PIG ISLAND

Soundtrack: Speak Dead Speaker av Ulver.


Mo Hayder har skrevet ni bøker, alle innen sjangeren krim og thriller. Julen to tusen og åtte fikk jeg boka Tokyo av Ida i julegave, den ble slukt. Siden da har jeg også lest Fuglemannen, Kuren og nå Pig Island som ikke er blitt oversatt til norsk. Mo Hayder har gitt ut flere bøker som tilhører en av to serier. Pig Island er ikke en av dem, den står alene. 

Det er en liten øy i Scotland som er bebodd av en gruppe mennesker på tretti personer som kaller seg The Psychogenic Healing Ministries. De isolerer seg på øya fra omverdenen. De er sterkt religiøse og tror på Gud. En gang i uken sender de en liten båt til byen for å skaffe forsyninger. Det ryktes at menneskene på øya er en gjeng satanister som tilber djevelen. Fra øya driver en pøl av grisekadaver og det sies de ofrer grisene i ritualer. På nettet florerer en video filmet av en turist på en båt utenfor øya, i videoen blir det sett en stor skapning på stranden med en lang hale; de beste innen filmredigering har ikke klart å bevise at filmen er falsk, faktisk tilsier alt at den er ekte og det er trodd det må være et menneske kledd i  kostyme.

I London bor journalisten Joe Oakes som reiser verden rundt og avsløre myter (statuer som blør og gråter, zombier), han er det de kaller "hoax-buster", 100 % skeptiker. Joe Oakes blir invitert til øya av The Psychogenic Healing Ministries, de som bor på øya vil avklare mytene en gang for alle. Joe Oakes takker  ja til invitasjonen og reiser til Scotland med kona Lexie. Ekteskapet står på skral grunn, det er omsorg i forholdet men ingen romantisk kjærlighet og Joe Oakes har vanskelig for å si nei til kona som inviterer seg selv med i den tro det blir en romantisk ferie til Scotland der de to skal bo sammen på hotell. Da Joe blir invitert til Pig Island sier han ja av flere grunner, ikke bare for jobben og pengene men også fordi dette ikke er hans første møte med sekten, historien strekker seg tjue år tilbake i tid.
Tanten hans fikk kreft og siden hun er katolikk nekter hun medisinsk behandling, i stedet finner hun håp i den landskjente pastoren Malachi Dove som helbreder de syke. Hun følger Malachi Dove landet rundt i to måneder forså å komme hjem og dø av kreften. Joe Oakes og søskenbarnet Finn er unge, modige og rasende; de oppsøker møtene og til slutt avslører unge Joe Oakes hykleriet ved å late som han har kreft, noe han senere skal angre på, lite visste han at Malachi Dove tjue år senere skulle inntre i livet hans igjen. Etter avsløringen publiserer han en artikkel om bedrageriet under falsk navn, to uker senere får avisen et brev der det står pastoren skal saksøke dem og journalisten bak artikkelen. Da Joe blir invitert til øya tjue år senere er det ikke bare en jobb han skal gjøre: det er også en personlig vendetta mot mannen som aldri har forsvunnet fra tankene hans: Malachi Doves. 

Pig Island er første bok av Hayder jeg leser på engelsk, ikke norsk, kan hende det er derfor jeg ikke kjenner igjen språket, skrivestilen hennes på strak arm, i de tidligere bøkene er språket mer alvorstynget, saklig; språket i Pig Island er lekent, raskt og lett uten at jeg kvalitets-sammenligner, det er bare en observasjon.
Pig Island har en merkelig spenningskurve jeg ikke blir klok på, den begynner rolig og tålmodig, på side femti åtte kjeder jeg meg men før hundre sider er gått begynner det å bli ekkelt og jeg aner håp; spenningshøydepunket i hele boken gjør seg ferdig mellom side hundre og to hundre, etter det er boken overraskende rolig med noen små høydehoppere helt til slutten.  

Jeg klarer (aldri når jeg leser på engelsk) fri meg fra følelsen av at jeg skumleser, dette er tross alt ikke virkelig, jeg skumleser aldri, uansett språk, det er en av grunnene til at jeg bruker mange timer på en hvilken som helst lengre bok. 

