PERLEHVISKEREN AV CATHRINE L. WILHELMSEN (TEKST) OG PETTER WINTHER (ILLUSTRASJON)

Porten foran dem var høy og i svart smijern. Det var en slik port gamle herskapshus pleier å ha. Rundt sprinklene slynget klatreplanter seg, så Julius hadde vanskelig for å se hva som befant seg på den andre siden. Han dyttet grenene til side og kikket inn i det So kalte Diamanens Hage.
Store gressplener buktet seg frem så langt han kunne se. Fargerike blomsterbed var spredt utover som eksotiske øyer i et grønt hav. I bugnende frukttrær hang klaser med kinesiske lykter, som sikkert skulle lyse opp parken når solen gikk det.

Fra side 71. 

Forfatteren Cathrine L. Wilhelmsen sendte meg en trivelig e-post der hun spurte om jeg ville motta et gratis lesereksemplar av den nye barneboken deres. Det ville jeg så klart. Da jeg fikk den i posten ble jeg kjempe overrasket: barneboken er tykk. Fremsiden er så vakker og kortet som Cathrine har sendt med boken har et bilde på seg om jeg også fant inni boken, tilhørende historien. Jeg brukte kortet som bokmerke da jeg leste Perlehviskeren. Jeg ble virkelig helt slått i bakken over hvor vakker utformingen av boken er. Størrelsen, fremsiden, tittel og skrifttype valgt. Dette var inntrykket før jeg i det hele tatt hadde rukket å begynne å lese selve historien.

Julius er syv år gammel. Han har det ikke så fryktelig greit akkurat nå. Han savner nemlig sin mamma. Pappa hentet Julius på skolen en dag. Da de kom hjem satte de seg ned sammen; pappa hadde noe å fortelle Julius om mamma. Nå husker ikke Julius hva det var pappa hadde sagt, bare at det gjorde vondt. Julius bor sammen med mamma og pappa. Mamma har alltid reist bort en del gjennom jobben sin og Julius går ut i fra at det er derfor hun ikke er her nå. Men det er lenge siden og nå har savnet vokst seg kjempe stort og vondt.
Julius er kjempe glad i å tegne. Det er hans medisin. Når han er lei seg kan han sette seg ned å tegne og det hjelper litt på humøret. Men denne gangen når Julius setter seg til for å tegne bort alt det vonde vil ikke fargeblyantene gi fra seg noe farge! Ikke en strek dukker opp på papiret. Det hjelper ikke å kvesse blantene. På sin syvårsdag fikk Julius en glasskule av mormor og morfar. Alle barnebarna får hver sin personlige glasskule på syvårsdagen sin, og det sies de er magiske! Så skjer det umulige. Da Julius kikker inn i den magiske glasskulen med vinterlandskap og hus ser han fotspor som beveger seg i snøen der inne. Før han vet ordet av det blir han dratt inn i kulen! Med seg på lasset har han tøypapegøyen sin Pappus. Når de lander i snøen i kulen våkner Pappus til live. Jeg synes Pappus er skikkelig morsom.

«Er du så redd, Pappus?» sa Julius og gikk bort til bestevennen. «Det blir vel ikke mindre farlig selv om du gjemmer hodet under vingen din?» «Jooo», hørte han halvkvalt fra fjærbylten. «Du burde prøve det selv!»

Fra side 72. 

Inne i kula møter de en jente som sier hun heter So. Hun skal være deres stifinner. Sammen skal de finne tre nøkler. De beveger seg gjennom det fremmede og ukjente landskapet i håp om å finne igjen fargene i fargeblyantene til Julius. Slik jeg tolker det er fargene som har forsvunnet fra fargeblyantene et symbol på gleden som mangler hos Julius etter at mamma og pappa bestemte seg for å skille seg, sorgen han går og bærer på. Grått uten farger.
På sin reise møter de flere fantasifulle personer; de møter Tåkegreven som bor i Flammeskogen, vakre Vulcana som er Tåkegrevens niese, Diamenen og hennes mystiske hage og sist men ikke minst: Perlehviskeren. 

Boken Perlehviskeren handler om noe vanskelig som Julius ikke vet hvordan å håndtere. Skilsmisse. Det er mye spenning og gåter som må løses. Pappus – den snakkende Pappegøyen gir humor til fortellingen som ellers hadde blitt veldig trist og kjedelig uten fargeklatten. Pappus får meg til å le høyt! Boka Perlehviskeren minner meg litt om Alice i Eventyrland. Etter endt lesning sitter jeg igjen med en følelse av at det er for mye handling i boken; at det er forvirrende med alt som skjer, for det skjer masse! Men jeg tror det er slik Julius har det på innsiden etter det pappa fortalte: rotete og usikkert. Det er mye han ikke forstår. En annen tanke jeg har er selv om jeg synes det skjer for mye i boken er det ikke sikkert et barn vil synes det blir for mye. For det er jo en barnebok. Samtidig er jeg litt nysgjerrig på om ikke denne boken er for tykk for små barn? Er ikke kapitlene for lange? På en annen side er det veldig unge barn som klarer, og faktisk leser de tykkeste bøkene om Harry Potter. Og om de ikke klarer å komme seg gjennom Perlehviskeren selv kan jo foreldrene lese høyt for dem. Det kan til og med hende boken faktisk er ment for høytopplesning. Det jeg savner mest er flere pauser i historien. Barna kunne godt tatt seg flere hvilepauser enn de gjør. Jeg ble sliten på deres vegne. Sam og Frodo tar seg jo også hvilepauser selv om oppdraget deres er like viktig som Julius sitt. 

Cathrine skriver selv: "Høsten 2015 ga illustratør Petter Winther og jeg ut boken Perlehviskeren, en gjennomillustrert barneroman som handler om Julius som står midt i sine foreldres skilsmisse. Handlingen er lagt til et eventyrunivers som representerer hans indre reise gjennom følelsene sine til erkjennelsen av at foreldrene skal skilles. Intensjonen med boken - i tillegg til å forhåpentlig gi en spennende historie - er å hjelpe barn å sette ord på følelsene sine, og å gi voksne et «verktøy» til å snakke med barna om ting som ikke alltid er så lett å uttrykke."

Det synes jeg absolutt de har klart med Perlehviskeren. Illustrasjonene er nydelige! Sidene i boken er ekstra tykke. Jeg synes utformingen av boken er et kunststykke! I september i år kommer oppfølgeren Natthaven der temaet vil være savn. Den skal jeg så klart lese! 

Perlehviskeren av Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner: Petter Winther
Kolofon Forlag AS, 2015

ISBN 9788230013526
158 Sider
Barnebok
Kilde: Tilsendt gratis lesereksemplar
Norge

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG