 |
| Bildekilde: Bokelskere.no |
«Det er det dummeste med jenter,» sa Edmund til Peter og dvergen. «De kan aldri bære et kart med seg i hodet.»
«Det er fordi vi har noe i hodet,» sa Lucy.
Fra side 386.
Jeg holder på å lese alle bøkene i serien om Narnia. Bøkene betegnes som barneklassikere, men de er ikke i 1001-lista. Jeg leser bøkene på norsk. Jeg låner alle de syv Narnia-bøkene i en samlet utgave av Kine (link til bloggen hennes) og bøkene i den utgaven er i den rekkefølgen Lewis anbefaler oss å lese dem. Prins Caspian kom ut i 1951, det er den andre Narnia-boka Lewis ga ut og den fjerde Narnia-boka i serien jeg leser.
Det første som møter meg når jeg blar om for å begynne på boken er et kart over Narnia; en særdeles god begynnelse. Kart i bøker er noe av det fineste jeg vet om. I den siste jeg leste: Hesten og hans gutt (1954), var det et kart over landene sør for Narnia.
Nå som jeg har lest boka Prins Caspian kan jeg ikke huske å ha sett noe av handlingen i TV-serien som gikk i min barndom på NRK, men den nyere filmen har jeg sett og det er ikke så lenge siden, om jeg ikke husker helt feil var det den siste filmen jeg så i 2016, vi så den mens vi spiste sodd før vi dro ut på nyttårsfest, Kine og jeg. Det er klart at når jeg har lest ferdig alle de syv bøkene i serien skal jeg se de tre filmene som har kommet ut på nytt og også den gamle TV-serien om jeg finner den tilgjengelig noe sted.
Nå er det gått nøyaktig ett år siden Peter, Susan, Edmund og Lucy kom hjem fra sine eventyr i Løven, heksa og klesskapet (1950). De står på en perrong og venter på toget som skal ta dem tilbake til skolen; ferien er herved over. Med ett blir de dratt ut av vår verden og inn i en annen: NARNIA. På det ene året de har vært hjemme i England har det gått hundrevis av år i Narnia, tiden fungerer ikke på samme settet der som her; det gamle herskapelige kongeslottet deres Cair Paravel som de forlot som voksne mennesker etter årevis med kongestyre i Narnia i forrige bok har nå rast og grodd sammen, det er nesten ikke til å kjenne igjen.
Prins Caspian bor med sin tante og onkel da hans egne foreldre er døde. Nå regjerer onkelen hans i Narnia. Tanten til Caspian liker han ikke og hans onkel er ikke en god eller vis konge. Narnia lider under dette herredømmet. Halvdvergen doktor Cornelius underviser Caspian i alle fag - også i gamle Narnias historie - og dette siste gjør han bak onkelens rygg. Historier om snakkende dyr og troll er nå bare myter men Cornelius lærer Caspian noe annet. Caspian er egentlig den rettmessige konge over Narnia og hans onkel "er en tronraner".
Prins Caspian må rømme for livet fra slottet til onkelen ved hjelp av hans lærer Cornelius.
Mens historiene om snakkende dyr og Den Store Løven Aslan er myter for mennesker, er historiene om de gamle og gode kongene og dronningene som regjerte over Narnia myter for de snakkende dyrene som gjemmer seg for Caspians onkel i skog og fjell. Dryadene og najadene har falt i dyp søvn etter at menneskene kom til landet og hugget ned skoger og forurrenset landet.
Selv om telemarinerne ikke vil tror det fortsatt finnes "narnianere" opplever unge Caspian det motsatte på rømmen fra sin onkel:
Det er mye alvor men også humor i Prins Caspian. Etter fem bøker lest er Hesten og hans gutt fortsatt favoritten min. En stund lurte jeg faktisk på om jeg liker Prinsen bedre enn Hesten - men nei. Prinsen er god da, en av de beste helt klart. Alle bøkene så langt er ganske forskjellige da det er nye karakterer, bøkene spenner over vidt forskjellige tider og foregår også i flere forskjellige land. Det er klart for meg serien er blitt en favoritt. Det som er fint med bøkene er det alltid er en moral, noe å ha lært etter endt lesning og i Prins Caspian er det mange.
Om det er noe jeg synes er litt trist med utformingen er det at navn på steder i kartene ikke er oversatt til norsk. Derimot er de det i teksten - det er noe forvirrende da disse norske navnene ikke ligner de engelske (men det går greit). Om det er en annen ting jeg må peke på er det kostholdet i bøkene; I Narnia er det forskjell på snakkende og tause dyr - likevel synes jeg det er rett frem usmakelig at Aslan serverer stekende ribbe i et selskap med mennesker og dyr. Kvinnesynet er også ganske ille - vet ikke om jeg synes vi kan unnskylde Lewis da bøkene tross alt utkom på femtitallet og det var mange "våkne" mennesker allerede da. Susan og Lucy får ikke delta aktivt i krigene da de regnes som svake - og det er bare et av mange eksempler som vi lesere enkelt legger merke til (men som jeg ikke orker å henge meg såpass opp i at jeg faktisk legger bøkene fra meg for alltid). Religionsbiten (at Aslan er Jesus osv) overser jeg glatt. Det er faktisk den biten i bøkene jeg setter minst pris på. Blir ofte kleint.
Jeg har kost meg med Prins Caspian og gjentar meg selv når jeg sier at dette er korte MEN kompakte bøker. Jeg koser meg med å lese, åh jadda! Men lettleste synes jeg ikke at de er, spesielt med tanke på at de er beregnet å leses av barn og unge. Her er det mye verdenshistorie (landet Narnias historie), diverse tidsepoker, mange karakterer og lange dialoger. En mektig fantasiserie dette.
Neste gang jeg skriver om en bok blir det om Reisen til det ytterste hav (1952) for den har jeg også lest.
Jeg holder på å lese alle bøkene i serien om Narnia. Bøkene betegnes som barneklassikere, men de er ikke i 1001-lista. Jeg leser bøkene på norsk. Jeg låner alle de syv Narnia-bøkene i en samlet utgave av Kine (link til bloggen hennes) og bøkene i den utgaven er i den rekkefølgen Lewis anbefaler oss å lese dem. Prins Caspian kom ut i 1951, det er den andre Narnia-boka Lewis ga ut og den fjerde Narnia-boka i serien jeg leser.
Det første som møter meg når jeg blar om for å begynne på boken er et kart over Narnia; en særdeles god begynnelse. Kart i bøker er noe av det fineste jeg vet om. I den siste jeg leste: Hesten og hans gutt (1954), var det et kart over landene sør for Narnia.
Nå som jeg har lest boka Prins Caspian kan jeg ikke huske å ha sett noe av handlingen i TV-serien som gikk i min barndom på NRK, men den nyere filmen har jeg sett og det er ikke så lenge siden, om jeg ikke husker helt feil var det den siste filmen jeg så i 2016, vi så den mens vi spiste sodd før vi dro ut på nyttårsfest, Kine og jeg. Det er klart at når jeg har lest ferdig alle de syv bøkene i serien skal jeg se de tre filmene som har kommet ut på nytt og også den gamle TV-serien om jeg finner den tilgjengelig noe sted.
Nå er det gått nøyaktig ett år siden Peter, Susan, Edmund og Lucy kom hjem fra sine eventyr i Løven, heksa og klesskapet (1950). De står på en perrong og venter på toget som skal ta dem tilbake til skolen; ferien er herved over. Med ett blir de dratt ut av vår verden og inn i en annen: NARNIA. På det ene året de har vært hjemme i England har det gått hundrevis av år i Narnia, tiden fungerer ikke på samme settet der som her; det gamle herskapelige kongeslottet deres Cair Paravel som de forlot som voksne mennesker etter årevis med kongestyre i Narnia i forrige bok har nå rast og grodd sammen, det er nesten ikke til å kjenne igjen.
Prins Caspian bor med sin tante og onkel da hans egne foreldre er døde. Nå regjerer onkelen hans i Narnia. Tanten til Caspian liker han ikke og hans onkel er ikke en god eller vis konge. Narnia lider under dette herredømmet. Halvdvergen doktor Cornelius underviser Caspian i alle fag - også i gamle Narnias historie - og dette siste gjør han bak onkelens rygg. Historier om snakkende dyr og troll er nå bare myter men Cornelius lærer Caspian noe annet. Caspian er egentlig den rettmessige konge over Narnia og hans onkel "er en tronraner".
Prins Caspian må rømme for livet fra slottet til onkelen ved hjelp av hans lærer Cornelius.
Mens historiene om snakkende dyr og Den Store Løven Aslan er myter for mennesker, er historiene om de gamle og gode kongene og dronningene som regjerte over Narnia myter for de snakkende dyrene som gjemmer seg for Caspians onkel i skog og fjell. Dryadene og najadene har falt i dyp søvn etter at menneskene kom til landet og hugget ned skoger og forurrenset landet.
Selv om telemarinerne ikke vil tror det fortsatt finnes "narnianere" opplever unge Caspian det motsatte på rømmen fra sin onkel:
Da han kom til seg selv igjen, lå han like ved et leirbål. Han var øm i lemmene og hadde vondt i hodet. Lave stemmer snakket like ved.
«Og nå,» sa en stemme, «må vi bestemme hva vi skal gjøre med det før det våkner.»
«Drepe det,» sa en annen stemme. «Vi kan ikke la det leve. Det vil forråde oss.»
«Vi burde ha drept det med en gang, eller latt det være i fred,» sa en tredje stemme. «Vi kan ikke drepe det nå. Ikke etter at vi har tatt det med oss og lagt bandasje rundt hodet på det og allting. Det ville være å myrde en gjest.»
Fra side 358.
Det er mye alvor men også humor i Prins Caspian. Etter fem bøker lest er Hesten og hans gutt fortsatt favoritten min. En stund lurte jeg faktisk på om jeg liker Prinsen bedre enn Hesten - men nei. Prinsen er god da, en av de beste helt klart. Alle bøkene så langt er ganske forskjellige da det er nye karakterer, bøkene spenner over vidt forskjellige tider og foregår også i flere forskjellige land. Det er klart for meg serien er blitt en favoritt. Det som er fint med bøkene er det alltid er en moral, noe å ha lært etter endt lesning og i Prins Caspian er det mange.
Om det er noe jeg synes er litt trist med utformingen er det at navn på steder i kartene ikke er oversatt til norsk. Derimot er de det i teksten - det er noe forvirrende da disse norske navnene ikke ligner de engelske (men det går greit). Om det er en annen ting jeg må peke på er det kostholdet i bøkene; I Narnia er det forskjell på snakkende og tause dyr - likevel synes jeg det er rett frem usmakelig at Aslan serverer stekende ribbe i et selskap med mennesker og dyr. Kvinnesynet er også ganske ille - vet ikke om jeg synes vi kan unnskylde Lewis da bøkene tross alt utkom på femtitallet og det var mange "våkne" mennesker allerede da. Susan og Lucy får ikke delta aktivt i krigene da de regnes som svake - og det er bare et av mange eksempler som vi lesere enkelt legger merke til (men som jeg ikke orker å henge meg såpass opp i at jeg faktisk legger bøkene fra meg for alltid). Religionsbiten (at Aslan er Jesus osv) overser jeg glatt. Det er faktisk den biten i bøkene jeg setter minst pris på. Blir ofte kleint.
Jeg har kost meg med Prins Caspian og gjentar meg selv når jeg sier at dette er korte MEN kompakte bøker. Jeg koser meg med å lese, åh jadda! Men lettleste synes jeg ikke at de er, spesielt med tanke på at de er beregnet å leses av barn og unge. Her er det mye verdenshistorie (landet Narnias historie), diverse tidsepoker, mange karakterer og lange dialoger. En mektig fantasiserie dette.
Neste gang jeg skriver om en bok blir det om Reisen til det ytterste hav (1952) for den har jeg også lest.
Prins Caspian av Clive Staples Lewis
Originaltittel: Prince Caspian
Originalt utgitt i 1951
Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag 5. opplag 2006
Oversatt av Tormod Haugen
Oversatt av Tormod Haugen
ISBN: 978-82-05-34546-1
115 Sider
115 Sider
Bokkilde: låner den av Kine
Storbritannia
Barne og ungdomsbok
Fantasi
Tilhører en serie
 |
| Denne stripen fant jeg i et Nemiblad jeg leste samtidig som jeg satt på do. Kos. |
 |
| Bladet jeg fant stripen i! |
Jeg har også en Musikkblogg
og en Sitatblogg.
 |
| Bye Alice! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Trivsel!