å ta det helt ut

Jeg fikk ikke sove å lå under mine to dyner to pledd ett ullpledd og frøs i den kalde leiligheten. Nesen min stakk så vidt opp. Den var kald. Dreadsene klør. Hodebunnen klør. Jeg har bleiket etterveksten selv. Igjen. Synes jeg er flink. Hver gang jeg bleiker håret til frisøren får jeg utslett og sitter der som en rødsprengt gammel jente og sier betryggende til damen bak ryggen det går fint shø, det går alltid over etter nån tima. Det ser vær ut enn ka det e. Svir det ikke? Hun stryker meg forsiktig over nakken min og hodebunnen, er lei seg for at hun gjorde det, etter mange oppmuntrende smil fra meg fortsetter hun å føne så forsiktig hun kan. Svir? Det svir ikke noe mer enn regninger, et tomt kjøleskap, favorittkosebuksen med malingflekker, lyspærer som har gått eller støv. Døde, sprø fluer- de svir. Hvor er støvsugeren.

Jeg strekker meg etter mobilen og prøver å holde den under dyna så hendene mine ikke berører den kalde intense lufta i rommet. Det er jo godt når man først har sovnet, jeg sover alltid godt i kalde rom. Jeg finner et notat på mobilen jeg har glemt jeg har skrevet. Jeg husker det så vidt. Det handler om romanen Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinant Celine. Det var meningen det skulle være med i omtalen min, nå er det for sent. Omtalen ble mer enn langt nok. Jeg prøver så godt jeg kan å la snakket mitt om bøkene være lett og ledig, avslappet, minst mulig analytisk. Det går ikke, hver gang, det er så mye jeg vil si, det er så mye jeg har lagt merke til underveis. Notatet på mobilen skrevet en natt under dyna i det kalde rommet om Reisen til nattens ende:

å ta det helt ut
å gå hele veien
ikke gjør det halvveis
negativ til tusen ikke hundre
hvem møter du på reisen,
hvem forlater du
hva lærer du
hva lærer du bort?
Hvem gjør deg godt og hvem gjør deg vondt, Ferdinand?
Noe forfaller, annet blir reist
på nytt. Noen husker du
andre har du jobbet hardt for å glemme. Livet.
Er du glad i livet? Er du.
Er det fint, er det bra, beveger du deg om natten eller dagen på
innsiden du, Ferdinand?
Du beveger deg om natten som en lur hare. Hopper hit og dit, redd for reven,krigen,
blir syk, er syk, får skabb, blir frisk forså å gi labb.
Bardamu Ferdinand, en fransk mann

Smakebit på en søndag #3 THE LADIES OF GRACE ADIEU and other stories av Susanna Clarke

Smakebit på en søndag er det flotte Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten som står bak. Denne spalten er jeg med på fordi jeg synes det er gøy, gøy, gøy å se hva dere andre bokbloggere leser og også å se hvor mye forskjellig vi leser!

Forfatteren Susanna Clarke ble med en gang en av mine favorittforfattere etter at jeg hadde lest Jonathan Strange og herr Norrell. Les gjerne anmeldelsen min av den tykke, perfekte romanen: jeg elsker den! Håpet til meg og Stine(ei barndomsvenninne som anbefalte meg romanen) er at romanen skal filmatiseres en vakker dag! Filmrettighetene er også kjøpt opp, men foreløpig har ingenting hendt. Vi har begge sett oss ut karakteren Rhaegar Targaryen fra TV-serien Game Of Thrones til å spille den onde alven. Akkurat slik skal han se ut! Nå vel, mer om dagens smakebit!

The ladies of Grace Adies and other stories er en novellesamling. Det er den andre boken Susanna Clarke har gitt ut og flere har det ikke kommet og om det skjer må vi nok vente lenge: Clarke brukte ti år på å si seg fornøyd med Jonathan Strange og herr Norrell og sende romanen til et forlag. Jeg må bite meg selv i fingrene for å ikke skrive et hjerte bak tittelen. Når jeg skriver dette innlegget har jeg kommet til side nitten i novellesamlingen og det er en sann fryd! Det er nesten så jeg ikke prioriterer å gå på do. Ikke nesten, det har jo faktisk hendt. Så langt har det gått bra. Ingen uhell. Smakebiten har jeg valgt fra side en og er begynnelsen på hele boka:

Above all remember this: that magic belongs as much to the heart as to the head and everything which is done, should be done from love or joy or righteous anger. 

And if we honor this principle we shall discover that our magic is much greater than all the sum of all the spells that were ever taught. Then magic is to us as flight is to birds, because then our magic comes from the dark and dreaming heart, just as the flight of a bird comes from the heart. And we will feel the same joy in peforming that magic that the bird feels as its casts itself into the void and we will know that magic is part of what a man is, just as flight is part of what a bird is.

Tidligere innlegg i bloggen min vedrørende Susanna Clarke:

• Bokomtale av Jonathan Strange og herr Norrell

Jeg leser i oktober #2 I AM LEGEND av Richard Matheson

Soundtrack: Sangen Army of me(Masseymix) fra platen Army of me av Bjørk.

I AM LEGEND av Richard Matheson ★★★★★ av seks stjerner

Forfatteren John Ajvide Lindqvist skriver i en anmeldelse i den nyeste boken sin La de gamle drømmene dø at I am Legend er 'en skrekk-klassiker du ikke vil gå glipp av'. Jeg fjernlåner derfor I am legend fra et bibliotek og setter meg ned og leser i høstmørket.

"That was what the situation had been. Somthing black and of the night had come crawling out of the Middle Ages. Something with no framework or credulity, something that had been consigned, fact and figure, to the pages og imaginative literature." Det viser seg at det er virkelig. Vampyrer eksisterer.

Robert Neville er alene. Utenfor huset lusker flere titall vampyrer hver natt. De vil inn i huset. De vil ta Robert. Robert bruker dagene til sikre huset, oppsøke og drepe dvalende vampyrer, gni hvitløk på vegger og vinduer. Det fungerer. De kommer seg ikke inn. Av det Robert vet, er han helt alene, det eneste mennesket som ikke er smittet av viruset som herjet landet og senere, verden. Forståelig nok så tyr han til flaska. Ofte.

Robert tilbringer kveldene ved å høre på Mozart og annen klassisk musikk, lese bøker, røyke sigaretter og drikke whiskey. Det høres ikke så ille ut om det ikke hadd vært for at hele huset stinker hvitløk og at utenfor roper lekne vampyrer på ham.

Robert er en slags helt som ikke gir seg. Uten utdanning eller erfaring begynner han å forske og eksperimentere på vampyrene. Hva var det som skjedde, hvordan smitter viruset, hva er det egentlig? Han innfinner seg som forsker og vampyrene er hans forsøksdyr. Hvorfor liker de ikke kors og hvitløk, hvordan kan de drepes, hva annet tåler de ikke? Svarene jeg får er tilfredsstillende. Robert er en amatør, han vet ikke hva han gjør og han har ikke noe annet valg enn å prøve seg frem. Det er fint med en 'helt' som ikke er perfekt og som ikke er bedre enn 'oss andre'. En av grunnene til at Rober har overlevd, i tillegg til å være immun mot viruset, er at han er en ordentlig sinnatagg.

Again he shook his head. The world's gone mad, he thought. The dead walk about and I think nothing of it. The return of corpses has become trivial in import. How quickly one accepts the incredible if only one sees it enough!

Det er spennende helt fra side en og et stykke utover. Dessverre velger forfatteren å fokusere mest på det psykiske: hvordan det er å være det eneste mennesket igjen på jorden, hvordan det er å leve uten et kvinnfolk, hva han gjør for å overleve og trives. Det spennende, det som denne romanen kunne vært pakket av, er det desverre(!) ikke så mye av som jeg skulle ønsket. Det er en utfordring for meg å lese engelsk, det går ikke av seg selv, det er ikke noe jeg tar lett på. Jeg synes jeg er flink. Diktsamlingen Be angry at the sun som jeg leser nå er det verre med. Skikkelig mange fremmedord. Jeg føler ikke jeg har lest en bok jeg, hvis det er tre, fire ord jeg ikke forstår i hver setning. Det er så frustrerende! Jeg har skrevet til slutt i notatboka Ikke så spennende som jeg trodde, jeg forutså mer fart og puls etter den rivende begynnelsen. Slutten på denne lille romanen på litt over hundre og femti sider er fantastisk, perfekt. Jeg har sett filmen på nytt i helgen, den er også god. Noen ulikheter men ingen jeg rynker på nesa over.

Shall I kill her now? Shall I not even investigate, but kill her and burn her?

His throat moved. Such thoughts were a hideous testimony to the world he had accepted; a world in witch murder was easier than hope.

Andre dyspotiske skrekkbøker jeg finner lik I am Legend i stemning og slik:

• The Road av Cormac McCarthy, som jeg ikke liker. 
• 1984 av George Orwell

Giving and taking book

Det er riktignok ikke noen tekst i denne sangen jeg kan sitere. Hvis du legger merke til tittelen på sangen, som er tittelen på dette innlegget så ser du at jeg har lov til å markere den i listen min Sanger som synger bøker likevel. Kim Hiorthøy lager annerledes og bra musikk. Lytt til han. Som bokelskere må man lytte til han.

Sangen Hypocritical Kiss av Jack White gir ingen mening for meg men se, han snakker om bøker, ikke spør meg hva han mener eller hvor han kommer fra. Han er bare spydig og lei i sangen tror jeg.

you're the boy that talks but says nothin'
a big game to the ones that you think will believe you
but you don't know how to read
the look on my face when it says, "yeah I've read that book too"

Å bruke to tusen kroner på en bok

Jeg liker omslaget.
Jeg liker fuglebur.
Uten fugler inni.
Det er dyreplageri, det.

Hvis jeg skal få lest den første boken den fiktive karakteren Henry Chinaski er i, som er en novellesamling og heter Confessions of a Man Insane Enough to Live with Beasts, må jeg bruke minst to tusen kroner. Ja vel, jeg får bare begynne å spare da. Jeg gjør ingenting halvveis. Det er ikke noe poeng for meg å lese romanen Postkontoret og Nedenom og hjem som Andres har anbefalt, om jeg ikke har lest de tidligere bøkene med karakteren Henry først. Det ikke noe poeng for meg å lese diktsamlingen Hot water music som SukKerrør anbefalte noen på Bokelskere som også handler om Henry om jeg ikke har lest Confessions of a Man Insane Enough to Live with Beasts først. Jeg leser aldri bok to i en serie uten å ha lest bok en først. Aldri. Det hadde vært fysisk vondt det. Jeg hadde heller blitt tvunget til å gå tre mil på fjellet, helt alene, uten mat, faktisk. Det er ikke det at jeg er en boksamler eller noe, jeg er ikke det. Jeg gir nesten alltid bort bøkene etter at jeg har lest de. Jeg gidder ikke å selge de en gang, og det er ikke fordi jeg har mange penger, det har jeg ikke. Nå skal jeg leve på hundre og femti kroner og jeg vet ikke hvor lenge. Jeg liker ikke tanken på at man ikke kan lese alle bøkene man vil i hele verden. Når jeg har kjøpt boka skal alle som vil få lov å lese den. Bare kom på besøk det, og sett deg i sofakroken min og les. Jeg skal være stille.

To tusen kroner.

Javel.

Det blir lenge til.

Snakkes i to tusen og tjue.

I'm mad about good books, can't get my fill
and James Durantes looks give me a thrill.
Holding hands in the movie show
when all the lights are low may not be new
but I like it, how about you?

Fra sangen How about you sunget av den store Frank Sinatra.