Viser innlegg med etiketten 1996. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 1996. Vis alle innlegg

lørdag 27. november 2021

LA DET REGNE! AV TOME & JANRY

 


Dette er hefte nummer 6 i serien om Lille Sprint. Det har kommet 18 hefter laget av Tome og Janry som er oversatt til norsk. De tidligere henftene:

1. Sprints barndom 
2. Finner du noe? 
3. Hva er det du driver med? 
4. Det har du godt av! 
5. Hei Sveis! 

Før Lille Sprint er det også en tegneserie om Sprint som voksen som jeg ikke har lest. Heftet her fant jeg i en pose med mange tegneserien jeg fikk av min søster. 

Bildene er sjarmerende. Tok med meg tegneserien i sekken på tur. Holdt egentlig på å lese en engelsk bok på Kindle, men er ikke så glad i å lese engelsk på tur. Krever mer av meg å lese engelsk, og har vanskeligere for å konsentrere meg ute enn inne alene på stua. Har med meg hunden som bjeffer på ekorn, folk eller bare et blad som blåser forbi. Ikke verdens mest tålmodige venn å sitte å lese ute med. Når jeg skriver dette - lenge etter heftet faktisk er lest ferdig - ligger det tykke lag med snø utenfor vinduene. Det måler 10 minus. Mange måneder til jeg skal lese ute igjen. 

Det er ikke greit Lille Sprint titter under dyna på ei jente mens hun sover! Det fremstilles jo ganske uskyldig men det må sies at det er en del greier Sprint og gutte-vennene hans gjør mot jentene som ikke er i orden for meg. 



Også har vi moren til Lille Sprint. Så skjønn og omtenksom!  Men hvem gjør husarbeid i høyhælte sko og kort skjørt? Det skal vel være tidsriktig og sjarmerende det også; men selv synes jeg det er kvalmt og urettferdig. 
Men tegningene er fine  på tross av dette. Morsomme, levende, kreative, fargerike. Med en snært! Rampestrekene mot prosten og gymlæreren på skolen! Ha ha! Gymlæreren som røyker og drikker. Det er gøy. 


Lille Sprint av Tome & Janry 
Bonnier Publications/Semic AS
Tegneserie
Belgia
Bokkilde: fra egen hylle
46 Sider
ISBN 82-535-1966-4
Originalt utgitt i 1996
Gitt terningkast 4 på Bokelskere

L O L!


                                 Har også en musikkblogg og en sitatblogg.

lørdag 3. august 2019

SKAMMEN AV BERGLJOT HOBÆK HAFF


Mitt eget bilde.

 - I de sytten årene som har gått siden du ble innlagt første gang, har journalen din vokst seg ganske stor. Blant annet er det innsamlet materiale som viser at flere personer i din fars familie har vært psykisk avvikende.
 - La gå, det skal sikkert stemme. Til gjengjeld er hele min mors familie overnormal, så det kan vel gå opp i opp. 

Fra side 84. 



Jeg har lest en bok. Det tok meg lang tid. Jeg begynte på den tidlig i vår og fullførte på sensommeren. Det er en god bok. Men ingen fulltreffer, du vet en slik favoritt, terningkast seks, en du tenker på lenge og som nærmest blir en del av din identitet.  Slik ble det ikke - men ingen dårlig bok, nei!

Skammen leste jeg om hos Birgitte i 2012; la den på minne. Da jeg var på et bruktboksalg av en forening i byen i bor i kom jeg over den for 20 kroner. Den ble med hjem og ble den romanen som har stått lengst ulest i bokhyllen. Nå er den lest.
Birthe skrev så fint den gangen:


Bergljot Hobæk Haff er en forfatter jeg setter svært høyt og selv om jeg har lest flere av bøkene hennes er det ennå noen uleste og det har jeg tenkt å gjøre noe med. Mitt første møte med denne forfatteren var for mange år siden da jeg leste Skammen, en roman som Dagbladet kåret som nummer to på listen over de beste norske samtidsbøkene. Noen ganger oppdager man bøker helt tilfeldig og en tenker at hvorfor i himmelens navn har jeg ikke lest noe av denne forfatteren før! Jeg stod og kikket i min mors bokhylle, som jeg forøvrig fremdeles gjør når jeg er på besøk, og var i beit for lesestoff så jeg lånte med meg Skammen. Forfatteren hadde jeg ikke hørt om, hun er jo mediasky, men boken gjorde et slikt sterkt inntrykk at jeg ennå kan huske følelsen jeg satt igjen med under lesingen. Fascinerende at det går an å skrive slik!  
Over halvveis i romanen og fortsatt ikke notert ned et ord. Tyder på en god bok. Koste meg selv om innholdet ikke reflekterer dette; trist er det. Urettferdige og smålige saker.
Boka ble lest over lang tid og den kunne ligge urørt lenge. Litt urettferdig mot en hver bok. Tankene mine gikk hen til Herbjørg Wassmo, også hun skriver romaner om hun-skikkelser som blir negativt påvirket av sin uheldige oppdragelse; som er følsomme, pliktoppfyllende, helt uskyldige skapninger som likevel - resten av livet - må betale for sine foreldres synder. Som voksne blir de selv syndere, men i motsetning til sine nærmeste slektninger tar de det ikke utover noen andre enn seg selv. Hovedpersonen i Skammen må ta på seg andres skam . . . Som voksen blir hun ganske håpløs. Kan ikke ha noe ansvar, drikker og tar narkotika i store doser, stikker av, har dårlig hygiene og er en rotløs. Men som barn og ungdom var hun en som er lett å like og føle sympati med. Men som voksen har hun ikke min sympati..



Språket er godt. Historien god og annerledes! Dette er kvalitet. Jeg kan bare ikke noe for det, jeg liker Wassmo bedre.

Jeg gir Skammen terningkast 4 på Bokelskere.no Nå skal boka flytte inn hos Kine sin bokhylle.


Skammen av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag ASA 1996
4. Opplag 1997
ISBN 82-05-24186-4
422 Sider
Innbundet
Bokkilde: Min egen, kjøpt selv på bruktsalg 




Mitt eget bilde.

Jeg har også en Musikkblogg













søndag 4. september 2016

DAGBOKEN AV NICHOLAS SPARKS – IKKE MIN KOPP TE







En mann burde nyte andre ting hvis han kan; han burde tilbringe sine siste dager i solen. Mine vil bli tilbrakt ved en leselampe.


Fra side 138. 



Av alle de nesten to tusen bøkene på leselisten min var Dagboken av de som hadde ligget ulest lengst. Jeg prøver å lese bøkene i den rekkefølgen de havner på leselisten min, så hvis jeg skulle følge reglene for en gang skyld var det faktisk Dagboken sin tur å bli lest ganske snart. Når jeg i tillegg fikk denne boken av Lisa før hun flyttet (hun ryddet i hyllene sine) så var det ingen grunn til å ikke legge den i den planlagte leselisten for 2016. Så gikk jeg i en felle. Akkurat som med Terningmannen av Luke Rhinehart som jeg leste tidligere i år oppdaget jeg etter å ha begynt å lese at de tilhører en serie. Dagboken er den første boken i en serie på bare to. Den neste skal jeg lese neste år. Må jo det da, kronologislave som jeg er (og liker å være det! Det gir meg stor tilfredstillelse!)


Jeg lærte det som for et barn er helt innlysende: at livet simpelthen bare er en samling med bitte små liv, som leves en dag om gangen. At hver dag burde tilbringes med å finne skjønnhet i blomster og poesi og småprat med dyr. At en dag med drømmer og solnedganger og oppkvikkende vinder ikke kan bli bedre. Men aller mest lærte jeg at livet dreier seg om å sitte på benker ved eldgamle elver med hånden min på hennes kne, og kanskje – på gode dager – å bli forelsket.



Fra side 158.



Min utgave av Dagboken er oversatt til norsk; den er liten i format, lettlest og på litt mindre enn to hundre sider. En bok som jeg i grunnen ikke skulle brukt mer enn en dag eller to på å lese ut. Jeg brukte lengre tid. Ikke over en uke, men likevel; lengre enn hva som er typisk for meg med slike bøker. Du lurer sikkert på hvorfor og svaret er at når bøker er veldig lette, har en grei historie og med et så enkelt språk kan det bli så lett at det blir tungt å lese! Det blir så jeg overtenker når jeg leser.
Av Iselin - ei nordnorsk venninne og klassekamerat som flyttet og som jeg har mistet kontakten med – ble jeg anbefalt å lese Dagboken og hun presiserte jeg skulle lese den på engelsk. Da jeg fikk boken i hendene, på norsk, fant jeg det likeså greit å bare lese den på norsk, til tross for advarslene. Og vet dere hva: jeg synes ikke det var noe galt med oversettelsen, jeg.



Dagboken er en kjærlighetshistorie som finner sted i midten av nittenhundretallet etter andre verdenskrig. Vi befinner oss i Nord-Amerika. Jeg synes forfatteren forteller heller enn å vise. Slikt liker jeg ikke så godt. Det er lenge siden jeg så filmen; jeg husker den overrasket meg og at jeg liker den. Jeg kunne godt tenkt meg å se den om igjen en vakker dag. Jeg liker filmen bedre enn romanen . . . Det er ting som irriterer med denne fortellingen og mest av alt er det tiden den er satt i. Kvinnen skulle ikke jobbe og tjene penger; hun skulle ikke være selvstendig. Det er en lærerik tid og periode å lese om, spesielt for oss som er vokst opp såpass heldige at vi ikke trenger å gifte oss eller være avhengig av en mann. Men jeg har lest bøker av forfattere som klarer å skildre denne tiden på en slik måte at du får respekt for kvinnen. Du forstår at det er urettferdig men at kvinnen likevel gjør en hard jobb og fortjener respekt. Den kvinnelige hovedpersonen i Dagboken derimot vekker ikke slike følelser i meg. Mens den mannlige hovedpersonen er tilfreds og sliten etter en arbeidsdag der han bruker kroppen ute i naturen på gården, er kvinnen sliten og tilfreds etter å ha gått i butikkene en hel dag. Slikt gjør meg forbannet da forfatteren viser ingen baktanke med den skildringen; han mener den. Hun er tilfreds med dette. Om jeg, som kvinne, hadde hatt valget mellom å få bruke en hel dag i butikker med å bruke penger – eller få arbeide ute, i solen, i naturen en hel dag og tjene penger – hadde jeg så klart heller ville vært ute og jobbet! I naturen! Herregud. Nicholas Sparks, skjerp deg. Den kvinnelige hovedpersonen din er kanskje fornød med bare å male, lage kunst, bruke kjole, se pen ut og handle men tro ikke kvinner flest er det. Ikke i det hele tatt. Hva med å la henne få lov til å prøve å ro båten? Hvorfor er det bare Noah som får ro?



Historien sentrerer rundt gamle minner, et nytt møte og valgets kval: kjærligheten eller fornuften. Skal en trosse familiens og samfunnets ønsker å gifte seg med en kjedelig men snill mann, eller gifte seg med en under sin klasse som elsker en over alt på jord? Jeg skal ikke si hva hun valgte. Du vet det sikkert selv. Mer enn noe annet er dette en historie om Den Store Kjærligheten. Det er fint. Men ikke nok for meg.
Jeg avslutter med å si jeg godt forstår hvorfor det finnes de som liker denne romanen. Selv om språket er lett er ikke språket dårlig. Historien er fin og søt.


Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.


Fra side 174.



Dagboken av Nicholas Sparks
Oversatt av Elsa Frogner
Egmont Hjemmets Bokforlag 1997
2. Opplag
Hard innbinding
Originalens tittel: The Notebook
Originalt utgitt i 1996
ISBN 82-590-1816-0
185 Sider
Nord-Amerika
Roman
Bokserie
Bokkilde: fra min egen bokhylle, fått brukt av Lisa 






Jeg har også en 


OG EN