Forstillelse av Morten Wintervold

Allerede i andre verselinje
etablerer jeg mamma som en stumtjener.

Nå står hun bak døra på et felleskjøkken i D-blokka.
Så kommer studenter på min egen alder inn
og henger frakk
skinnjakke, duffelcoat, juksepels
og dongerijakke på stumtjeneren.

Jeg sier til meg selv:
Morten, det er bare et dikt.
At det gjennom hele mamma
fletter seg et beinhardt og bastant skjelett
er en fremmed tanke for meg.
At hun tålmodig skal kunne stå
knakende tung av jakker
tilhørende et helt naschspiel
          med fremmede lukter;
          parfyme, øl, tyggegummi
          og med røykpakker i lommene...

Ååå!
Hvorfor?
Hvorfor begynte jeg ikke heller diktet slik:
I dette diktet skal jeg etablere Eldrid Lunden
som en stumtjener, manny.

Men nei
bad mongo.
Er ei mor først satt ut i diktet
står hun i diktet og dermed
basta.