Lexie, kona til Joe, er en overdrevet, virker nærmest parodiert karakter, det hjelper lite at dette kvinnemennesket er satt på spissen som ’et dårlig menneske’, det er så tydelig gjort alt sammen og det er ikke en gang meningen vi skal få sympati for dama. Pig Island er skrevet som en fortelling fortalt av jeg-personen Joe Oakes, helt til et godt stykke ut i boka der leseren plutselig blir introdusert for stemmen til Lexie gjennom brev hun skriver til psykologen sin. At disse brevene er urealistiske skrevet hjelper ingenting, det er bare ikke slik man skriver brev, det får tankene mine til å vandre til klassikeren Dracula av Bram Stoker der historien fortelles utelukkende gjennom brevkorrespondanse og siterte dagbøker, det kan være et godt virkemiddel om det er realistisk laget, jeg mener hvor ofte siterer du samtaler du har med folk, ordrett, i brevene du skriver? Slik hukommelse finnes bare ikke og ikke er det en tradisjonell måte å skrive brev på i det store og det hele. 

Det jeg liker og fortsetter å falle for i bøkene til Hayder er hennes evne til å beskrive ondskap. Hun gjør dette fremragende, hun frykter intet, hun beskriver de ekleste scener og handlinger, det er ikke sjeldent når jeg leser om bøkene til Hayder jeg kommer over  kommentarer som jeg avbrøt boka og kastet den ut av huset, jeg ville ikke ha den her, og underveis i lesningen ble jeg fysisk kvalm og måtte legge fra meg boka flere ganger. Dette er typisk for Hayder. Dama er rå.
Selv om jeg verken liker Lexie eller Joe Oakes, jeg fikk ikke sympati for noen av karakterene der Lexie har en irriterende personlighet tar Joe stadig dumme valg og gjør rare handlinger (som å la en kåt syttenårig jente få lukte på han uten skjorte, seriøst, hvilken sytten år gammel jente vet du om som har lyst til å lukte på en halvgammel, hårete voksen mann som har vært i solen og klatret dagen lang, svett, skitten og jævlig?), synes jeg Hayder har gjort det igjen, hun har skrevet en spennende historie som skiller seg ut fra resten av thrillere og krim jeg har lest av andre forfattere, hun har overrasket meg flere steder (som i avslutningen på boka) og språket er smart og feilfritt (som vanlig). Det har vært en grei leseropplevelse.
Nå har jeg begynt på Ritualer av samme forfatter, den første boken i en ny serie. En gammel kjenning fra Fuglemannen og Kuren står det bak på boken at jeg også vil treffe igjen i de videre bøkene. Det er tross alt høst og høsten er perfekt mørk for krim og thrillere, vinteren er for lys med snøen som legger alt hvitt og klart. 


Pig Island av Mo hayder 
2009
Bantam Books
Pocket
509 sider 
Kjøpt selv
Lest på engelsk
ISBN 9780553824865






Kommentarer

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  2. Beklager slettingen :)

    Jeg har hørt om Mo Hayder, med Tokyo og Fuglemannen, men aldri lest noe av henne. Du skriver at du har en følelse av å skumlese når det er engelsk, kan det være fordi du forsøker å få flyt i lesingen? I alle fall har jeg det slik. Jeg kan gjerne stoppe opp og lese setninger om igjen, men å flyte-lese fungerer veldig godt - da "hører" jeg teksten inni meg. Det har sikkert med å gjøre at engelsk ikke er et språk jeg tenker med. I hverdagen har jeg enkelte ord og uttrykk som uttales på engelsk fordi jeg ikke vet dem på norsk der og da :)

    Nok om det, for ojojoj, dette høres virkelig ut som noe for meg! Rå dame, og rå fortelling...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror ikke det er fordi jeg prøver å få flyt i setningen, faktisk; de gangen jeg søker flyten leser jeg litt saktere og grundigere i tillegg til å lese det samme avsnittet, den samme setningen flere ganger.

      Så.. det er ikke mangel på flyt (som er et godt forslag!) men tilstedeværelsen av *for mye* flyt! Når jeg føler på dette stemmer det: jeg synes det er 'mer strøm i elven' når jeg leser engelsk, enn norsk: norsk hakker litt, men det er sikkert for de fleste bøkene jeg leser på norsk er oversatt.

      Fun fact: av og til både tenker og drømmer jeg på engelsk.

      Spesielt du nevner engelske ord og uttrykk, da jeg skrev innlegget for Smakebit på en søndag i dag, så skriver jeg i teksten at jeg prøver å ikke bruke engelske ord og uttrykk når jeg skriver. Jeg nevner det ikke da, men jeg synes det er helt greit å bruke engelsken når jeg snakker. Spesielt!

      Slett
    2. Interessant at du tenker og drømmer på engelsk innimellom, jeg trodde det var helt uvanlig! Ofte så har jeg problemer med uttrykk som er innlysende på engelsk, men hva er det på norsk!

      Slett
    3. Vi blir jo bombadert med det engelske språket overalt, TV, musikk, klær og reklamer så kanskje ikke så rart at det blir en naturlig uttrykksform likevel.

      Akkurat det siste med å huske hva det heter på engelsk før norsk er veldig typisk! Det er mange av oss som har det sånn! Det skjer stadig vekk i samtaler i hverdagen :-D

      Slett
  3. Nå må jeg sett meg ned å tenke over flyt/antiflyt på engelsk vs. norsk. Neste gang jeg åpner en bok.

    Og, tror jeg hopper over denne - dette med klein spenningskurve + at plottet ikke hørtes helt fantastisk ut. Ble allikevel fristet til å lese (altså høre) noe av dama. Av de du har lest, hvilken er best (= har mest krutt i seg, sjokkere mest)?

    SvarSlett
    Svar
    1. Tokio er uten tvil best! Den står også alene, altså, den er ikke en del av en serie. Jeg har aldri hørt Mo Hayder på lydbok eller som mp3 men det bare må være bra og uhyggelig. Lykke til!

      Ps. Tokio (alt av Mo Hayder forresten) er ganske grov og pervers.. så.. ikke hør den i bilen, sammen med noen. ;-)

      Slett
    2. Ehm! Eller... den som sjokkerer mest må være Kuren, eller.. Ååå, herlighet dette er vanskelig.

      Slett
    3. Haha! Ok.

      Da sjekker jeg ut Tokio først, og hvis oppleseren høres ut som han/hun har KOLS eller det er masse bakgrunnsstøy, så gir jeg Kuren en sjanse i stedet.

      Ja, tolket denne anmeldelsen dithen at bøkene hennes er ganske, eh, grafiske. Lurer på om jeg har hørt om henne før også, i sammenhenger som "faen, jeg måtte nesten spy". Tenker at enten blir KNALL eller forjævelig på lydbok (det må sterk kost til for at jeg skal klare å engasjere meg når jeg hører og ikke leser). Og, takk for advarselen, - jeg hører heldigvis alltid lydbok med ørepropper og mobil. Du har hørt om Tampa? Jeg hørte DEN på lydbok. Heheh.

      Slett
    4. Tampa har jeg lest om på bloggen til Moshonista (og bloggen din?) men har aldri tenkt noe videre over det. Er det en bok du anbefaler på lydbok? Jeg er åpen for lydbok/mp3 forslag. Jeg aner ikke hva Tampa er (krim, roman, serie), må ta meg et spennende søk på Bokelskere. Klarer ikke å la være å si "på tampen!" inni hodet mitt hver gang jeg leser Tampa.

      Det dumme med Kuren er at det er nummer to i en serie, jeg leste Kuren før nummer 1 og det ble helt feil.

      Slett
    5. Tampas hovedperson (og jeg-forteller) er en kvinnelig overgriper. Misbruker en haug med fjorten år gamle gutter. Ganske grafisk. Ganske fascinerende. Ikke så veldig sjokkerende.

      Vet ikke om jeg vil anbefale den som lydbok, eller bok at all egentlig. Men! Hadde vært dødskult å høre hva du synes om den, den er en bok som trenger diskusjon.

      Kickass lydbøker: Gaimans nyeste (The Ocean at the End of the Lane, så mye bedre enn nesten alt annet han har skrevet) og Gillian Flynns Gone Girl (hvis man smører seg med litt tålmodighet). Jeg jakter håpløst rundt etter flere, jeg har en helt annen (og litt mer kresen) smak når det kommer til lydbøker enn papirbøker, gjør alt mye vanskeligere.

      Slett
    6. Jeg skal ta en sjanse og gå planken og si før jeg har lest Tampa at jeg helt sikkert vil finne det sjokkerende.

      Jeg noterte den, som å lese som bok, vil ikke høre slikt på lydbok, det blir for nært... Noterte også lydbokforslagene. Gaimans nye vil jeg lese men jeg liker å høre bøker jeg har lest på lydbok også (etterpå).

      Anna Karenina liker jeg som lydbok. Amtmannens døtre som jeg lytter til nå er også bra. Så har vi Fluenes herre (!) og Den hemmelige hagen (<3), Jane Eyre, Harry Potter (så klart!), og sist men aldri minst: Saman er ein mindre aleine.

      Slett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi