Diverse av Morten Wintervold

Jeg leser i juli #3

Oldemor, du er med barn av Morten Wintervold ★★

 















Denne diktsamlingen fant jeg i en dumpster bak bygården jeg bor i. Norli hadde kastet den, jeg så det ut av vinduet da jeg sto og tok en røyk. Oldemor, du er med barn er den fjerde og siste diktsamlingen Morten Wintervold har gitt ut (bortsett fra et verk han har oversatt for en annen forfatter). Den er også den tredje og siste boken i slekts-trilogien.  Nå har jeg lest alle bøkene Morten har gitt ut.

Oldemor, du er med barn er mer forståelig enn de to siste jeg har lest (I slekt, Nytt kull på voksenopplæringa). Morten befinner seg ved havet med tang og fisk. Oldemor fisker og skjærer i fisken, spretter buken på den, ser etter hva den spiste til middagen. Morten har arvet det gamle huset til oldeforeldrene. Det holder ikke på varmen. Og Morten sitter ved bordet og hamrer ned dikt på papiret. Diktene beveger seg langt nord, antageligvis Tromsø. Det står i innsiden av boken under bildet av forfatteren at der bor han, Tromsø-mann. Kanskje befant Morten seg langt nord i de tidligere diktsamlingene også, det kommer ikke like tydelig frem. Stedet diktene finner sted er ikke et tema i de andre verkene som i Oldemor, du er med barn.

Jeg synes diktsamlingen er modig, selvsikker. Likevel er ikke diktene noe for meg, oldemor slår ikke an, det er for klissete sånn som i sæd, snørr og mark, ikke kyss, klapp og klem.  Mot og selvsikkerhet er ikke positivt i litteraturen alltid. Jeg hadde begynt å tro jeg liker alle dikt, så godt gikk det. Jeg ser nå at det var nybegynnerflaks. Jeg har til nå vært heldig med titlene som står i hyllen min bare.

Å fange tankene før de flyr sin vei

Den ærligste måten å skive på er også den vanskeligste, og det er å skrive som du tenker. Ikke som du snakker (noe jeg som regel gjør), men som du tenker. Er det noe som er vanskeligere enn å fange tanken? Jeg går rundt med penn og papir hele tiden jeg.

"Den ærligste måten å skive på er også den vanskeligste, og det er å skrive som du tenker. Ikke som du snakker (noe jeg som regel gjør), men som du tenker." De to setningene der for eksempel. De skrev jeg ned i en notatbok. De var en tanke. Nå er de ikke en tanke lenger, nå er de en realitet siden de har hendt. Nå har jeg skrevet to setninger nøyaktig slik jeg tenkte dem. Jeg virkelig fanget de opp og noterte de ned, stengte de inne i en bok så de ikke kunne rømme. Det er så mye vi tenker og det meste av det bare forsvinner ut i intet. Det er trist. Vi må fange tankene. Jeg ser for meg at jeg fanger tanker slik man fanger fargerike sommerfugler med en håv, bare at i stedet for å putte tankene i et glass oppbevarer jeg dem i en bok.

Forstillelse av Morten Wintervold

Allerede i andre verselinje
etablerer jeg mamma som en stumtjener.

Nå står hun bak døra på et felleskjøkken i D-blokka.
Så kommer studenter på min egen alder inn
og henger frakk
skinnjakke, duffelcoat, juksepels
og dongerijakke på stumtjeneren.

Jeg sier til meg selv:
Morten, det er bare et dikt.
At det gjennom hele mamma
fletter seg et beinhardt og bastant skjelett
er en fremmed tanke for meg.
At hun tålmodig skal kunne stå
knakende tung av jakker
tilhørende et helt naschspiel
          med fremmede lukter;
          parfyme, øl, tyggegummi
          og med røykpakker i lommene...

Ååå!
Hvorfor?
Hvorfor begynte jeg ikke heller diktet slik:
I dette diktet skal jeg etablere Eldrid Lunden
som en stumtjener, manny.

Men nei
bad mongo.
Er ei mor først satt ut i diktet
står hun i diktet og dermed
basta.

På veggen #3

Det er et dikt av Charles Bukowski jeg vil lese hver dag. Et dikt jeg synes er utrolig kult. Det heter" Making it". Natt til den fjerde juli var jeg våken hele natten fordi jeg ikke fikk sove. Jeg drakk vin og hørte på platen "MTV Unplugged" av Lauryn Hillsom som er kjempe bra og jeg begynte å male på veggen. Jeg malte også andre strøket på en stol den natten.

Utfall av Morten Wintervold

Jeg leser i juli #2 I SLEKT og NYTT KULL PÅ VOKSENOPPLÆRINGA av Morten Wintervold

I slekt av Morten Wintervold ★★★

I slekt er Morten sin andre diktsamling og den første i slekts—trilogien. Her leker Morten seg med tiden, han spoler den tilbake, til og med bretter tiden av og til gjør han forså å spole frem igjen. Han skriver ekle dikt og det på nynorsk plutselig, det gjorde han ikke i den første diktsamlingen ”Utfall”. Som sagt, Morten Wintervold skriver litt ekkelt, sånn type typisk kåt tenåringsgutt.

Nei, disse diktene forstår jeg ingenting av. Mest forvirret er jeg over at oldefar og oldemor eksisterer samtidig med barnebarn og foreldre, de sover og våkner og har byttet skjegg, de går seg bort i myra, de sitter på steiner med mark under og forplanter seg, glemmer, gjemmer bokstaver med vilje og suger pupp. Tror jeg.
Nei, dette forstår jeg ingenting av.

Jeg hadde det morsomt da, så liker jeg at omslaget er hvitt, jeg elsker hvitt. Ikke forstår jeg greia med mormoren til Morten eller hvorfor han er en ugle som vil spise en mus, men kanskje er det ikke så viktig. Wintervold er flink med ord. Han leker seg og har tydeligvis mange ord i hjernen å velge mellom. Det er også en spennende humor, forfatteren er sikkert kjempe morsom å henge med i fylla.  Sitat for oss som liker slikt:

er snø
et spøkelse revet i filler



Når jeg skriver
tier døden
og nikker.



Kråka såper nebbet
går ut i regnet og
skummer

Nytt kull på voksenopplæringa av Moren Wintervold ★

Nytt kull på voksenopplæringa er like bisarr som ”I slekt” om ikke verre. Jo, den er verre, og mer komplisert i språket. Her er Morten en slags lærer i første del, en lærer jeg mistenker er en anelse negativ til kloden vår og som også gjør og sier uhørte ting på klasserommet. Nei, jeg aner ikke hva dette er. Morten Wintervold er helt tydelig opptatt av forplantning. Av en eller annen grunn. Det har jeg i det minste forstått.  Nytt kull på voksenopplæringa er den dårligste jeg har lest av denne karen foreløpig. Oldemor, du er med barn gjenstår. Merkelige sitat:

Eller: nettingstrømpebuksa
over en sexy trefot
nøff nøff

Her lo jeg høyt:

mamma, som en liten o i parantes
svever du mellom ordene
i min pedagogikk
kirurgen sa:
jeg skal følge beinet inn & bli hos deg 4 ever
Rommet er hvitt & identitetslaust, men jeg fornemmer at det
 ikke skyldes selve rommet, men min måte å være i det på.