøre det også, det er jo litt vanskelig å ikke møte på folk.

Aziz savner mest av alt lyset, solen. Han begynner å meditere for å overleve. Han lærer seg tankenes kraft og fortrenger fortiden. Fortiden gjør bare alt verre, de gode minnene må han bare brenne for å overleve under jorden og ikke bli gal. Tidvis minner språket meg om stilen til forfatteren Coelho noe som ikke er så bra for meg da jeg finner Coelho for enkel, for klissete, for..åndelig. Mest av alt er Dette blendende fravær av lys en hyllest til sjelen, ånden vår, tankens kraft, for ikke å snakke om solen! Aziz drar på reiser i sinnet og jeg kjenner meg igjen, jeg gjør dette hele tiden, bare for meg er det ikke en åndelig reise, jeg bare drømmer meg bort, fantaserer, tenker. Jeg forstår jo godt hvorfor Aziz gjør det, han gjør det av samme grunn som jeg: for å overleve. Noen ganger er virkeligheten for jævlig, for vanskelig og da må man bare forsvinne. Aziz har et utrolig talent, ikke bare i å meditere, han husker romaner og filmer han har lest og ett nesten ord for ord. Denne gaven bruker han ved å underholde sine medfanger. En annen fange fungerer som skorpion-ekspert, en annen som klokke og kalender og en som prest da han kunne hele koranen utenat. Slik finner de en måte å overleve på.

Etter å ha lest romanen har jeg bestemt meg for å lese for en god sak. For hver bok jeg leser skal jeg gi ti kroner til Amnesty. Tanken på at det sitter noen under jorden uten lys, på at noen sulter, at noen ikke har tak over hodet- det går ikke, jeg kan ikke tenke på det. Men fordi om jeg ikke kan sitte å tenke på det hver dag eller reise ut i verden å gjøre noe med det selv, kan jeg hjelpe til. Så selv om jeg ikke er rik skal jeg gi litt.

Sitater for oss som liker slikt

Det er når det virkelig røyner på at de største hverdagsligheter blir noe helt spesielt, det mest ettertraktelsesverdige i verden.
Holde stand for alt i verden. Ikke gi etter. Stenge alle dører. Forherde seg. Glemme. Tømme sitt sinn for fortid. Gjøre rent. Ikke la noe ligge og slenge i hodet. Ikke se seg tilbake mer. Lære seg av med å minnes. Hvordan skulle man stanse denne maskinen? Hvordan skulle man foreta et utvalg i dette rotekottet fra barndommen, uten å gi seg glemselen helt i vold, uten å synke inn i galskapen?

Kjedsomheten hadde samme lukt som gravplassene når steinen er våt.
Døden har en egen lukt. En blanding av brakkvann, eddik og puss. Den er tørr og stikkende. Uglens skrik ble alltid ledsaget av denne helt særegne lukten.

Aziz har rett og slett en ”trip” under en av sine reiser da han mediterer(disse reisene er vanligvis ganske streite og vakre om ikke jordnære sammenlignet med denne syke reisen som minner meg om filmen Fair and loathing in Las Vegas):

Her var jeg også ute på reise, jeg reiste kloden rundt under jorden, jeg dro omkring på kryss og tvers, over hav og fjell, krumbøyd, i en celle formet som en grav, på hjul, skjøvet av en full kommandant. Underveis var det rare dyr som prøvde å bite kommandanten og befri meg. Jeg så en død mann ligge og kaldflire i en kiste båret av dverger.

Ligger i gresset i parken og nyter solen, både for meg selv og hovedpersonen Aziz.

Jeg begynner å bli solbrent. Jeg blir alltid solbrent jeg. Selv om jeg smører meg med solkrem.

Da jeg sto opp på lørdag hadde jeg på meg en kjole og det slo meg at jeg må begynne å stryke klærne mine. De er så utrolig rynkete: jeg slenger de i skapet og der ligger de i de verste stillingene.

Se, ligner ikke det treet i vannet på en sjøorm?

Rett før jeg begynte å lese første side. Og ja, jeg bruker alltid svart neglelakk. Jeg føler meg rett og slett naken uten. Jeg har prøvd med andre farger men det fungerer bare i noen dager før jeg må bytte tilbake. Vanemenneske, ja.