lørdag 6. oktober 2012

Jeg leser i oktober #2 I AM LEGEND av Richard Matheson

Soundtrack: Sangen Army of me(Masseymix) fra platen Army of me av Bjørk.

I AM LEGEND av Richard Matheson av seks stjerner

Forfatteren John Ajvide Lindqvist skriver i en anmeldelse i den nyeste boken sin La de gamle drømmene dø at I am Legend er 'en skrekk-klassiker du ikke vil gå glipp av'. Jeg fjernlåner derfor I am legend fra et bibliotek og setter meg ned og leser i høstmørket.

"That was what the situation had been. Somthing black and of the night had come crawling out of the Middle Ages. Something with no framework or credulity, something that had been consigned, fact and figure, to the pages og imaginative literature." Det viser seg at det er virkelig. Vampyrer eksisterer.

Robert Neville er alene. Utenfor huset lusker flere titall vampyrer hver natt. De vil inn i huset. De vil ta Robert. Robert bruker dagene til sikre huset, oppsøke og drepe dvalende vampyrer, gni hvitløk på vegger og vinduer. Det fungerer. De kommer seg ikke inn. Av det Robert vet, er han helt alene, det eneste mennesket som ikke er smittet av viruset som herjet landet og senere, verden. Forståelig nok så tyr han til flaska. Ofte.

Robert tilbringer kveldene ved å høre på Mozart og annen klassisk musikk, lese bøker, røyke sigaretter og drikke whiskey. Det høres ikke så ille ut om det ikke hadd vært for at hele huset stinker hvitløk og at utenfor roper lekne vampyrer på ham.

Robert er en slags helt som ikke gir seg. Uten utdanning eller erfaring begynner han å forske og eksperimentere på vampyrene. Hva var det som skjedde, hvordan smitter viruset, hva er det egentlig? Han innfinner seg som forsker og vampyrene er hans forsøksdyr. Hvorfor liker de ikke kors og hvitløk, hvordan kan de drepes, hva annet tåler de ikke? Svarene jeg får er tilfredsstillende. Robert er en amatør, han vet ikke hva han gjør og han har ikke noe annet valg enn å prøve seg frem. Det er fint med en 'helt' som ikke er perfekt og som ikke er bedre enn 'oss andre'. En av grunnene til at Rober har overlevd, i tillegg til å være immun mot viruset, er at han er en ordentlig sinnatagg.


Again he shook his head. The world's gone mad, he thought. The dead walk about and I think nothing of it. The return of corpses has become trivial in import. How quickly one accepts the incredible if only one sees it enough!

Det er spennende helt fra side en og et stykke utover. Dessverre velger forfatteren å fokusere mest på det psykiske: hvordan det er å være det eneste mennesket igjen på jorden, hvordan det er å leve uten et kvinnfolk, hva han gjør for å overleve og trives. Det spennende, det som denne romanen kunne vært pakket av, er det desverre(!) ikke så mye av som jeg skulle ønsket. Det er en utfordring for meg å lese engelsk, det går ikke av seg selv, det er ikke noe jeg tar lett på. Jeg synes jeg er flink. Diktsamlingen Be angry at the sun som jeg leser nå er det verre med. Skikkelig mange fremmedord. Jeg føler ikke jeg har lest en bok jeg, hvis det er tre, fire ord jeg ikke forstår i hver setning. Det er så frustrerende! Jeg har skrevet til slutt i notatboka Ikke så spennende som jeg trodde, jeg forutså mer fart og puls etter den rivende begynnelsen. Slutten på denne lille romanen på litt over hundre og femti sider er fantastisk, perfekt. Jeg har sett filmen på nytt i helgen, den er også god. Noen ulikheter men ingen jeg rynker på nesa over.

Shall I kill her now? Shall I not even investigate, but kill her and burn her?
His throat moved. Such thoughts were a hideous testimony to the world he had accepted; a world in witch murder was easier than hope.

Andre dyspotiske skrekkbøker jeg finner lik I am Legend i stemning og slik:
  • The Road av Cormac McCarthy, som jeg ikke liker. 
  • 1984 av George Orwell

4 kommentarer:

  1. Jeg har sett filmen, som jeg synes var bra. Tenkte å se en film eller to nå i helgen, noe mørkt og dystopisk. Får se hva som er å finne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det høres koselig ut :-) Jeg har sett den nyeste 'The karate kid' også, der det er sønnen til Will Smith som spiller. Den var også bra. Ikke dystopisk den da, men måtte bare se noe hyggelig etter en så trist film.

      Slett
  2. I Am Legend er en av favorittbøkene mine. Synes nettopp fokuset på ensomheten og det psykiske er styrken. Filmen er også god på sin måte, men den er jo veldig ulik boka (blant annet fordi der er det mye mer action, men også store deler av plottet). Ser at du ikke likte The Road heller. Stillheten, frykten, de navnløse karakterene, det å bare ha hverandre i en ødelagt verden. Nydelig, synes jeg! Også en favoritt hos meg. Det er 1984 også, for den saks skyld... Hehe.

    SvarSlett
    Svar
    1. For en bra skrevet kommentar! Om The Road er det mye jeg kunne skrevet. Jeg har ikke latt meg selv "hvile" helt da jeg syntes det er vanskelig å sette fingeren på hva det var som gjorde at jeg har lagt den i "Styr unna" hyllen min på Bokelskere. Jeg har funnet ut det er at den er for enkelt, at jeg synes forfatteren har gjort det lett for seg selv. Jeg tenker at jeg kunne også skrevet en slik roman om jeg hadde latt meg selv la være å gi de navn, å ikke følge en spennings-oppskrift, ikke skrive ordentlig samtaler mellom karaktere, la ondskapen kjøre på for fult uten noe håp. Jeg synes hele The road er en eneste stor snarvei...Det jeg liker er selve historien, det er bra. Innholdet synes jeg ikke er så bra.

      Jeg likte din forklaring på det det du likte med den! 1984 syntes jeg var grusom. Jeg leste den i mørket og jeg fant den kjempe bra! Men underveis i lesningen svettet jeg, fikk klaustrofobi. Ikke en bok jeg vil lese om igjen, dog er jeg glad jeg har lest den da det er en klassiker og "klassikere må leses!"

      Jeg tror ikke dystopisk-litteratur er min greie, men dystopiskefilmer går det bedre med.

      Slett

Trivsel!

Høsten kommer sent i Alabama