DEN SISTE STRIDEN AV C. S. LEWIS

Lydspor: låten Warrior fremført av Aurora. 

Rundt dem var skogen helt stille. Den var faktisk talt altfor stille. På en vanlig natt i Narnia burde det ha vært lyder - et tilfedlig muntert «god natt» fra et pinnsvin, tutingen fra en ugle over dem, kanskje en fløyte i det fjerne som fortalte at fauner danset, eller noen bankende, hamrende lyder fra dverger under jorda. Alle de lydene var tause: tungsindighet og frykt hersket over Narnia. 

Fra side 733. 


Jeg har lest den syvende og siste boken i Legenden om Narnia. Melankolsk. Narnia-bøkene betegnes som barneklassikere, men de er ikke i 1001-lista. Jeg leser bøkene på norsk. Jeg låner alle de syv Narnia-bøkene i en samlet utgave av Kine (link til bloggen hennes) og bøkene i den utgaven er i den rekkefølgen Lewis anbefaler oss å lese dem. Den siste striden kom ut i 1957, det er den syvende Narnia-boka Lewis ga ut og den syvende Narnia-boka i serien jeg leser.
Romanen begynner ikke med noe kart over landet slik som i alle de andre bøkene. Det gjør ikke så mye, kartene har en på minne etter å ha studert de inngående i de tidligere bøkene.
Dette er Narnias siste dager.


Vi møter et esel som heter Virre, han er snill og naiv. Han har en venn som ikke er snill, han er en ape og heter Listig. Utspekulert og ekkel er han. Apen tvinger Virre til å kle seg ut som Aslan Den Store Løven da han finner et gammelt løveskinn liggende. Kostymet blir festet til eselet Virre og slik blir mange dyr lurt til å tro at Aslan - som ikke har vist seg frem på flere hundre år - er kommet tilbake. Apen bruker makten egoistisk og snakkende dyr blir solgt som slaver til landet Calormen. Dyrene går med på det, det er jo Aslans befaling, de har selv sett Aslan med egne øyne og apen sier det er Aslan som befaler. Ingen gjør opprør. Trær hugges, snakkende dyr drepes. Ingen ønsker å tro på apen Listig men ingen våger å motsi Aslans ordrer. Som historien går frem er det ikke ikke bare apen som styrer Narnias fremtid, mektigere og farligere - og noen som er langt mer intelligent står bak apen og trekker i trådene. Narnia skal legges under landet Calormen.

Den siste striden er ingen hyggelig bok. Morbid. Trist. Men også spennende! At noe så mørkt er ment for barn og ungdommer er vanskelig å tro på; samtidig: en skal ikke undervurdere barn, det har bøker som Harry Potter og Den Mørke Materien vist oss. Barn tåler såpass. Og jeg? Jeg måtte legge fra meg boka i ren sorg flere ganger. Tårer dryppet ned på boksidene. Det er en alvorlig historie, brutalitet detaljert skildret og gamle venner fra mange bøker tilbake lider . . .

Men det finnes håp. Kongen Tirian gjør opprør og prøver å redde Narnia. Han får hjelp av gamle venner av oss lesere, disse har vi møtt før! Jill! Eustace! Vi møter også en enhjørning.

Jeg har skrevet ned underveis:

Herrigud så mørkt og trist og nedslående dette er. Så spennende! Så blodig. Denne historien kveler hjertet mitt. Skal virkelig historien - hele serien avsluttes slik? 

Den siste striden har en avansert politikk. Det handler om religion, rett og galt, håp og tap, vennskap og fiender, kamp og lidelse, Aslan og kjærligheten. Jeg lurte på om politikken er for vanskelig for et barn. Igjen må jeg ta meg i det å ha slike tanker. Det er slett ikke for avansert. Det er et vesen som er så urovekkende at Heksa Hvit blir en bamse-kosemose sammenlignet. Det grøsser nedover ryggen min og jeg fryser over hele kroppen. Den siste boken i serien er ikke for sarte sjeler og akkurat det at jeg som voksen også blir beveget (og redd!) gjør at bøkene i serien om Narnia virkelig skal betegenes som klassikere. Det er så mye vondt som skjer, jeg ville egentlig ikke lese boka ferdig. Hvordan skal dette ende? 

Det er en god avslutning på romanen og hele serien, men jeg synes avslutningen varer for lenge; det var en langtrukken avskjed. Denne serien har vært med meg på mange turer med hunden, den har blitt lest inne og ute. Store deler av året 2017 er det Narnia som har blitt lest. Jeg kommer ikke i mål med alt jeg ønsket å lese i år. Likevel er jeg kjempe fornøyd med leseåret 2017: jeg har blant annet lest hele trilogien om Kristin Lavransdatter, alle bøkene i serien om Narnia og i disse dager leser jeg klassikeren Lolita av Vladimir Nabokov for første gang. Jeg har ingenting å klage på på lesefronten.

Skolen er over, ferien har begynt. Drømmen er slutt, dette er morgengryet. 

Fra side 798. 

Den siste striden av Clive Staples Lewis

Originaltittel: The Last Battle

Originalt utgitt i 1957

Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag 5. opplag 2006

Oversatt av Tormod Haugen

ISBN: 978-82-05-34546-1

102 Sider

Bokkilde: låner den av Kine

Storbritannia

Barne og ungdomsbok

Fantasi

Tilhører en serie

En snakkende hund fra Narnia. 

Nå er høsten her folkens, husk å gjemme dere i skjerf, lurer, busker,
tykke strømpebukser
og høyhalsede gensere.

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg.