torsdag 8. mai 2014

DEN INDRE SAMTALEN av Torkil Berge og Arne Repål



William Styron beskrev en alvorlig depresjon som overveldende redselsfull, som så uutholdelig at ingen som ikke har vært rammet av den, kan forestille seg hvordan den virker på et menneske. Når depresjonen dreper, er det oftest fordi kvalene ikke er til å bære. Det eneste positive man kan si om depresjonen, er at tiden – og i mange tilfeller også behandlingen – sørger for at den går over. Men de mange som tragisk nok føler seg tvunget til å gjøre ende på tilværelsen, fortjener like lite våre bebreidelser som for eksempel de som dør av kreft.


- Side 94.

Den indre samtalen ble jeg anbefalt av en klinisk sosionom våren to tusen og tretten. Det har tatt meg omtrent et år å lese den ut, men nå er den endelig ferdiglest.
At det har tatt tid å lese den er ikke ensbetydende med at den er dårlig; riktigere er det at jeg synes det er kjedelig å lese sakprosa og at jeg leser annen litteratur (romaner, lydbøker, noveller) ved siden av.
Å lese sakprosa vil alltid handle om selvdisiplin for meg, og det er like befriende hver gang jeg klarer å fullføre en bok.

Boka er en innføring i kognitiv terapi ved angst, depresjoner og psykotiske tilstander. Det henvises hele tiden til andre verk, og det er opp til hver enkelt hvor dypt en vil studere emnet ved å notere seg ned titler eller bare slå seg til ro med å lese Den indre samtalen (slik jeg gjør).
Kognitiv terapi handler om å bli bevisst dine egne tanker, og hvordan du tenker. Det høres lett ut, men det er det ikke! Det krever tid å få oversikt over hva som foregår inn i hodet ditt, sortere hva du tenker som er negativt og som vil være bra for deg å endre på.
Et mål i kognitiv terapi er å ’styre hjernen’. Klarer man det kan men lære seg å kontrollere, eller enda bedre, håndtere eller lindre angsten, depresjonen eller noe annet man sliter med. Å bli bevisst på hvordan du tenker er ikke annet enn sunt for de aller fleste av oss, syk eller frisk. Hvordan du tenker har alt å si for hvordan du har det.
Boka tar for seg gjennom hele boka hvordan du og terapeuten din sammen kan jobbe for å få det bedre ved hjelp av kognitiv terapi. Den gir råd og tips både til terapeut og pasient. Noen tips er så enkle som at hvis du bekymrer deg: gjør noe praktisk. I alle råd og veiledninger har forfatterne gått i dybden på hvorfor og hvordan steg for steg.

Da jeg leste om angsten og hvordan å håndtere den tok jeg notater. Et av notatene går som følgende (ordrett):
Er det meningen jeg bare skal la anfallene kjøre løpet ut uten at jeg gjør noe for å stoppe dem? Det føles absurd. Skal jeg kjøre rett inn i en tornado?


Det er ikke alt jeg var enig med i begynnelsen men etter hvert som jeg forsto bakgrunnen for rådene forsto jeg også viktigheten av blant annet å holde ut et angstanfall ved å ikke stikke av, ikke unngå skumle ting eller søke trygghets-søkende strategier som å sitte å fikle med en penn på møter eller alltid ta en øl eller to før jeg drar ut på byen for å treffe andre.
Andre ting gjorde meg motløs underveis i lesningen og gjør det fortsatt; som at å bli kvitt angst og depresjoner er noe man må jobbe med og forebygge tilbakefall resten av livet. Har man først opplevd depresjoner, kommer de gjerne igjen. Livet er et slit.
Målet mitt er ikke å bli kvitt den sosiale angsten, men å mestre den. Det samme med depresjonene mine, jeg vet de kan komme tilbake, men denne gangen er jeg mer forbredt, jeg er litt tryggere på systemet og jeg vet jeg har klart det før. Det viktigste for meg å huske etter å ha lest Den indre samtalen – lær deg kognitiv terapi er angst er ikke farlig. Det føles farlig, men er det ikke. En annen ting jeg har lært er ’følelse først - tanke etterpå’; en liten huskeregel jeg har laget meg. Det vil si har du en vond følelse kan du være sikker på at du har hatt en ’automatisk tanke’, mulig en negativ tanke- på forhånd; fordi tanken kommer alltid før følelsen. Det er ikke sikkert du en gang er klar over at du har tenkt noe som helst før den dårlige følelsen er der i magen. Men det har du. Alltid.

Det har vært tungt å lese, som i kjedelig. Til tross for dette er stoffet lett forklart og svært oversiktlig. Språket er godt. Jeg har lært mye. Lesningen av boken har vært, og er fortsatt etter endt lesning – en slags selvhjelp for meg; kunnskap gir meg trygghet. Jeg synes boka sikter mer inn på terapeut enn pasient, men det har ikke hatt noe å si for meg.
Da jeg leste fikk jeg mange åpenbaringer underveis om mitt lille selv. For eksempel: i kapitelet som omhandler hvordan å avslutte terapien etter endt behandling på en god måte for terapeut og pasienten fikk jeg et stort sjokk da det slo meg JEG AVSLUTTER ALDRI NOE! Jeg har gjennomført diverse skole med eksamen, praksisplasser, jobber osv; men avslutningene har ikke vært til stede. Jeg har aldri møtt opp på skoleavslutningene, andre ting har bare gått over i noe annet, eller det er forhold som har endt brått og voldsomt.
Da dette gikk opp for meg og jeg begynte å skrive ned alt jeg har gjort og aldri avsluttet på en god måte, eller ikke avsluttet i det hele tatt (!) - det gjorde vondt, det gjør vondt, og jeg skal aldri, aldri ikke-avslutte noe igjen. Jeg vil ikke gå glipp av slutten, jeg vil ikke la en milepæl forsvinne uten at jeg har feiret den.


Den indre samtalen av Torkil Berge og Arne Repål
3. utgave, 2. opplag 2011
306 sider
ISBN 978-82-05-39065-2
Kilde: Kjøpt selv 



3 kommentarer:

  1. Høres meget interessant ut, selv om du slet med å komme gjennom boken! Det å bli bevisst egne tanker, og hvordan du tenker tror jeg er av stor betydning for å ha kontakt med egne følelser. Og at hvordan man tenker har så mye å si for hvordan man har det...ikke lett å etterleve alltid, men når jeg ser folk som alltid ser det negative kontra de som ser positivt på hendelser så er det stor forskjell både fysisk og psykisk. Du har skrevet et inspirerende innlegg om denne boken!

    Det slår meg noe jeg tenker om et barn på avdelingen jeg jobber, han er fem år og driver hele tiden og ødelegger for de andre, lurer dem, dytter og skubber seg frem. Når jeg konfronterer ham kan han begynne å grine og unnskylde seg, men moren er unnvikende og faren er tjommi. Moren sier hun avleder et hvert tilløp til konflikter og følelser, og jeg tenker det er der det ligger: han har ikke kontakt med følelsene sine og uten empati blir det vanskelig å være med i fellesskapet. Altså, hvor mye det har å si at vi helt fra barndommen av blir møtt på våre følelser og ikke bare avledet ut fra rasjonelle hensyn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk!

      Da jeg var i praksis i en barnehage i Lillehammer for noen år siden gjennom skolen møtte jeg på et slikt barn som du beskriver her. En som ødelegger for de andre, og som ikke forandrer oppførselen sin så lett etter å ha blitt snakket til..
      Og det er jo klart, det er noe foreldrene til slike barn gjør feil, eller ikke gjør i det hele tatt (moren avleder konflikter). Det er der du kommer inn, og må ikke bare lære barna hvordan det er greit å oppføre seg med andre, men også opplære foreldre i oppdragelsen av barna! Ufordrende, men så viktig og bra.

      Slett
    2. Ja, det som er spennende er at slikt handlingsmønster går an å bryte, hvis bare de voksne har en væremåte som hjelper disse barna. Kan jo være flere strategier, men også viktig at alle de voksne rundt gjør det samme.

      Slett

Trivsel!

Høsten kommer sent i Alabama