Jeg skannet fremsiden på min utgave. |
Han snakket bare til faren hennes og stilte alle mulige spørsmål. Hvor ofte var Leena syk? Hvilken matrett likte han best av den maten som Leena lagde? Kunne hun reparere tøy? Hadde hun noen gang hevet stemmen mot foreldrene sine? Spørsmålene kom kjapt - det ene etter det andre, som sennepsfrø som spretter i glovarm olje - og så, like plutselig, stoppet de og han lente seg tilbake på divanen, blåste på overflaten av chaien mens han så bort på sin kone.
Fra side 57.
Juritzen forlag sendte meg denne romanen i to tusen og femten. Utgaven jeg (og andre bokbloggere regner jeg med) er en mykt innbundet utgave som ikke er korrekturlest (jeg fant heldigvis ikke så mange skrivefeil). Jeg liker å kalle bøker som dette her «Godtepose-bøker»; med det mener jeg de er lettleste, enkle og underholdende.
Anil er familiens eldste sønn; det vil si det forventes mye av ham som person og hans karriere. Anils familie er velstående og bor i en liten landsby på bygda i en liten by i India. Der driver de med jordbruk; det forventes at alle sønnene i familien skal fortsette med gårdsdriften etter at faren er gått bort – bortsett fra Anil – den eldste. Han vil faren, en høyt respektert og god mann, skal bli lege. Og Anil blir lege. Han er en dyktig student som jobber som en maur. Han sendes til Amerika for å fullføre legeutdanningen som turnuskandidat på et av landets travleste sykehus. Anil slites mellom India og Amerika – det gammeldagse og overtroiske versus det moderne, frigjørende og saklige Amerika. I tillegg til å bli lege forventes det av Anil som den eldste sønnen å ta over farens sted rundt bordet som landsbyens konfliktløser og rådgiver; dette er en jobb Anil ikke ønsker seg – men må ta. Han reiser mellom Amerika og India i ferier; rådgiving blir også gitt landsbybeboerne over telefonen fra Amerika etter lange vakter på jobb. Hvordan Anil klarer alt forstår jeg ikke. Jeg har vanskelig nok med å stå opp om morgenen i helgene for å lufte hunden . . . . Det sliter tydelig på Anil; han er en sterk og også usikker mann. En svært menneskelig hovedperson som er langt fra perfekt.
På et tidspunkt blir Anil og hans indiske samboere overfalt utenfor boligen sin i Amerika. De blir angrepet og overfalt uten grunn; at de er mørk i huden er triggeren. De blir alle hardt skadet, psykisk eller fysisk, eller begge deler på en gang. Han ene må ligge på sykehuset i flere måneder. Men de velger å ikke anmelde. De vet jo hvem som gjorde det, de hadde vitner, likevel gjør de det ikke. Hvorfor?! Vi får det ikke forklart og det plager meg. Er de redde for flere overfall? Skeptisk til politet, tenker de er like korrupte som politiet i India? Er de redde for å bli kastet ut av landet? Orker de ikke? Har de ikke tid?
Girish anerkjente henne bare når han ønsket noe, ellers var det som om hun ikke eksisterte. Hvis han ikke likte måten hun brettet sammen skjortene hans på eller noe hun sa, eller hvis han hadde drukket for mye, dyttet han henne opp mot veggen. Leena lærte å bøye haken nedover rett før han gjorde det slik at bakhodet hennes ikke skulle treffe murveggen. Hvis han ville ha hennes oppmerksomhet idet hun gikk forbi, grep han håndleddet hennes så hardt at hun kunne se avtrykket av fingrene hans lenge etterpå.
Fra side 124.
Gyllen sol er vanskelig å legge fra seg. Den griper meg og underholder. Jeg gledet meg alltid til å kunne sette meg og lese i den. Romanen er ganske enkel, spesielt om jeg sammenligner den med romaner satt i India som Shantaram og Balansekunst (den siste er en av de beste romanene jeg noen gang har lest). Mursteiner begge to. Gyllen sol er ingen murstein. De er bedre, språklig og innholdsmessig enn Gyllen sol. Gyllen sol har jeg kost meg med. Jeg har grått, hørt min egen latter, humret, og også blitt sint. Det gammeldagse kvinnesynet gjør meg alltid så forbannet. De mangler rettigheter både til utdanning og egen kropp (!). Det er fucked up det jeg leser. At alle skal ha barn, gjerne mange, gjør meg også sint; på et vis fordi når alle andre får barn forventes det også av meg (men jeg vil ikke ha, jeg vil ikke, jeg vil ikke!), men også fordi vi ødelegger jorden vår bare ved å være her. Det er nok folk her. Det er dog mange fine skildringer av familiebånd, vennskap, rasisme, helse, trening, Indias kultur og natur, fattigdom, rikdom . . . Boka forteller heller enn å vise, dessverre. Det er en del klisjer her (men mennesker, alle, er jo klisjer stort sett). Jeg synes kanskje romanen går på tomgang noen steder og kunne derfor vært 80-100 sider kortere (selv om den ikke er spesielt lang (400 sider)). Forfatter kunne godt gunnet på flere steder og heller tatt vekk flere daglige rutiner som kjeder meg. Jeg likte avslutningen og forutså ikke hvordan den ville ende! Det liker jeg! Etter at jeg har publisert dette skal jeg legge frem romanen så jeg kan gi den til Christine senere (en storesøster); hun ville også lese den (til tross for at jeg advarte om at den ikke er en klassiker akkurat, jeg sa også den er kos og lett da; hun ville lese den for å lese det samme som meg, for da har vi noe å snakke om som hun sier; boken jeg leser nå låner jeg av henne og leser fordi hun anbefalte den, og for å lese det samme som henne).
Oversatt av Sidsel Mellbye
Juritzen forlag 2015
Gratiseksemplar
Myk innbinding
Roman
ISBN 978-82-8205-856-8
404 sider
Canada
Kilde: mottatt gratis lesereksemplar (tusen takk!)
Jeg og Anna. Bildet tatt av Christine i vinter. Alle tre er søstre. |
Hmm.. Lurer på om jeg også fikk denne? Mulig den står i "reservehylla" på sætra. Det betyr i så fall at den ikke er avskrevet, men heller ikke topp-prioritert. Omtalen din gav et godt inntrykk av handlinga, og det er litt mer sannsynlig at den blir lest nå enn det var for ei lita stund sida ;o)
SvarSlettSå bra! Håper du koser deg like mye som jeg gjorde da jeg leste den! :-)
Slett