Adriana la hodet mot skulderen hans og lukket øynene. Kjente lukten av ham, brent tre, salt hav og noe udefinerbart som minnet henne om hvordan han luktet som gutt. Noe uskyldig, ufarlig, som knopper som faller til bakken uten å blomstre.
Fra side 324.
Mari Jungstedt er en svensk godt etablert krimforfatter.
Ruben Eliassen er en norsk godt etablert barn- og ungdomsbok-forfatter. De er
kjærester og har skrevet denne krimboken sammen. Det er en den første boken i
en ny serie som kalles Gran Canaria
(Gran Canaria #1) der handlingen i denne boka finner sted. Det har ikke kommet
flere bøker i serien enda men det er planlagt det skal det. Boka mottok jeg av Juritzen forlag; det er en pocket som
ikke er korrekturlest; et gratis leseeksemplar. Innen jeg har lest utgaven som
jeg fikk før boka var utgitt, har den virkelige boka kommet ut i bokhandlene
for lengst.
Hovedpersonen vår Sara er en voksen dame med et ungdommelig
gemytt. Hun er lykkelig gift, har to barn og bor i et fantastisk hus i Gran
Canaria. Hun har bodd på øya i tjue år. Hun er svensk og snakker spansk
flytende. Hun eier sin egen avis (Dag og Natt) som leses av alle skandinavers
på øya. Og det er mange. Hun sender også tekster til aviser i Sverige ved siden
av. Sara er en hardtarbeidende journalist. Det at hun er så engasjert i jobben
sin finner jeg fryktelig irriterende. Hun setter seg selv i fare flere ganger
for reportasjene sin del, hun graver og spør; hun er fryktløs og irriterende.
Hun liksom bryr seg ikke om folk finner henne slitsom. Herregud for en frihet
det må være å være slik . . . En svensk kvinne blir funnet drept på klippene.
Hun er naken og omkranset av hvite blomster. Det er tydelig iscenesatt. Kvinnen
er funnet langt unna yogasenteret hun ferierte på. Det tar ikke så alt for lang
tid før det blir klart mordet er arrangert etter et verdenskjent maleri. Og det
blir ikke det siste. Sara er så klart allerede på saken med en gang hun hører
nyheten på politiradioen hun har ved sengen sin. Denne saken skal hun dekke;
det er ikke ofte slikt hender på den lille øya. Sara intervjuer mennesker og
besøker steder offeret ble funnet før og etter mordet. Hun finner spor som hun
følger selv uten å tipse politiet nødvendig med en gang. Sara har et unaturlig
samarbeid med politiet i Gran Canaria fordi hun er på god fot med etterforskeren. Hun får vite slikt som egentlig burde holdes hemmelig av politiet. Dette finner jeg nok så usannsynlig til tross for forklaringen vi får. I det
minste skriver hun ikke noe i avisen før hun får klarsignal av politiet. Vi får
ikke forklart hennes ekstreme engasjement i mord-saken bortsett fra hun elsker
jobben sin og er profesjonell. Men det er ikke forklaring bra nok.
Vi følger flere personer som bytter for hvert kapitel. Morderen som går løs er en av dem. Det liker jeg. Det er uhyggelig.
Vi følger flere personer som bytter for hvert kapitel. Morderen som går løs er en av dem. Det liker jeg. Det er uhyggelig.
Solen forsvant bak en sky, og alle skyggene trakk seg tilbake. Adriana ble kald innvendig.
Fra side 97.
Jeg har aldri reist til varmere strøk; det er idyllisk å lese om varmen, naturen, havet, arbeidsfolk og kulturen i Gran Canaria. Jeg drømte meg vekk mens jeg leste. Jeg synes krimboka er lettlest og underholdende. Til å være krim er den ikke så spennende; dog er jeg nysgjerrig på historien og kjeder meg ikke direkte selv om det føltes en stund at jeg leste og leste uten å komme meg noe videre. Det ble noe hakete og tregt; tok lang tid før noe gikk fremover. Avslutningen som gir oss en liten pekepinn på hva neste bok skal handle om liker jeg veldig godt. Gleder meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Trivsel!