FISKENES UKJENTE LIV AV BERGLJOT BØRRESEN - ANBEFALT AV OG LÅNT FRA CHRISTINE

Jeg har lest fire sakprosa i år (teller ikke med den ene memoaren jeg har lest) der tre av dem har jeg lånt av noen andre sin bokhylle (Tone, Christine). De har valgt ut bøkene selv og tilbudt meg å låne dem; alle tre bøkene handler om dyr (hund, katt, fisk) som de trodde ville falle i smak hos meg. Og alle tre bøkene gjorde det. Da jeg leste sakprosaen om hund (Hundens historie – fra ulv til hund av John Unsgård (2004)) ble bøker av forfatteren Bergljot Børresen (f. 1936) nevnt flere steder; jeg noterte ned mange titler av henne som jeg ønsker å lese en gang. I mellom tiden har boken Fiskenes ukjente liv som Christine har lånt meg stått i bokhyllen min – ulest – ganske lenge; lenge før boken Hundens historie kom inn i livet mitt. Overraskelsen var derfor ganske stor når jeg endelig fikk plukket opp fiskeboka; «det er jo hun veterinær-damen som anbefales av Unsgård i hundeboka som har skrevet denne!» Christine spurte meg om jeg hadde lest den enda; da ble jeg skjerpet og puttet den i prioriterings-hylla. Endelig ble det den sin tur og her sitter jeg og skriver om den.

Boken begynner med skildringer av seriøse forsøk og studier som er gjort på gullfisker av erfarne forskere. De oppdager i sine forsøk gullfisk er intelligente – de kan f. eks skille mellom klassisk- og bluesmusikk. Gullfiskene blir utfordret med langt mer avanserte oppgaver som de kan løse – og de klarer det. Bergljot skriver folk er overrasket over fiskens intelligens; jeg for min del er overrasket over bruk av penger og tid for å finne ut noe så innlysende. Så klart fisk er smarte. Så klart har de også følelser. Dette har jeg faktisk visst hele tiden; helt siden min onkel Bjørn tok meg med på isfiske og båtfisking da jeg var liten. Det var vondt å måtte slå i hjel fisken. Når jeg tenker tilbake på blikkene deres (fisken) og følelsene deres (frykten, hjelpeløsheten) da jeg myrdet dem med flere harde slag i hodet deres har jeg lyst til å gråte. Jeg har alltid visst at fiskene var klar over og følte hva som hendte med dem (at de skulle dø).
Fiskenes ukjente liv forteller oss forskere har begynt å forstå at ikke bare fisk – men også andre dyr – kan tenke og føle. Idiotiske mennesker som ikke skjønner noen ting! Det er også bevisst nå at dyrene er intelligente. Dyrene er mer intelligente enn mennesket spør du meg, vi som ødelegger kloden med vår egoisme, overflødighet og idioti.



Jeg synes Fiskenes ukjente liv er overraskende tung; en av grunnene til overraskelsen er dens bare litt over hundre sider. Fremsiden på boka satte meg også på villspor: den er så kunstnerisk og filosofisk på samme tid. Tittelen hjelper heller ikke. Ikke la deg lure – dette er ikke en filosofisk bok om fisk med spørsmål (uten svar) og originale tanker – det er seriøse forsøk og prøver som er blitt gjort og som fortelles om. Alt av kilder er med! Fiskenes ukjente liv er en saklig bok om fisk med deres levemåter og intelligens. Å lese om hvordan oppdrettsfisk blir behandlet gjør meg forbannet, fortvilt, panisk, på gråten og jeg ønsker å dø. Bedre er det vel jeg bare slutter å kjøpe fisk på butikken og heller kjøper meg en fiskestang selv? Kanskje er det bare best jeg slutter å spise noe som har pustet (bortsett fra planter, de.. faen de føler de også). Kanskje jeg bare skal slutte å spise. Kroppen min kan de mate til fisken. Det har de fortjent så mye som de har lidd.
Boken avslutter med å ta opp de etiske dilemmaene det medfører innen fiskeindustrien når forskning tydelig viser hvor mye mer ‘dype’ fiskene er enn det først er blitt påstått.  Jeg har lært mye om fisk, det er kjempe interessant å lese om. For eksempel er det den mannlige sjøhesten som er gravid med babyene sine, en av måtene torsken har kustus på ungene sine på er å bære dem i munnen sin. Hjerte. Fiskenes ukjente liv er en seriøs, spennende, interessant, sjarmerende og god sakprosa. Christine kjenner meg godt og er god på å anbefale meg bøker.

Den store livsdansen 

Det kan ikke sies ofte nok: Den store utfordringen er ikke vår makt over dyrenes død. Som andre pattedyr er mennesket født med tenner og klør. Alle som lever befinner seg et sted i næringskjeden. Den vanligste måten å dø på, er å bli drept og spist. Hvert individ på kloden, fra edderkopp og fisk til menneske må drepe daglig for å leve, enten det er dyr eller planter vi dreper og spiser.
Selv vegetarianere dreper dyr indirekte. Hvis du pløyer opp et lite jorde, dør det rundt 300 makrmus og jordrotter, som for øvrig har større genetisk likhet med mennesker enn hund og hest, og burde hatt mye høyere Bambifaktor. Hvis smågnagere var på størrelse med rådyr, ville dilemmaet ha blitt tydeligere.
Mat som er dyrket med «plantevernmidler», dreper dessuten indirekte mengder av insekter og insektetere, og de som eter insektetere. Vi slipper ikke unna så lenge vi lever.
Å spire, klekkes eller fødes, leve kort eller lenge, for deretter å bli næring for andre organismer, er å delta i den store livsdansen. Den kan vi ikke snike oss ut av. Vi må danse, men vi kan danse motstrebende eller med liv og lyst. Respekt for livet innebærer å respektere døden som et nødvendig trinn i denne dansen.
Utfordringen blir derfor i hvor stor grad vi hindrer andre i å danse med, det vil igjen si hva vi gjør med livsløpet til dyrene i vår varetekt. 

Fra side 114. 

Fiskenes ukjente liv av Bergljot Børresen 

Transit A/S, 2007
ISBN 978-82-7596-091-5
136 Sider
Sakprosa
Norge
Kilde: anbefalt av og lånt fra Christine 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG