Smakebit på en søndag #16 FØR DE NI VERDENER STYRTER av Andreas Bull-Hansen

Før de ni verdener styrter leste jeg ferdig på natten forrige onsdag. Det var et mislykket (!) forsøk på å lese romanen ferdig før den første august, altså før onsdag. Det gikk ikke som jeg tenkte og dermed har jeg ikke lest ferdig en eneste bok i hele juli. Skremmende hva som skjer i verden er det ikke? Jeg liker forandringer dårlig og nå begynner det å ta av her. Strek 1: S og K flytter fra meg (de bor i en etasje under i bygget jeg bor i), da blir jeg helt alene i dette store skumle bygget (bortsett fra alle de andre naboene så klart), jeg får helt i vondt i magen bare ved tanken. Uff, jeg hater å savne folk og de har ikke en gang dratt enda! Strek 2: søsteren min som bodde rett rundt hjørnet fra meg har flyttet. Det er ikke det at jeg ser disse folka så ofte, faktisk ser jeg de nesten aldri men jeg likte å vite at de var der. Jeg ble mindre ensom bare av å vite at de var så nære. Strek tre: Beathe har sluttet å blogge, jeg trodde virkelig hun var en av de som var kommet for å bli, hun var jo så rutinert.

Mens dere er her: ta for all del og stem i meningssmålingen min øverst helt til venstre. På forhånd takk! God søndag!

Oppdatering: Dette innlegget virker mer negativt stilt enn jeg mente da jeg skrev det. Både S og søster flytter ikke fra byen bare fra gaten. S får også en hage (!) noe jeg er veldig glad  for på kattenes hennes vegne som til nå har vært innekatter. Søsteren min bor også mye bedre nå, leiligheten hennes nå er flott. Derfor: trist at de drar, men ikke negativt. Det er bare jeg som vil savne dem og som ikke liker forandringer. På den måten har jeg alltid vær rar. Og i dag leste jeg jammen at Beathe kommer til å fortsette å blogge litt men ikke like mye som før. Phu!
Jeg beklager sutringen min i dette innlegget, noen ganger føler jeg meg alt for trygg på å blogge og buser ut med følelseslivet mitt uten tanker for å 'roe ned' teksten før jeg publiserer.Hva kan jeg si, jeg har en dramatisk sjel.

Før de ni verdener styrter er bok to i en trilogi om Tyrar, krigsguden i Åsgard. Dyster og stemningsfull smakebit:

Nå begynte en svak vind å trekke ned fra nord. Lukten av døde menn kom drivende. Den kom fra grudene som hadde slått leir nord for Folkvang. Vanene bak murere kjente den lukten, og det gjorde dem neppe godt å tenke på at selveste Hel var kommet hit med sine døde krigere. Stadig kom flere vaner, både brynjekledde menn og de smalere, platekledde valkyriene opp på murene for å ta dem i øyesyn. Noen av helheimerne gikk nå innenfor skuddhold og ventet til vaktenes piler traff dem, før de trakk pilene ut av kroppen og skjøt dem tilbake mot festningen, slik at vanene skulle skjønne hva slags krigere de hadde å gjøre med.